Solås-/sykehusappell 1. mai 2016

Even Reinertsen
Even Reinertsen

La Solås leve. Kampen er ikke slutt. Spesialisert, medisinsk rehabilitering krever kompetanse! Den kompetansen har vi på Solås når det gjelder rehabilitering av slag-pasienter. Fagmiljøer er ikke flyttbare. Derfor har vi slått en ring av fakler rundt Solås. Det er overlevert en stor bunke med underskrifter, og de aller fleste høringsuttalelser støtter vår sak. Kamerater, vi leder 1-0 og vi gir oss ikke.

De som forstår hva Solåssaken handler om, har kommet et langt stykke på vei til å forstå hele sykehusspørsmålet. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er navnet på et foretak som driver en rekke sykehus i to fylker. Foretaket har fått sine planer i retur med beskjed om, at når det gjelder sykehusstruktur, så skal det utredes alternativer. Foretaket har fått ny styreleder og administerende direktør har sagt opp sin stilling. Men kampen fortsetter!

Fagdirektøren snakker mye om planlagte kirurgiske inngrep. Det ses bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Med. avd. tar i mot 25 pasienter hver dag. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Nesten alle behandles ferdig på Gjøvik. Det er ikke enkelt. Snaut med senger og veldig kort liggetid.

I denne situasjonen fikk avd. beskjed om å legge ned 4 senger til, og å si opp 4 spesialsykepleiere. Avd. sjef Even Reinertsen skrev et brev om at disse nedskjæringene var uforsvarlige og kunne gå ut over liv og helse. Brevet ble sendt tjenestevei til Sykehuset Innlandet, og med kopi til fylkeslegen. Overskriften var VARSLING. Alle fagforeningsfolk vet at varslere har et eget vern i arbeidsmiljøloven. Administrasjonen i Brumunddal har et eget varslingskontor. Ledelsen bestemte at brevet ikke var en varsling. Siden nedskjæringene ikke var realisert, var det bare et forslag.

Det ble opprettet en personalsak mot Reinertsen. Under trusselen om oppsigelse valgte han å trekke seg fra stillingen som avd. sjef. Det hersker en fryktkultur i sykehuset og det gjelder ikke bare Gjøvik. Det er dokumentert at det vanker represalier mot de som sier ifra. Mottoet er: Vi legger ned det vi kan, og så sentraliserer vi resten.

Det er ønskelig med samlokalisering mellom somatikken og psykiatrien. Det er krefter som vil bruke dette som et argument for å bygge nytt hovedsykehus på Sanderud. Som en kompensasjon, kan Oppland få beholde Sykehuset på Lillehammer. Det å legge ned sykehusene på Elverum og på Gjøvik, skal angivelig gjøre modeller økonomisk bærekraftig.

Spørsmålet er hvor mye psykiatri det blir å samlokalisere. Etterat Opptrappingsplanen tok slutt i 2008, har psykiatrien kutta i drift hvert eneste år, og i fjor var hele opptrappinga tilbakebetalt. I år tapes 30 nye millioner av rammetilskuddet, hvilket bl.a. betyr nedleggelse av 2 sengeposter, og neste år er det nye 30 millioner som skal kuttes. Slik vil det også fortsette, som en følge av den økonomiske fordelingsmodellen som Helse Sør-Øst har bestemt. Hvor langt ned er det meningen at Hedmark og Oppland skal, før noen reagerer?

Kamerater, dette er dramatisk. Vi må stille krav, og vi må stå på krava. Solås må bestå. Rehab. Skal ikke flyttes til Ottestad. Vi vil beholde Gjøvik som et stort og allsidig akuttsykehus. Regjeringen har lovet å prioritere psykiatri og rusbehandling. Innfri løftene og stans nedskjæringene.

Kommunereform og samhandling

Jan Tore Sanner
Jan Tore Sanner

Vi har folkevalgte som sitter i formannskap og kommunestyrer over hele landet. Det er mange av dem, og det er bra folk. De bryr seg om sitt nærmiljø. Ofte er de rekruttert fra frivilligheten, og de sier seg villige til å ta et samfunnsansvar for en periode. Dette kan medføre skuffelser. Den kommunale fattigdommen er undervurdert. Hjertesakene må skrinlegges. På satsingsområder kan det bli smertefulle omstillinger og kutt. Den idealistiske folkevalgte kan fort bli både trist og lei seg, og vil ofte slutte eller bli kynisk. Der kommunepolitikerne har resignert, der styres kommunen administrativt. De statlige incitamenter består av pisk og gulerøtter. Den som svinger pisken og deler ut gulrøttene nå, er kommunalminister Jan Tore Sanner. Kommunene drives framover som esler. En eselkommune, det er en slik som takker ja til Sanners reformer, og ja til hans bruk av virkemidler.

