Kriminalitet

kriminalitetKommunen har et hovedansvar for forebyggende virksomhet. Dersom kriminalitet skal forebygges, så kommer vi ikke utenom oppvekstvilkårene for barn og unge. Kriminalitet er så langt, ikke et tema i valgkampen. Mediene viser liten interesse for saken, og partiene har lite politikk å tilby sine velgere på dette området. Litt folkeopplysning kan være på sin plass. Kriminologi er et eget fag, og kunnskap er bra å ha.

For deler av høyresiden er saken grei: Mer politi og strengere straffer. Kriminalomsorgen er for snill, og fengslene er som fine hoteller. Kriminaliteten globaliseres, og de kriminelle er ofte mørke i huden. Derfor må politietaten sentraliseres, og politiet få mer våpentrening. Tiggeforbud og tvangsretur av rumenske tiggere, er klare eksempler på høyresidens kriminalpolitikk.

Høyrepolitikk løser ingen problemer. Det er ingen sammenheng mellom antall politifolk og kriminalitet. Det er heller ikke sammenheng mellom kriminalitet og straffens lengde. Fengselsstraffen skal bestå av frihetsberøvelse. Det kan også være aktuelt med andre typer straffereaksjoner. Retten kan legge vekt på individualpreventive eller allmennpreventive hensyn, men effekten er tvilsom. Det blir ikke mindre kriminalitet av overfylte fengsler.

Alternativet til den populistiske kriminalpolitikken som høyresiden forfekter, er en mer kunnskapsbasert tilnærming. Det finnes faktisk kunnskap om kriminalitet. De aller fleste kan begå kriminelle handlinger, men det er ikke vanlig å bli tatt for det, eller bli satt i fengsel. Menn er mer kriminelle enn kvinner, unge er mer kriminelle enn eldre og de som bor i byer, er mer kriminelle enn de som bor på landet. Utenforskap og manglende integrering kan øke sjansene for en kriminell utvikling.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir tatt, og som må sone sin straff i fengsel. Mange er dømt for vinningsforbrytelser. Det er sosialt sett, svake grupper. Rus og psykiske lidelser er typisk for fangene. Mange er gjengangere med personlighetsforstyrrelser og er svært vanskelig å rehabilitere. De tyster på hverandre, og stjeler fra hverandre. Dårlige kamerater er bedre enn ingen kamerater. Bare rent unntaksvis settes resurssterke mennesker i fengsel. Krim er bra som underholdning, men som virkelighet er det mest trist.

I helgene blir legevakta fylt opp med personer som har blitt utsatt for vold. Gjerne rundt den tida som skjenkestedene stenger. De som vanker i disse miljøene, er ofte utsatt. Tilfeldig vold er som regel rusrelatert. Sammenhengen mellom alkohol og vold er godt dokumentert. De som er utsatt for ran eller innbrudd, kan bli sterkt krenket. Ofrene for vinningskriminalitet lider ofte mer enn det det materielle tapet skulle tilsi. Noen orker ikke tanken på å bo i sin bolig etter et innbrudd. Følelser og tanker om hat eller hevn er da nærliggende.

Manglende grensekontroll, sentralisert politi og store kommuner, taler for at kriminaliteten vil øke. Det har foreløpig ikke skjedd. Kriminaliteten er stabil eller synker litt. Det som trengs er et mer inkluderende samfunn hvor så få som mulig faller utenfor. Det store spørsmålet er jo hva slags samfunn vi ønsker å ha. Kriminalitetens ofre bør få mer hjelp og støtte, og de som begår kriminelle handlinger bør rehabiliteres i størst mulig grad, selv om det er noen som samfunnet må beskytte seg mot til enhver tid. Det heter seg at det er bedre å forebygge enn å reparere. Det starter med barn og unge. Kommunen har hovedansvaret, og nå er det kommunevalg!

Fakta om psykiatrinedbyggingen

Gunn Gotland Bakke div.dir. DPH
Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

Divisjon psykisk helsevern – Sykehuset Innlandet er pålagt å spare 64 millioner kroner i budsjettet for neste år. Kuttene er foreløpig ikke fordelt, og mange bekymrer seg. Sparekniven henger på nytt over SI, og psykiatrien slipper ikke unna. Den klassiske måten å møte innsparingkravene på, er å redusere sengetallet, og å korte ned på liggetiden. Dette er ikke noe nytt. Det nye er, at samtidig som det skjæres ned på senger, så bygges det opp et nytt tilbud med senger på Terningen Arena Elverum. En rekke private organisasjoner står bak utbyggingen. Dette er regjeringens psykiatriske prestisjeprosjekt. Helse Sør-Øst har forhandlet fram en driftsavtale, og SI med divisjon psykiatri er fullstendig overkjørt. Vi i Oppland har mindre å frykte enn våre venner på Hedmark. Heldigvis ligger Mjøsa der som et vern mot kompetanseflukt til Elverum, selv om det skulle lokkes med bedre lønn.