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Mange steder er tjenestene utilstrekkelige. Årsaken er kommunal fattigdom. Eldreomsorg og drift av sykehjem, er det som kommunene bruker mest penger på. Samhandlingsreformen flytter oppgaver fra sykehuset til kommunen. Kronikere, trygdede og eldre mennesker er i ferd med å få utvidede kommunale helsetjenester i større utstrekning enn det kommunene klarer å følge opp. I praksis kan det bety lavere kvalitet.

Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende, bivirkninger, er vanlig. Det trengs flere legetjenester og mer personell både på sykehjem og i hjemmetjenestene. Det antas at kommunene kan «produsere» billigere helsetjenester enn det sykehusene kan. Redusert behandlings- og omsorgskvalitet til pasienten kan bli et virkemiddel for å nå økonomiske mål.

Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, er ikke offentlige sykehus, men paraply-konsern som drives som private bedrifter. De mangler juridisk ansvar for pasientene, personell, besøkende, drift og bygg.  De kan ikke stilles til ansvar for noe av det de gjør eller bestemmer på disse områdene. Det råder en fryktkultur, og den såkalte Reinertsen-saken beviser at det sanksjoneres mot de som varsler om kommende uforsvarligheter. Det demokratiske underskuddet består i at det kun er statsråden som har politisk ansvar. Store penger går til byråkrati og konsulent-bransjen. I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak.

Det ser ut til at helseforetakene vil svikte de eldre ved å bruke samhandlingsreformen til å presse pasientene over til den kommunale siden. Planleggerne snakker bare om kvalitet på elektiv kirurgi, konkurranse og valgfrihet. De ser bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Sentraliseringen betyr færre senger i spesialisthelsetjenesten. Kronikere, trygdede og eldre mennesker vil komme til å trenge utvidede kommunale tjenester i større grad enn det kommunen klarer å følge opp. Det vil gi lavere kvalitet.

I små kommuner vil de folkevalgte oppleve innbyggernes helseproblemer og behov mer direkte. I større kommuner er relasjonene mer «profesjonelle», det vil si upersonlige. Da blir det lettere med dårlige helse- og omsorgstjenester. Folk har ikke behov for sentralisering, privatisering, konkurranse og ansvarsfraskrivelse. Det kommunene trenger, er et nært samarbeid med sykehuset. Framtidas hovedfokus bør være på øyeblikkelig hjelp, indremedisin og alderspsykiatrisk utredningsarbeid. Større sykehus, slike som Gjøvik og Lillehammer, bør ha flere spesialiteter. Vi trenger både store og små sykehus. Mange har forstått dette og vil derfor kjempe for sitt allsidige akuttsykehus der de bor.

Undersøkelser viser at folk er mer fornøyde med kommunen sin i mindre kommuner. Små kommune betyr flere folkevalgte og mer demokrati. Kommunalminister Jan Tore Sanner påstår at store kommuner yter bedre tjenester. Det er det ingen grunn til å tro på. Snarere tvert i mot, mye tyder på at han tar feil.

Nye tider for Sykehuset Innlandet

Anne Enger
Anne Enger

Med Anne Enger som ny styreleder, har Sykehuset Innlandet fått en sterk og kompetent leder. Hun skal også velge seg en ny adm. direktør. De helsepolitiske konsekvensene av disse skiftene, kan bli betydelige. Allerede nå, kommer det viktige signaler, som det er verdt å merke seg. For det første, får vi et enda sterkere fokus på økonomi. Norge bruker moderat med penger på spesialisthelsetjenesten. Osloskandalen må finansieres. Økonomien i HSØ er krevende. De sentrale forventningene til SI, er at kostnadene skal ned. Andre hensyn kommer i annen rekke.

Noen obligatoriske klisjeer om sentralisering/desentralisering er ikke til å unngå. Men, den nye styrelederen er klinkende klar på flere viktige punkter. Administrasjonen har fått beskjed om å sette opp farten. Anne Enger vil ha en rask avklaring av strukturspørsmålene. Hun ser også økonomiske muligheter i en sterkere oppgavefordeling innenfor nettverksmodellen. Det aller tøffeste er det hun sier om å ta ut potensialet i samhandlingsreformen. Det kan bety at liggetiden på sykehusene skal ytterligere ned, og at kommunene blir sittende med svarteper. Det er allerede et underforbruk av tjenester i den kommunale helsetjenesten. Dette rammer pasientene.

Norge trenger en sykehuspolitikk som er tilpasset lokale forhold. Om hele landet skal være i bruk, så er det behov for både store og små sykehus. Det finnes ingen føringer som truer store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer. Høyre har sviktet sine valgløfter. HSØ og de andre regionale helseforetakene skulle jo avvikles. Det blir det ikke noe av med det første. Makta ligger fortsatt i de regionale foretakene, og byråkratiene vokser. Nasjonal helse- og sykehusplan gir bare svake føringer. Norges fremste helsepolitiker er Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Sammen med Helsetjenesteaksjonen, representerer hun den konstruktive kritikken av norsk helsepolitikk. Det er rimelig å anta at Anne Enger har god kontakt med disse miljøene. Derfor er det lov å håpe på litt nytenking fra SI.

Avdelingssjefene ved sykehuset på Lillehammer, har sendt brev til Prosjektdirektør Roger Jenssen i SI. De ønske å gi innspill i forbindelse med «kvalitetssikring av utredningsmodeller somatikk». Disse sjefene må tas på alvor, både fordi de har faglig tyngde, og fordi de er mye mer saklige enn enkelte andre av de som går inn for Mjøsbrua HF. Likevel, de snakker mot bedre vitende når de sier at deres forslag virker samlende. Nytt sykehus ved Mjøsbrua er ikke et folkekrav. Heller ikke ønsket av de ansatte.

Det finnes gode faglige argumenter for å samle smalere medisinske spesialiteter i et felles sykehus. Det kan være til fordel for enkelte pasienter. Problemet er at det er til ulempe for de aller fleste. 20 minutter ekstra kjøring til nærmeste akuttsykehus kan fort bli kritisk for noen. Vi har spredt bosetting i innlandet og det betyr lange reiseveier. De finnes ingen økonomiske erfaringer som taler for storsykehus. Et stort geografisk område med 400 000 innbyggere, bør ideelt ha ca. 4 sykehus. Ekstra store sykehus er ikke billigere å drifte, og det er ulemper med stordrift.

De faglige føringene er viktige, men økonomi vil bety mer. Det som til slutt avgjør er de politiske valgene. Hvor mange sykehus vi skal ha, er et politisk spørsmål. Avdelingssjefene på Lillehammer er mest opptatt av lokalisering. Det virker som om de er redde for at Hamar skal få noe på andres bekostning. Dette er forståelig, da Hamar ikke har tilfredstillende lokaler for sitt sykehus, og er lovet nytt sykehus av ledende politikere fra Arbeiderpartiet. Men, mange ser at 4 akuttsykehus i Hedmark er i meste laget, og det taler mot å bygge nytt på Hamar.

Den økonomiske situasjonen tilsier ikke investeringer i et nytt stort sykehus for innlandet. Det var helt naturlig å samle sykehusene i Østfold. Men ikke en gang der er det mulig å ta ut fordeler med stordrift. Anne Enger har fulgt utbyggingen i Østfold på nært hold. Hun vet at det gjerne blir dyrere, og ikke så bra som mange hadde håpet på. Det nytter lite å drømme om store investeringer. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt!

Spillet om integrering

Sylvi Listhaug
Sylvi Listhaug

Åpene grenser og mangel på kontroll over trafikken ut og inn av landet, var et problem før det kom særlig mange asylsøkere. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er en følge av EØS avtalen. «Når yttergrensene bryter sammen, når Schengenavtalen kneler og Dublin-avtalen ikke fungerer, da må enkeltlandene ta ansvar.» Dette sier Jonas Gahr Støre og det høres ut som en innrømmelse.

Fagbevegelsen glemmer ikke markedslovene for arbeidskraft. Et godt samfunn har mangel på arbeidskraft. Overskudd av arbeidskraft presser vilkår og lønninger for alle. Og den viktigste utjevningen i samfunnet skjer gjennom arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen der. Brutto nasjonalprodukt per person har nær stått stille siden 2000. Derfor er det ekstra viktig at arbeidsfolk forsvarer sin andel av produktiviteten. Når en polsk bygningsarbeider presses til å starte et enkeltmannsforetak, er det på grunn av den blå drømmen om løsarbeidersamfunnet. De kaller det for delingsøkonomi, men det handler om tap av rettigheter for arbeidstakere. LO har utfordringer.

2015 ble et toppår for asylsøkere til Norge. Det kom 31.145 personer totalt. Nær 30 tusen bor på asylmottak, og det store flertallet av disse, venter på å få behandlet sin søknad om asyl. Det er bred enighet om blant annet å prioritere retur av personer som er uten beskyttelsesbehov. Når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen, så kalles det et bredt forlik. Viktige saker for landet skal på en måte løftes ut av partipolitikken. Så også med asylpolitikken. Prioriteringen av avslag og retursaker rammer de som til sist får ja på sin søknad om asyl.

I asylmottakene sitter mennesker på vent i flere år. De har ikke arbeidstillatelse, og kan ikke gå på norskkurs. De venter på en saksbehandling som starter med et intervju. Ventetiden er utvilsomt en stor psykisk belastning. En utrygg og usikker framtid sliter. Det blir ingen snikintegrering når lommepengene ikke rekker til bussbilletten. Det virker som et arbeidsavvenningskurs. Statsminister Erna Solberg talte til det norske folk ved inngangen til det nye året, om hverdagsintegrering og om at flyktningene har vært nødt til å forlate noen de er glad i. Å tvinge asylsøkere til å være helt isolerte, uten familie og venner, er et tiltak som stimulerer kriminalitet. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid.