Psykiatrien er mer enn forholdene på Reinsvoll. Reinsvoll forvalterer ca. 40% av ressursene i psykiatrien i Oppland. Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling ble styrket med 4 senger etter den siste omorganiseringen. Sammen med flere stillinger og nybygg, framstår Reinsvoll nå som et framtidsretta akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering er det som bekymrer også i denne delen av virksomheten.

Styret i SI åpnet for at divisjon psykiatri kunne si opp driftsavtalen med Elling Fekjærs behandlingshjem. Statsråden har grepet inn og instruert HSØ til å stoppe denne muligheten. Det er jo kjekt at gutta har klart å stoppe en mulig nedleggelse. Enda bedre hadde det vært om de hadde hatt penger til det, slik at det ikke rammer andre behandlingstilbud.

BUP forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller er mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Virksomheten er så beskjeden at de håper på å gå under radaren for innsparinger.​

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Et så lite DPS er sårbart, og kutt vil få konsekvenser for tilbudet.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser. Enhet for spiseforstyrrelser med 10 sengeplasser, ligger på Gjøvik, og har områdefunksjon for hele Innlandet. Denne enheten ble flyttet til DPS Gjøvik fra Reinsvoll for snart to år siden og har vært gjennom en krevende periode. Virksomheten er under utvikling og tilbudet er utvidet.

DPSene forvalter ca. 40% av ressursene i psykiatrien, og behandler langt de fleste av pasientene, hovedsaklig poliklinisk. DPS er veien inn i spesialisthelsetjenesten.

Psykiatrien i Oppland mistet en del funksjoner ved siste omorganisering. Alle sår etter dette er ennå ikke leget. Det trengs ro for å stabilisere den faglige aktiviteten ytterligere. De pålagte kuttene for neste år vil ha en destruktiv virkning i flere fagmiljøer. Rus og psykiatri skal være regjeringens satsing innen helse. Det bør protesteres så kraftig mot disse kuttene at statsråden finner å måtte ta enda en prat med HSØ.

Sykehus, valg og fantasier

Kjersti Toppe
Kjersti Toppe

Nasjonal helse- og sykehusplan skal ikke behandles i Stortinget før etter valget. Nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite, Senterpartiets Kjersti Toppe, er utvilsomt den fremste blant de systemkritiske politikerne. Hun er til stor inspirasjon for aksjonister og motstandere av funksjonstømming eller nedleggelser av sykehus over hele landet. Da er det trist at styremedlem i SI Hans Seierstad ødelegger så mye for partiet sitt ved å representere det motsatte syn. De lokale politikerne som ikke stiller opp for sykehuset sitt, bør få høre det i valgkampen. Det er massiv motstand mot sentralisering, nedlegging og funksjonstømming over hele landet.

Det finnes mange fantasier og forestillinger om sykehus. Derfor bør vi ta debatten om sykehusstruktur flere ganger. I Oppland har vi litt under 200 000 innbyggere, to halvstore byer og to halvstore akuttsykehus. Samt psykiatrisk sykehus med akuttfunksjoner. Dette er bra! Men det er mange som har lang vei til nærmeste sykehus. Derfor er vi glade for bedre prehospitale tjenester i form av bedre kvalitet på ambulanser, veier og helikoptere. Lokal Medisinsk Senter (LMS), er nyttig for noen, men kan ikke erstatte sykehus selv om noen fantaserer om dette. Kommunale akuttsenger er en følge av samhandlingsreformen. Dette er ikke sykehussenger. Kommunene trenger penger til vanlige sykehjemsplasser som det er for lite av.

Nasjonalt har en arbeidsgruppe foreslått å legge ned den kirurgiske akuttberedskapen ved halvparten av landets sykehus. Statsråden som først støttet forslaget i en tale 7. januar, sier nå at forslaget bare er ute til høring. Legeforeningen har nylig, på sitt landsstyremøte i Trondheim, gått enstemmig imot forslaget. Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.

Legeforeningen mener:

«• Kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter i sykehus.

Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.

Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet på diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.

Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid, geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus med full akuttberedskap.»

Situasjonen i Hedmark er helt forskjellig fra den i Oppland. De har omtrent like mange innbyggere, men Hedmark har hele fire akuttsykehus i tillegg til det psykiatriske sykehuset. Om du spør de som sokner til sykehusene på Tynset og Kongsvinger, om de vil bytte med de på Fagernes og Otta, så får du nok vite at LMS ikke er det samme som sykehus. Sykehuset på Hamar ligger klemt inne på ei trang tomt i sentrum. Bygningsmassen er dårlig og mange har ønsket seg nybygd sykehus utenfor sentrum. Mange politikere har vært på Hamar og lovet bort et nytt sykehus. Det er her problemet ligger.