Spillet om asylpolitikken handler om å få kontroll på Frp. Veksten i antall asylsøkere 2015 brakte Frp oppover på meningsmålingene. Det store forliket forplikter Frp til å realisere det som de store partiene er enige om. Sylvi Listhaug ble fra 16. desember 2015, Innvandrings- og integreringsminister i Justis- og beredskapsdepartementet. Dette grepet er ment å knytte Frp til masta slik at de blir medansvarlige for hva som skjer.

Utfordringene knyttet til den strenge asylpolitikken, er at den rammer integreringen. Fra å være verdens beste land å bo i, kan Norge bli et av Europas verste land å bo i for flyktninger og asylsøkere. Konkurransen er hard, da andre land også strammer inn på reglene. De som søker asyl i Norge kan nå vente seg: 1. Selv om du får opphold, vil saksbehandlingen kunne ta flere år. 2. Du kan ikke påregne fast jobb, eller inntekter nok til å få permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. 3. Noen vil tro at du er det samme som det du flyktet fra, og er derfor redde eller fiendtlig innstilt.

Den «nye» økonomien etter oljealderen fremmer ikke integrering, men et fragmentert arbeidsliv. Mange blå-blå synes det er greit med et underbetalt vikarproletariat som lever i et parallelt samfunn. Her er det visst ikke så nøye med tradisjonelle norske verdier. De blå-blå er en permanent trussel mot våre velferdsordninger. Ønsket om større klasseforskjeller overstyrer ønsket om likhet og rettferdighet.

Mennesker som kommer fra midtøsten eller andre land i Asia eller Afrika, er ikke spesielt populære, med unntak av den du jobber sammen med. Sylvi Listhaug vil gjøre jobben på sin egen måte. Hun snakker mest mulig om restriksjoner og avslag og minst mulig om integrering og de som får bli. Hun kan mistenkes for å sabotere integreringsdelen av jobben, og heller appellere til de fremmedfiendtlige.

Nå bør det minnes om at i Straffelovens § 135 a står det «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Derfor bør de fremmedfiendtlige passe seg for hva de sier. Like naturlig som det er å gå rundt juletreet bør barna nå ta hverandre i hendene og gå brannvakt rundt asylmottaket. Den som ønsker integrering, har en jobb å gjøre.

Sykehusplan for framtida

GjývikStortingsmelding nr. 11, Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019), ble lagt fram 20.11.2015. Regjeringen foreslår blant annet følgende betegnelser på sykehus for å tydeliggjøre innhold og gjøre begrepsbruken mer enhetlig: Betegnelsen regionsykehus skal brukes om det ene sykehuset i hver helseregion som er utpekt som hovedsykehus. Betegnelsen stort akuttsykehus brukes om sykehus med opptaksområde på mer enn 60 000-80 000 innbyggere.

Utifra regjeringens definisjoner, har derfor Lillehammer og Gjøvik store akuttsykehus. Det skal fortsatt være en desentralisert og differensiert sykehusstruktur i Norge. En ryggrad av akuttsykehus er nødvendig for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp. Vesentlige endringer i oppgavedeling mellom sykehus må avklares i lokale prosesser, der også kommunene skal høres. Dette høres betryggende ut, og er blant de tingene som er positive med den nye sykehusplanen. Det mest negative, er privatisering og troen på økt effektivitet. Farene er et todelt helsevesen der de med penger eller gode forsikringer, får faglig gode tilbud, mens gamle og kronikere får klare seg med kommunale løsninger.

Toppledere over hele landet har i mange år ivret for nedleggelser og sentralisering. Noen tror at vi kan spare mellom 2 og 4 milliarder på å redusere antall kommuner. Sterk reduksjon i antall politidistrikter skal angivelig gi mer politi for pengene. Små sykehus er i faresonen. Den industrielle tankegang er at store enheter er mer effektive og gir fordeler. Breddekompetanse og småskalafordeler blir undervurdert. Kritikere framstilles som motstandere av ny og forbedret teknologi selv om det er helt feil.

Argumentene fra helsebyråkratene følger i samme sporet. Dels er lokalsykehus for dyre i drift, dels har de dårligere kvalitet på tjenestene, og dessuten er det vanskelig å rekruttere fagfolk til små enheter. Problemet er at erfaringer ikke støtter dette synet. Norske sykehus er ikke ineffektive, de er underfinansierte og mangler senger. Fusjonerte sykehus er ikke kostnadseffektive. Det er ikke dokumentert noen sammenheng mellom kvalitet og størrelsen på sykehus. Små sykehus har de mest fornøyde pasientene. Over 70 prosent av alle pasientene som legges inn på et lite lokalsykehus, ferdigbehandles, og sendes aldri videre. Med for få spesialister totalt er det rekrutteringsproblemer mange steder, men ikke mest hos de små.

Er større enheter alltid mer framtidsrettet? Det er sannsynlig at enkelte pasientgrupper kan ha nytte av større enheter, men ikke alle. Debatten i Innlandet er noe spesiell. Mens resten av landet er opptatt av de små sykehusene og om de får beholde sin kirurgiske akuttberedskap, så diskuterer vi i innlandet hva vi skal gjøre med våre største sykehus. Det handler ikke bare om teknologi. Nye sykehus finansieres ved hjelp av øket effektivitet (bare skryt), færre senger, kortere liggetid og nedleggelse av de gamle sykehusene. Tør tilhengerne av storsykehus forholde seg til disse realitetene?

Et nytt sykehus på Hamar er ikke en trussel mot Gjøvik. Mjøsa ligger som en barriere mot kompetanseflukt til Sanderud. Det er Elverum som vil få problemer. Hva mener folket i Østerdalen om nytt sykehus på Hamar? Vil Elverum miste sine akuttfunksjoner? Hamar sykehus har en trang beliggenhet og en dårlig bygningsmasse. Vi fra Oppland bør vise ydmykhet og respekt for de utfordringene som må løses.

Oslo-prosessen ble en skandale som kostet milliarder. Problemene er ikke løst. Ahus ble en tragedie som nå må få regulert sitt opptaksområde. År med krevende tilpasninger har kostet menneskeliv. Sykehuset Østfold på Kalnes er ikke lenger et eksempel som noen vil følge. I Drammen kommer kutt i god tid før sykehuset er ferdig. Mange ser at det går galt.

Spesialisthelsetjenesten består av mange fag. Både store og små. Det finnes store og små profesjongrupper også, alle med legitime interesser. Tverrfaglig samarbeid er en nødvendighet. Fagfolk setter pasienten i fokus. De bryr seg om folk. Det er ofte grunnen til deres yrkesvalg. I denne situasjonen er det viktig at flere tar del i den viktige sykehusdebatten som nå pågår. Det er ikke bare risiko, men også støtte å hente for de som våger å ytre seg. Det trengs. Våre store og robuste akuttsykehus er ingen selvfølge.

Sykehusstruktur for folk i Oppland

HelikopterEn gruppe anestesioverleger ved SI Gjøvik/Luftambulansen Dombås viderefører i OA 01.12-15 en debatt de i utgangspunktet har startet selv. Det er positivt at de svarer på mitt innlegg. Det kan oppklare misforståelser og øke kvaliteten på debatten.

Mjøssykehusmodellen er ikke særlig omtalt i den nye helse- og sykehusplan. Mangel på omtale er kanskje ikke noe vesentlig poeng. Anestesioverlegene har jo rett i at «helseforetakene utreder fremtidig struktur.» Det ville være dumt av oss i sykehusaksjonen å ta seieren på forskudd. Kanskje er vår seier tvilsom.

Innlandet består av to fylker og 48 kommuner. Det er et faktum. Oppland har to store somatiske akuttsykehus. De ligger i våre to største byer, og gir dermed en optimal plassering og struktur. Langt mer komplisert er forholdene i Hedmark. De har hele 4 sykehus, og et uavklart forhold mellom Elverum og Hamar. Elverum ligger ved Glomma, og ikke ved Mjøsa. Hamar sykehus er et ekte Mjøssykehus, i motsetning til sykehusene på Lillehammer og Gjøvik, som skal dekke et helt fylke. Dette er verdt å huske når det kommer mye tåkeprat om regioner. Det være seg Mjøsregion, Gjøvikregion, eller andre påfunn.

Det ser ut som om anestesioverlegene kun er opptatt av det høyspesialiserte behandlingstilbudet, og glemmer hverdagsmedisinen. Medisinsk utvikling har ført til at noe mer kan behandles utenfor sykehus uten at dette har redusert behovet for sykehussenger i merkbar grad. Utviklingen vil fortsette, men at det vil skje noen ”revolusjon” på området er ikke sannsynlig. Utviklingen har også ført til at sykehusene har fått nye muligheter, og presset øker.

Det viktigste i hjerneslagbehandlingen, er slagenheter på sykehus. Disse er i stor grad drevet av sykepleiere og fysioterapeuter. Noen slagpasienter har nytte av blodproppoppløsende behandling. Dette krever desentralisert tilbud på grunn av tidsfaktoren, og CT er et nødvendig hjelpemiddel. Dersom dette skal utføres ved LMS, vil det kreve radiografer i vakt. Dette er svært ressurskrevende og ikke et realistisk tiltak.

Helse Sør-Øst fikk utredet organiseringen av den mer avanserte hjerteinfarktbehandlingen (PCI-behandling) i 2012. Utrederne konkluderte med at infarktbehandlingen i Innlandet fungerte bra, og at de hverken faglig eller økonomisk ville tilrå at et slikt tilbud ble etablert i SI. Byråkratene i Helse Sør-Øst har valgt å ikke stenge helt for muligheten, men med så entydige råd fra anerkjente fagfolk er det utenkelig at tiltaket blir realisert. Den kritiske økonomiske situasjonen for foretaket understøtter denne konklusjonen.