Norge er det landet i Europa som har færrest sykehussenger per innbygger, og derfor selvsagt også kortest liggetid. Siden etableringen i SI i 2003 så har vi i Oppland mistet 56,1 % av de kirurgiske sengene og 31 % av de indremedisinske sengene m/overvåking. Tilsvarene tall fra Hedmark er 14 % for kirurgiske senger og 18 % for indremedisin. Forestillingen om at det ikke har skjedd strukturelle endringer siden 1950-tallet, er fri fantasi.

Med unntak av Hamar, så er sykehussituasjonen i innlandet tilfredstillende. Spørsmålet er om fantasien tar overhånd. SI ledelsen har lansert begrepet mjøsregionen. Det betyr at de to små sykehusene på Hedmark er tryllet bort, og at sykehuset på Elverum har flyttet til Mjøsa. Helt siden 2003 har ledelsen og styret ved SI arbeidet for et nytt storsykehus. Nedleggelser av eksisterende sykehus skulle finansiere deler av prosjektet. Tilhengerne av Nye Hamar ser nå at denne strategien sannsynligvis vil feile. Alternativet for dem er da å legge ned eller funksjonstømme deler av sykehusene på Elverum og Gjøvik, la Lillehammer bestå som akuttsykehus og så selvsagt bygge nytt utenfor Hamar. For dem var det tross alt vitsen med det hele. Vil denne strategien bli mer vellykket?

NAV – alt i ei gryte

NAVDet norske folk er i arbeid. Andelen yrkesaktive i befolkningen, er hele 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i EU. En av de viktigste årsakene til dette, er at kvinner deltar i arbeidslivet i mye høyere grad i Norge enn ellers i Europa. Arbeidsledigheten blant ungdom er lav, og stadig flere eldre er også i arbeid.

Norge er ikke et paradis. Vi har også dem som av sosiale eller helsemessige grunner ikke er i arbeid. Disse menneskene kan noen ganger være vanskelig å formidle til det arbeidsmarkedet vi har i dag. Det er ikke bare snakk om fysisk og psykisk helse, men også om evnemessige forutsetninger og sosiale ferdigheter. Her kan det trenges en sosialfaglig innsats med fokus på den enkelte eller familien. Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltakelse, inkludering og menneskeverd, også når det må brukes tid og ressurser på å få det til.

Den kraftige veksten i antall jobber de senere årene, har gått til arbeidsinnvandrerne. De fleste kommer fra Sverige og Polen. Vi lever i vikarbyråenes og bemanningsselskapenes tidsalder. NAV er en liten aktør. Ca 20 % av jobbskiftene foregår i NAV. Når statsråd Eriksson snakker om at A-en i NAV har blitt borte, så er den tatt over av de private aktørene. Denne formen for privatisering har medført mye kriminalitet i arbeidslivet. I fagbevegelsen reises det nå krav om å forby hele bemanningsbransjen. Den offentlige arbeidsformidlingen bør være nøytral, upartisk og vederlagsfri.

NAV er mye mer enn arbeid. En tredjedel av statsbudsjettet forvaltes av NAV. Det er veldig mye penger. Barnetrygden er en skattereform som sikrer overføringer av penger til de som har barn under 18 år. NAV har ansvaret for at rett beløp utbetales til rett person til rett tid. Det viktigste er folketrygden. Her har vi blant annet alderspensjon og uførepensjon som er varige ytelser. Grunnstønad og hjelpestønad er supplerende ytelser. Sykepenger og arbeidsavklaringspenger er midlertidige ytelser.

Folketrygden er rettighetsbasert, og alle ytelser er knyttet til et omfattende regelverk. Det handler derfor om store og krevende forvaltningsoppgaver. Det er mest arbeid med de midlertidige ytelsene, for her kreves det mye oppfølging både fra NAV og andre deler av helse- og sosialtjenesten.

NAV er et spleiselag. Kommunene er inne på eiersiden. Det betyr at en del av de NAV-ansatte jobber på kommunale vilkår. Det gjør hele modellen svært komplisert, med ulike lønns- og arbeidsvilkår. De kommunalt ansatte har et særlig ansvar for økonomisk sosialstønad og oppfølging etter lov om sosiale tjenester (LOST). Sosialtjenesten er altså flyttet fra kommunen til NAV. Er kommunestyrene bevisste på hva som skjer i NAV? Er de kommunalt ansatte satt ut på legd til staten, for å bli glemt av kommunene som arbeidsgiver? Er det i orden at kommunalt ansatte brukes til statlige oppgaver? Det er mange spørsmål som melder seg. Det er et paradoks at sykefraværet i NAV er høyere enn i kommunen forøvrig.

Blant de ansatte på NAV finner vi et fargerikt fellesskap. Mange profesjonsgrupper arbeider sammen. Sammensetningen varierer fra kontor til kontor. Det antas at rundt 10% av de ansatte er sosionomer. Tverrfaglig samarbeid er en selvfølge. De mange dyktige medarbeiderne er NAVs viktigste ressurs.