Erfaringene med sykehusfusjoner er dårlige. Selv i lille Østfold har de klart å bygge for smått. Det nye sykehuset har korridorpasienter fra dag 1, selv om kirurgien er flyttet til Moss. Det nye sykehuset i Drammen blir også for lite, pga. mangel på investeringsmidler. I innlandet er utfordringene så forskjellige at SI bør deles i to foretak. Så får vi heller vente på en ny forvaltningsmodell.

Jeg tror det er en fare ved å bli for opptatt av helikoptere, raske biler og avanserte roboter. Det er ikke bra om det sees ned på den langsomme hverdagsmedisinen hvor kanskje nye prøvesvar må avventes, før videre diagnostisk refleksjon kan finne sted. En god debatt vil motvirke denne faren. Jeg ser fram til nye innlegg i denne debatten.

Seier for sykehusaksjonen

Styret i sykehusaksjonen
Styret i sykehusaksjonen

Nå foreligger Nasjonal helse- og sykehusplan. Det ble ikke mange overraskelser, men noe er en seier for sykehusaksjonen i Oppland. Det planlegges ikke noe nytt regionsykehus som skal konkurrere mot de største byene. Sykehusene i Oppland defineres som store akuttsykehus. Nasjonalt er det fem til ti små sykehus som står i fare for å miste sine kirurgiske akuttfunksjoner, men de skal ikke legges ned. De to små i innlandet ser ut til å være reddet. Tynset og Kongsvinger vil beholde sine akuttfunksjoner av geografiske og demografiske grunner. Dette er de positive sidene ved Nasjonal helse- og sykehusplan. Det problematiske forholdet mellom Elverum og Hamar er ikke avklart.

Kommunene sliter. Pasientene på sykehjem er ofte underdiagnostisert og feilmedisinerte. Fra kommunehelsetjenesten klages det over at pasientene skrives ut fra sykehus for tidlig. Norske sykehus er underfinansierte og har for lite kapasitet. De mangler senger. Ekstra ille er det i området til Helse Sør-Øst (HSØ). Oslo-skandalen medførte tap på flere milliarder. Helseministeren har løpt i fra sine løfter om granskning. Den mislykkede fusjonen i Oslo skal finansieres over driften uten ekstra bevilgninger. Sykehuset Innlandet sliter derfor økonomisk. Det kommer ikke friske penger, men det blir feil å skylde på strukturen. Særlig store kutt er ventet i psykiatrien pga. fordelingsmodellen til HSØ. Selv den mest optimale strukturen får lide når det mangler nødvendige midler til drift og vedlikehold.

Fire anestesioverleger ved SI Gjøvik, har skrevet en kommentar i OA som er i tråd med det som kommer fra ledelsen i SI. De hevder, at av hensynet til hjerne- og hjertepasientene, så trenger Norge et 5. regionsykehus beliggende i Mjøsområdet, helst ved Mjøsbrua som et geografisk kompromiss. De velger å se bort fra Nasjonal helse- og sykehusplan, som jo har gjort deres synspunkter uaktuelle. Hovedsykehus er ikke et begrep i sykehusplanen. Hjerne- og hjertekirurgien vil fortsatt være sentralisert til landets største sykehus, eller spesialsykehus. Det virker noe overfladisk når de skriver: «deler av «hverdags-sykehusmedisinen» kan på en faglig trygg og god måte flyttes ut fra sykehusene til lokalmedisinske sentere, sykehjem, kommunale akuttsenger eller til hjemmet.» Det er høyst tvilsomt om sykehus kan kvitte seg med de fleste av sine pasienter på denne måten. Indremedisin vil forsette å være en sentral aktør i de store akuttsykehusene som skal behandle folk flest.

Nasjonal helse- og sykehusplan problematiserer ikke foretaksmodellen. Den skal evalueres senere. Det som er klart, er at misnøyen er betydelig. Det handler om målstyring og mistillit til de ansatte. Det meldes om fryktkultur og om lojalitet som bare skal rettes oppover. Slikt kan gi eieren et styringsystem, men det bli ikke pasientenes helsevesen. Det å drive sykehus etter modell av kommersiell virksomhet, er ikke vellykket. Det er heller ikke noe folkekrav at sykehus skal overlates til private velferdsprofitører.

Alternativet til foretaksmodellen, er forvaltningsmodellen. Helsearbeidere bør ha en yrkesidentitet som er knyttet til utdanningen, og en yrkesetikk som er førende for deres atferd. Helsepersonell skal ha sin lojalitet hos pasienten. Forvaltningsmodellen kan sikre politisk styring. Det er politikerne som bør bestemme de helsepolitiske prioriteringene og bevilge de pengene som trengs til de ulike formål. Forvaltningens ansatte skal bistå politisk ledelse med å gjennomføre det som er vedtatt. Forvaltningsregnskaper skal vise at bevilgningene brukes til det formålet som er bestemt.

Nasjonal helse- og sykehusplan gir svar på noen spørsmål, men ikke de viktigste. Det etterlyses en sterkere politisk styring. Forsatt er det frittstående foretak som skal skalte og valte med pasienter og ansatte.

Velferdsprofitørene

velferdDet er ikke lett å skille mellom forvaltning og forretning. Hverken politikere eller folk flest ser ut til å klare det. I regjeringserklæringen sies det rett ut at de ikke ser noen særlig forskjell på om velferdstjenestene produseres av offentlige eller private aktører. At de ikke ser forskjellen, er i dette tilfellet et politisk valg. Forlaget Manifest har utgitt en liten bok av Linn Herning som heter «Velferdsprofitørene». Boka kan være nyttig lesning for dem som vil trenge inn i denne vanskelige materien. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen?

En privat virksomhet vil selge sine varer eller tjenester i et marked. Tilbud og etterspørsel vil avgjøre hvordan det går. Formålet med salget er å tjene penger, få størst mulig avkastning på den kapitalen som er investert. De blå mener at kommersielle aktører er billigere og ofte bedre enn offentlige virksomheter på alle områder.

Den ideelle organiseringen er i utgangspunktet et alternativ både til de kommersielle aktørene og til den offentlig forvaltningen. Frivillig og kollektiv produksjon av velferd på dugnad, er bra for felleskapet. Finansieringen kan være et problem.

Offentlige sektor har andre formål enn å tjene penger. Sjøl de blå ser at forsvaret, politiet og domstolene er lite egnet for privat virksomhet. Uenigheten handler om velferden. Stat og kommune bevilger penger for å tilfredsstille de behov som er prioriterte. Forvaltningens regnskap skal vise at pengene er brukt til det formålet som er bestemt. Målet er ikke å få avkastning på investert kapital.

Når et privat firma ikke selger velferdstjenester i et marked, men driver for skattepenger, oppstår det noen prinsipielle problemer. Det kommersielle firmaet skal konkurrere om offentlige oppdrag som legges ut på anbud. Markedets korrigerende kraft, er da betydelig svekket. Profitten ligger i å produsere tjenesten billigere enn konkurrentene, uten at oppdragsgiver blir for misfornøyd.

De private velferdsprofitørene etablerer ofte en kompleks selskapsstruktur som gjør det vanskelig å få økonomisk innsyn. Det er ikke uvanlig med egne selskaper for bemanning og eiendom. I Oslo er antallet ansatte på private sykehjem en forretningshemmelighet. Lobbyister, informasjon og reklamefolk sminker de produktene som selges til kommune og stat.

Sosial dumping er ikke uvanlig i den private velferdsbransjen. Profitten kan ligge i lavere lønn, dårligere pensjon og/eller dårligere bemanning. Profitten skjules i selskapsstrukturen og kan eventuelt tas ut i utenlandske skatteparadis.

En kommunal barnehage må gjøre rede for sin bruk av penger. Det kommunen bevilger, skal komme barna tilgode. En kommersiell barnehage har krav på like mye penger fra kommunen, men slipper å gjøre rede for hva pengene går til. Tilbudet til barna svekkes når det taes ut profitt. Hero, som er Norges største selskap på asylmottak, har nylig tatt ut 98 millioner i utbytte. Nå er det «gode tider» for de kommersielle i asylbransjen.

Noe av det verste er at deler av den offentlig forvaltningen spiller på lag med velferdsprofittørene. Bufetat spiller på lag med kommersielt barnevern over hele landet. Kortsiktig økonomisk tenkning går foran de barnevernfaglige vurderingene. UDI strør om seg med kortsiktig kontrakter. Det gir optimale vilkår for asylprofitørene.

Kampen om velferdstjenestene handler om penger, makt og propaganda. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, og gjør seg rike på bekostning av fellesskapet. Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap. Kommunene får for lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Dette øker presset for å sette ut tjenester på anbud til private. Rødt har i årets kommunevalg gått inn i allianser med andre partier for å stoppe privatiseringsbølgen.

Ny flyktningepolitikk

barnetMer restriktiv, eller mer liberal? Frp har stjålet Arbeiderpartiets gamle mantra om «streng, men rettferdig». Debatten om norsk flyktningepolitikk går i forutsigbare spor. Her er det lite nytenkning og evne til omstilling. Når vi snakker om flyktningekrise, så bør det være klart at det er flyktningene som er i krise. Norge er ikke i krise. 1 promille av verdens flyktninger finner veien til Norge. Det bør ikke være en altfor stor utfordring. En del mennesker har livlige fantasier om store strømmer og høye kostnader. Prognosemakerne har gode tider, og skaper unødig angst og bekymring.

Først en liten realitetsorientering. Som medlem av EØS og deltager i Schengen- samarbeidet, så er Norge et åpent land uten grensekontroll. Det er fri flyt av personer inn og ut av landet, og et felles arbeidsmarked. Denne ordningen åpner for useriøse arbeidsgivere, og representerer et press mot norske lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen kjemper tappert mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette er verd å huske på når vi snakker om utlendinger.