At sjefen for NAV har fått sparken, endrer ikke i seg selv på organisasjonen. Den styres etter prinsippene for New Public Management. Det betyr mistillit til de ansatte og et tungt kontrollregime. Siden kvaliteten på møtet mellom mennesker ikke kan måles, så måles det noe annet isteden for. Den omfattende rapporteringsplikten tapper de ansatte for krefter. NAV-reformen ble ikke satt i gang for å få flere i arbeid. Målet var å spare penger. NAV klarte det ikke, derfor måtte lederen gå av. Noen tror at offentlig sektor er for stor og for lite effektiv. De tror på samordning, effektivisering og målstyring. Dette er bakgrunnen for NAV-reformen. Når de ikke lykkes, satses det store penger på konsulentselskaper. Disse leverer så rapporter som inneholder det de tror at oppdragsgiverne vil høre.

Etter 9 år med NAV bør hele organisasjonen evalueres. Et alternativ er å lytte til de som jobber i NAV-systemet. De vet hva som trengs for å gjøre en god jobb. I tillegg til dette er det viktig å huske at ofte fungerer NAV slik som det skal, slik at folk får de tjenestene og den hjelpen de trenger. NAV er ofte bedre enn sitt rykte, men er det lurt å blande alle rettene i en og samme gryte? Eller sagt på en annen måte, bør NAV splittes opp?

EØS og NAV

NAV

Som en følge av vedvarende liberalisering, så ser vi at kriminalitet og uverdige forhold brer om seg i det norske arbeidslivet. I denne situasjonen velger regjeringen å svekke vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Denne politikken tar fagbevegelsen sterk avstand fra. Flyten av arbeidskraft er en av EUs fire grunnleggende friheter. Fri flyt svekker fagbevegelsen og medfører sosial dumping både i EU og i EØS-området. For å sikre seg, trenger arbeiderklassen både en sterk regulering av arbeidsinnvandringen, og innflytelse på ansettelser i den enkelte bedriften.

Etter år 2000 har det vært fritt fram for både seriøse og useriøse arbeidsgivere i bemanningsbransjen. Erfaringene med fri flyt er dårlige. En god modell for Norge er det som kalles for trepartssamarbeid. Partene i arbeidslivet kan sammen med myndighetene ikke bare regulere arbeidsinnvandringen, men også hvordan arbeid formidles. Nå er det mye useriøsitet og kaos som kalles for «fleksibilitet». Det som trengs er en mer effektiv struktur og kort vei mellom partene i arbeidslivet.

Sysselsettingsloven fra 1947 slo fast at privat arbeidsformidling var forbudt. Den offentlige arbeidsformidlingen skulle være nøytral, upartisk og vederlagsfri. Slike bestemmelser trengs også i dag. Vi trenger et forbud mot alle typer av bemanningsbyråer, utleiere, formidlere og lignende. Da skal vi klare å bekjempe løsarbeidersamfunnet og sosial dumping. I et land med høye kostnader er kompetanse hos de ansatte lønnsomt.

Dersom Norge gjeninnfører en sosialdemokratisk sysselsettingspolitikk, betyr det slutten på vårt medlemskap i EØS. Det er like greit, vi kan uansett ikke i det uendelige motta en strøm av EU-direktiver som skal være overordnet norsk lov. Våre handelsinteressen mot EU kan og bør ivaretas på andre måter. Gjentatte ganger har vi sagt nei til å bli styrt av EU. De store kontingentmidlene som da blir ledige, kan med fordel brukes i det bilaterale samarbeidet med våre venner i Sør- og Øst-Europa.

Norske bedrifter får en fordel av en utstrakt hand fra fagbevegelsen. Samarbeidet bidrar aktivt til produktivitetsvekst og produktutvikling. Dette konkurransefortrinnet, bør bedriftene ta vare på. For NAV vil eneretten til arbeidsformidling representere store utfordringer. NAV bør kvitte seg med den topptunge målstyringa og utstrakte bruken av eksterne konsulenter. Alternativet til New Public Management er å frigjøre kreativiteten til mange tusen positive medarbeidere.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Arbeidslinja og arbeidsplikt, skaffer ingen jobber. Arbeidslinja er en avvisning av at sosiale problemer eksisterer, og av at noen mangler jobb. Faget sosialt arbeid må få bedre rammebetingelser. De som faller utenfor skal inkluderes og gis verdighet. Sosialt arbeid skal gå hand i hand med upartisk og vederlagsfri arbeidsformidling. Slikt blir det positiv og nødvendig omstilling av. Samtidig kan vi bli kvitt mye av kriminaliteten i arbeidslivet.

Vi kan ikke godta at EU hindrer oss i å utnytte vårt naturlige fortrinn, som ligger i den Norske modellen. Sammen er vi sterkere og mer effektive. Markedsliberalismen har spilt politisk fallitt over hele Europa. Den økonomiske krisa i EU går ikke over. Det er det mange fler i det politiske miljøet som bør ta inn over seg.

 

Beretning fra landsstyret i FO

FO ledelsen
FO ledelsen

FO kongressen 2015. Innlegg fra delegat Thor Solheim

Det har vært en vanskelig periode for FO. Et flertall av de kongressvalgte medlemmene i AU har trukket seg fra sine verv i perioden. Det betyr systemkrise. Individuelle forklaringer er ikke gode nok. Jeg mener at det er landsstyret som har svikta. Våre fremste tillitsvalgte har hatt rammebetingelser og et arbeidsmiljø som ikke holder mål. Nå må vi lære noe av det som skjede.

LO hadde også en leder som fant å måtte trekke seg i kongressperioden, da var det nestlederen som overtok funksjonen som leder fram til kongressen. Slik er det ikke i FO. Her har vi et landsstyre som tar seg til rette, og tilegner seg fullmakter som ingen har gitt dem. Det er her på kongressen at lederne skal velges, og det er her de skal ha tillit. FO skal ikke styres av et supplement. Det er i strid med vedtektene.

Den grunnleggende idéen bak fagbevegelsen, er at vi blir sterkere av å stå sammen. Enhet er derfor viktig. Vår tradisjonelle modell med tre profesjoner, som alle har legitime interesser, gir en kompleks struktur. Som eksempel bør vi kanskje på sikt klare oss med én sosialarbeiderprofesjon i Norge. Det vil kunne gi oss en enklere styringsmodell, og forhindre at FO enkelte ganger risikerer å snakke med ulike stemmer.

FO har tradisjon for å velge seg dyktige og robuste ledere. De trenger i likhet med alle oss andre å bli sett, og å bli verdsatt. Det er et paradoks at vi ikke er bedre på inkludering i egne rekker. Blant flotte sosialarbeidere i FOs ledelse, har det tydeligvis vært mangel på evnen til å dra omsorg for hverandre.

Tillit er noe du får fra de som velger deg. Derfor heter det tillitsvalgt. Det er alltid et mål å gjøre kollegaene bedre. I FO handler det også om å respektere de valgene som kongressen har gjort. Det er her landsstyret har svikta. De har trodd at FO kan fornyes gjennom nyvalg i kongressperioden. De har tatt feil. Det er gjennom politiske oppgjør på FO-kongressen at vår organisasjon fornyer seg.

Dersom en liknende krise skulle oppstå i framtida, så vil ekstraordinær kongress måtte finansieres ved oppsigelser på hovedkontoret. Bevisstheten om dette kan ha forebyggende effekt. Nå må det være slutt på bruk og kast av våre ledere. FO skal være et trygt og kreativt fellesskap, som utvikler fagforeningspolitikk for framtida.

Til tross for store vansker, har FO klart å komme tilbake. Nå er det på nytt vekst i medlemsmassen, og utadrettet virksomhet har økt. Det er bra. Nå skal framgangen sikres ved at kongressen gjør de grepene som er nødvendige. I FO skal det være kongressen som staker ut kursen, både i politikken, i vedtektene og i personvalgene. Kamerater, den jobben skal vi gjøre her og nå.

Etiske bekymringer

Happy manBåde historisk og i disse dager finnes det mange eksempler på at skyld kan være smittsomt. Folk blir holdt til ansvar for ting de ikke har gjort. Rettslig er det ingen tvil om at det kun er gjerningsmannen som skal stå til ansvar for sine handlinger. Ofrene for ugjerninger kan på sin side også være smittsomme i forholdet til sine nærmeste. På det etiske planet er det grunn til bekymringer.

I rettsoppgjørene etter 2. verdenskrig, fikk de som var skyldige i krigsforbrytelser og folkemord, sin straff. Like fullt fikk alle tyskere skylda for nazistenes ugjerninger under krigen. Selv de som selv var ofre, eller var født etter krigen, ble holdt til ansvar for ting som deres landsmenn hadde gjort. Tysk kultur og det tyske språket ble nedgradert. Det tok flere tiår før tyskerne fikk en mer naturlig plass i Europa. Skyld er noe som smitter, selv om mange ser at det er urimelig.

I Norge er det rundt halvparten av de som har sin opprinnelse i et muslimsk land som regner seg som muslimer. Siden Islam er verdens nest største religion, finnes det mange ulike folkeslag som dyrker denne religionen. Selvfølgelig er det et kulturelt mangfold. Jihadistene springer ut fra wahabismen, som er utbredt blant sunni-muslimer i Saudi-Arabia. Den retningen innen Islam, er ikke bare streng og bokstavtro. Den ble tidlig støttet av USA og vesten fordi den rettet seg mot den gudløse kommunismen og mot arabisk nasjonalisme. Nå er det 1,7 milliarder muslimer som står i fare for å bli assosiert med små grupper av jihadister som bedriver terror. Det er åpenbart urimelig og urettferdig.

Over hele Europa meldes det om økt jødehat. Også her i Norge har skolebarn blitt plaget på grunn av deres jødiske identitet. Historien skulle ha lært oss hvor farlig dette kan bli. Det finnes en elefant i rommet som det burde være mulig å få øye på. Det er staten Israels krigføring og apartheidpolitikk rettet mot det palestinske folket. Her ser vi tydelig at skyld smitter. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Norske jøder har ikke drept et eneste barn på Gazastripen. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Dette burde være selvfølgelig.

Det er ikke bare skyld som er smittsomt. Det er også voldsrelaterte psykiske lidelser. I moderne psykiatrisk språk, så heter det PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Etter 1. verdenskrig ble lidelsen kalt for granatsjokk. Etter 2. verdenskrig var det ikke bare de med soldaterfaring som ble rammet. Mange norske krigsseilere fikk også denne lidelsen. Blant de som overlevde massakren på Utøya, har vi også noen tilfeller. Det er det også blant norske soldater som har gjort tjeneste i utlandet.

Det er ikke alle som opplever traumer, som får varige psykiske plager. For mange går det over etter å ha bearbeidet opplevelsen en kortere tid. For andre varer lidelsen i flere år. Symptomene er «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå, for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og angst. Skyldfølelse er også typisk. Noen er mer sårbare enn andre. Hva den enkelte tåler av traumer, er ikke lett å si på forhånd. Det vi vet, er at det smitter over på familien. Det kan ha vært krevende å vokse opp i en familie hvor far var krigsseiler, eller å være foreldre til et barn som ble drept eller overlevde massakren på Utøya. Litt empati kan være på sin plass.

Vi tar imot flyktninger og asylsøkere fra land i krig eller borgerkrig. Her må vi påregne at mange kan ha posttraumatisk stresslidelse. Dersom disse sammenliknes med friske arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, så er dette så urimelig at det i seg selv gir grunn til etiske bekymringer.

Det kan være farlig å tillegge folk eller grupper bestemte egenskaper. Ofte blir det også feil, da de viktigste forskjeller er individuelle. Overgrep og forbrytelser kan settes i system, men er ikke kollektive egenskaper. For alle grupper av mennesker er det motbydelig å drepe et medmenneske. Skyld bør ikke være smittsomt. Hjelpetilbudet for mennesker med PTSD bør styrkes. I Norge går nå forsvaret foran med god oppfølging av sitt personell. Spesialisthelsetjenesten bør styrkes med tverrfaglige PTSD-team som også bør fokusere på familien.

Kirurgisk akuttberedskap

Bent Høie
Bent Høie

I sykehustalen 7. januar tok statsråd Bent Høie til orde for å skape akuttmottak uten kirurger. Dersom sykehus må betjene mer enn 60.000 innbyggere for å beholde den kirurgiske akuttberedskapen, så innebærer dette at halvparten av landets sykehus er i fare. Godt fungerende middels store sykehus, i middels store norske byer som Arendal, Ålesund, Gjøvik og Bærum med flere, kan også komme til å gå med i dragsuget selv om de er adskillig større enn denne grensen. Forslag foreligger allerede.

Endringer i spesialitetsstruktur får konsekvenser for sykehusstruktur, spesialisering av leger og behandling av pasienter. Det er viktig å sikre helhetlige helsetjenester i en desentralisert sykehusstruktur. Dette krever nye tanker om helhet gjennom teamarbeid, robuste fagmiljøer og gjennomgående generalistferdigheter i alle spesialiteter.

Prehospitale tjenester er en særdeles viktig premiss i all debatt om helsevesenet. Denne tjenesten er vi helt avhengig av. Likevel, og med all respekt, prehospitale tjenester inkluderer sjelden lege, og kan ikke erstatte sykehusbehandling. At noen forsøker å overbevise befolkningen om at framtidige tekniske løsninger skal bevirke dette, er å føre folk bak lyset.

Det er et faktum at hele kroppen henger sammen. Særlig eldre kan ha flere sykdommer. Ofte presenteres et sammensatt bilde, og da må indremedisinere, kirurger og andre profesjoner samarbeide om å komme til målet med pasientbehandlingen i en akuttsituasjon. Sortering til riktig gren krever bredde og samarbeid.  Indremedisinske pasienter har ofte både hjertekarsykdom og sykdom i andre organer.

Akuttberedskap krever flere vaktlinjer. Vi kommer ikke utenom fagene ortopedi og mage-tarm. Sammen med indremedisin, anestesi, røntgen og lab., blir virksomheten allsidig nok til å være et lite akuttsykehus. Ingen sykehus er komplette. Det er derfor helt normalt at mellom 5% og 30% av pasientene må sendes videre fra de aller fleste sykehus. Samlet er det kun 9% av Sykehuset-Innlandet sine pasienter som behandles på regionsykehus.

70 prosent av alle pasienter har tilstander som selv de minste lokalsykehusene kan håndtere på en utmerket måte. For de resterende pasientene trengs det ytterligere kompetanse. Akutte pasienter vil kunne trenge stabiliserende tiltak før overflytting til større sykehus. Det hjelper ikke hvor gode spesialister som finnes på de store sykehusene om pasienten er død når han kommer dit. De smalere spesialitetene trenger flere pasienter for å vedlikeholde og utvikle spesialiteten sin. Derfor kan både behandlere og pasienter ha nytte av større sykehus i noen tilfeller.

Det er mangel på spesialister av mange slag. Spesialistene utdannes normalt i offentlige sykehus. Leger i utdanning har viktige roller i vaktberedskapen på akuttmottak. Vi må håpe på at økonomien i fritt behandlingsvalg ikke rammer utdanningen av nye spesialister. Det er mye usikkerhet knyttet til fritt behandlingsvalg. Vil vi få en massiv privatisering? Eller vil ordningen gi liten effekt?

Flere politiske verdivalg er ønskelig, og kan gjerne knyttes til behandlingen av «Nasjonal helse- og sykehusplan», som skal opp i Stortinget til høsten. Mange mener at det er selve foretaksmodellen som er årsaken til mange av problemene. Mål- og resultatstyringsvanviddet innebærer en overgang fra forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap til forretningsideologi og forretningsregnskap. På den ene siden: En rasjonalistisk logikk, styrt av effektivitetstanker og økonomisk lønnsomhet. På den andre siden: En verdi- og normbasert logikk, med pasienten i sentrum.

Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Har vi skjulte makthaverne i forvaltningen, helseforetakene, konsulentbyråene og blant oppdragsforskerne?

I Innlandet forsvarer folk stort sett sykehusene sine. Noen kjøper den massive reklamen for nytt storsykehus. Dette til tross for at ingen får vite hvor stort det vil bli, hva det skal koste og hvor det skal ligge. Spørsmålet er om styret i Sykehuset- Innlandet har nødvendig tillit til å stå bak en objektiv utredning av flere ulike alternativer.

For 4 år siden sa Bent Høie: «I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak, mens helseministeren lar seg fange i systemet» Det har han fremdeles rett i. Han sa mye klokt den gangen han satt i opposisjon.

Bekymringer i helsepolitikken

Helse-28-10Helse Sør-Øst har levert en knusende kritikk av det planarbeidet som Sykehuset Innlandet har stått for så langt. Spørsmålet om ny sykehusstruktur er utsatt. Sykehusaksjonen spiser bløtkake, og noterer seg for en foreløpig seier. Ledelsen og styret i SI må starte helt på nytt, og ikke bare utrede flere alternativer, men også dokumentere at prosjektet er relevant, gjennomførbart og levedyktig. Det finnes ingen kø for byggeprosjekter, men SI-ledelsen håper på statsbudsjettet for 2020, etter at Vestre Viken har finansiert sitt prosjekt. SI må også avvente Nasjonal helse- og sykehusplan som skal behandles i stortinget neste år. Før denne planen foreligger, er det ingen vits i å planlegge noe som helst sykehus.

Innlandet sykehusområde er geografisk sett nesten like stort som resten av Helse Sør-Øst. Befolkning på 393 000 (2012), og øker med 13 % frem til 2030. Gruppen 70 + øker med 52 %. Aktiviteten er fordelt på 6 sykehus i tillegg til desentraliserte tjenester ved de lokalmedisinske senterne på Otta og på Fagernes. At sykehusstrukturen i Innlandet er omstridt, er helt naturlig. Her finnes det både ulike interesser og ulike oppfatninger av virkeligheten. Det springende punktet er føde- og akuttberedskap. Oppland er ferdig sentralisert, mens Hedmark har hele fire akuttsykehus, og det er en krevende struktur.

Spesialisthelsetjenesten preges av høy kompetanse og stor effektivitet. Kort liggetid er hovedsakelig et gode. Svakheten ligger i for få senger og at effektiviteten noen ganger kan true kvaliteten på tjenestene. Hovedproblemene ligger ikke på det faglige. Våre spesialister holder en høy standard, både nasjonalt og internasjonalt. Et stort og egenmektig byråkrati bruker alt for store ressurser på dyre konsulentselskaper. DRG- poeng (innsatsstyrt finansiering) svekker det faglige fokuset. Kontroll og rapportering erstatter faglig autonomi og tillit. Frykt og mistillitskultur er rapportert fra mange helseforetak.

En nasjonal sykehusplan må stanse helseforetakenes egenrådige luftslott som vedtas utenfor politisk kontroll. Fordi dette betyr færre senger, færre ansatte, mindre pasientsikkerhet, mer kaos, flere utsettelser, lengre køer, mindre oversikt og dårligere kvalitet! Det gjelder å stoppe nedleggelser av akuttfunksjoner og sykehussenger til fordel for en god ressursbruk av sykehus i hele Norge. Kravet er at foretaksmodellen avvikles, at politikerne tar tilbake makta, og at helsearbeiderne får tilbake fagene og yrkesetikken sin.

Kommunehelsetjenesten er tiltenkt en enda viktigere rolle som følge av samhandlingsreformen. Den reformen er ikke finansiert i utgangspunktet, og med en ytterligere svekket kommuneøkonomi, er det grunn til bekymring for tjenestene. Fastlegeordningen er en suksess, men kompetansen varierer mer enn hos sykehusspesialistene. Fastlegene står foran et generasjonsskifte som faller sammen med eldrebølgen. Her kan det bli problemer med å få unge leger til å overta praksisene.

Det er de strukturelle forholdene som er mest bekymringsfulle på lengre sikt. På kort sikt er det nedskjæringene som er farligst. Ledelsen i SI har i flere år forsøkt å spare penger til sitt nye luftslott. De truer nå med å kutte funksjoner som vil svekke allsidigheten i sykehustilbudet. Den kommunale fattigdommen vil ramme eldre og syke i enda større grad enn før.

Alderspsykiatri

aldespsykiatriForekomsten av psykiske lidelser øker med alderen. Demens er først og fremst utbredt blant eldre mennesker. Kroppslig sykdom og aldringsprosesser, og degenerative forandringer i sentralnervesystemet disponerer for utvikling av psykiske lidelser.

Eldres sosiale miljø er ekstra utsatt for dyptgripende endringer på grunn av egen sykdom eller sykdom som rammer de man er glad i. Flytting til omsorgsboliger eller sykehjem, og tapsopplevelser som skyldes dødsfall, betyr store belastninger for mange. 80 prosent av pasientene på sykehjem lider av demens. Kun 50 prosent av pasientene med demens er adekvat utredet for tilstanden, og 70 prosent av dem utvikler psykiske atferdsproblemer som angst, uro, agitasjon eller depresjon. I Oppland har vi ikke lenger en alderspsykiatrisk avdeling som kan hjelpe disse pasientene, deres pårørende- og bistå kommunene med hjelp. Nærmeste alderpsykiatriske enhet ligger på Sanderud sykehus.

Den alderspsykiatriske pasienten har ofte en svært sammensatt problematikk, både fysisk, psykisk og sosialt. Utredning og diagnostikk er derfor en sak for spesialister. Alderspsykiatrien har utviklet seg fra geriatrien som er en grenspesialitet innenfor medisin. Faglig ligger fokuset på kortere utrednings- og behandlingsopphold. Kompetanseheving gjennom forskning, undervisning samt råd og veiledning er en integrert del av alderspsykiatriens. Ambulant og poliklinisk virksomhet står også sentralt.

Samhandlingsreformen og utviklingen innen spesialisthelsetjenesten medfører at sykehus ikke kan bistå kommunene i samme grad som før. Hverken geriatri eller alderspsykiatri er prioriterte områder, til tross for den kommende eldrebølgen. Det er positivt at en kommune som Gjøvik har ansatt sin egen geriater, men det blir ikke lett å klare seg uten sykehuset på Gjøvik. Det er trist at ikke ordfører og flertallet i kommunestyret stiller opp for sykehuset.

I fjor stod DPSene (distriktpsykiatriske sentre) for 84 prosent av alle polikliniske konsultasjoner i psykisk helsevern. Tradisjonelt er det er personer med affektive lidelser, som depresjon og angst, som først og fremst får utredning og behandling i DPS, men det er ingen ting i veien for at DPSene oppretter alderspsykiatriske enheter. Det er ingen nødvendighet at den alderspsykiatriske posten ligger på et stort sykehus. Der DPS er samlokalisert med et somatisk sykehus, ligger forholdene ekstra godt tilrette for alderspsykiatri. Det er samarbeidet med medisinsk avd. som er av interesse i denne sammenhengen.

Ambulant og poliklinisk virksomhet lider under at avstandene blir for store. Dette kan kompenseres noe ved å opprette alderspsykiatriske poliklinikker eller team på DPS. Teamene bør være tverrfaglige å bestå av minst psykiater, spesialsykepleier og sosionom/familieterapeut. Hovedansvaret for de demente vil uansett ligge i kommunen. Riktig behandling og stimulering kan bety mye for den enkelte pasient. Også er det viktig å ikke glemme de pårørende.

Det er spørsmål om fritt behandlingsvalg og økt privatisering som opptar regjeringen. Det sies også at rus og psykiatri vil bli prioritert. Det er et faktum at vi blir mange flere eldre mennesker i årene som kommer. Behovet for sykehussenger vil øke kraftig. Derfor bør også alderspsykiatri være et fag i vekst.