Med kvoteflyktningene er det enkelt og greit. De er ferdig «regulert», og har alle rettigheter etter vår avtale med FN. Det er ubegripelig at disse skulle ha noe på asylmottak å gjøre. De bør selvsagt selv bestemme hvor de vil bo. Noen forlater landet. Med status fra FN som flyktning, finnes det flere valgmuligheter som de kan søke. Norge er ikke så populært som mange tror.

Å framsette krav om asyl er en menneskerett. Den som mener å ha et behov for beskyttelse, har krav på å få sin sak prøvet. Av de som søker asyl i Norge, er det ca. 70% som får innvilget opphold på humanitært grunnlag. UDI er en statlig etat som ser ut til å være fullstendig uten respekt for bruk av tid og penger. Asylsaker treneres i årevis. Tenk på de som sitter på et mottak og har livet sitt på vent. Uten rett til arbeid eller opphold, kan asylsøkere som åpenbart skal bli i Norge, vente opptil et år for å komme til det første intervjuet. Det er advokater og byråkrater som genererer de store utgiftene i asylpolitikken. UDI må effektiviseres. De private asylbaronene kommer i tillegg. Det må kunne gå an at et offentlig bygg brukes til et offentlig formål uten at et privat A/S skal stikke snabelen sin ned i felleskassa. Det trengs ikke noe utviklingsfirma for å gjøre om en skole til midlertidig boligformål.

Gjøvik har gode forutsetninger for å lykkes i arbeidet for flyktningene. Kommunen har allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse i integreringsarbeid. En egen gruppe hos NAV jobber spesielt med flyktninger. I formannskapet sitter Diann Wallin fra Arbeiderpartiet, med ledererfaring på dette området. Dugnadsånd og kommunalt lederskap er et godt alternativ til kommersielle aktører.

Norge bør ta noen utenrikspolitiske grep for å stanse flyktningkrisen. Det er krigen i Midtøsten som er årsaken til at mange legger på flukt. Fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Flest har det kommet til Tyrkia. NATO-landet Tyrkia er i krig både mot den syriske staten og det kurdiske folket. Norge bør legge press på Tyrkia for å få slutt på krigen. Tyrkia presser flyktninger til å legge ut på den farefulle veien mot Europa. Det må det bli en slutt på. Norge bør også slutte å støtte marginale syriske opprørsgrupper, og heller anerkjenne syriske myndigheter slik som FN gjør. NATO bør revurdere sin posisjon og samarbeide med Russland.

Vi har behov for å reetablere det gode naboskapet med russerne. Sanksjoner mot Russland har for tiden ingen hensikt. Situasjonen i Ukraina har roet seg. De strategiske interessene på Krim er sikret, og Russland har ikke territorielle krav. Vi har en grense mot Russland i nord, som også er en yttergrense for Schengen-samarbeidet. Flyktningsituasjonen ved denne grensa tilsier et godt og nært samarbeid med russerne. Maken til det vi hadde da Jonas Gahr Støre var utenriksminister.

Hva med lønnsomheten? Er mennesker lønnsomme? Det spørs hvem du spør og hvordan du regner. Politisk er oppgaven å koble de villige hendene med de uløste oppgavene. Det er vel ikke umulig?

Sykehuspolitikk nasjonalt og lokalt

lokalsykehusStortinget skal behandle nasjonal helse- og sykehusplan i oktober. Ulike aktører er godt i gang med å posisjonere seg. Utspillet om å legge ned den akutte kirurgiske beredskapen ved halvparten av landets sykehus, er ikke lenger aktuelt. Helseministeren får følge av helsedirektoratet når han nå sier at ikke et eneste sykehus skal funksjonstømmes eller legges ned som følge av sentrale føringer. Det skal nå bli opp til lokale aktører å vurdere de små sykehusenes framtid.

Nyere forskning tyder på at sammenslåinger av sykehus slår negativt ut over både pasientbehandling og økonomi. Ikke alle skal gjøre alt. Det er det ingen som mener. Mange spesialiteter er sentralisert. Kirurgene ved de små sykehusene har ikke bare mer breddekompetanse, men de opererer oftere, og får derfor mer erfaring enn kollegaer ved større sykehus. De få pasientene som trenger mer spesialisert behandling enn det som gjøres lokalt, sendes korrekt videre til store universitetssykehus i Norge eller i utlandet. Det er svært vanskelig å sammenligne kvalitet, siden store og små sykehus gjør forskjellige ting. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en ytterligere sentralisering av akuttkirurgien i Norge, kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader.

Dermed er ballen sparket over til helseforetakene. I mangelen på politisk styring blir det New Public Management som rår. Ønskedrømmen var at Stortinget tok det politiske ansvaret og bestemte hovedtrekkene i sykehuspolitikken. Hvor mange sykehus? Hvor skal de ligge? Og hva skal de hovedsakelig drive med? Slik blir det ikke. De viktige politiske beslutningene delegeres til foretakene. Da blir det markedet og målstyring som rår. Politikerne har abdisert. Det er den bedriftsøkonomiske tenkninga som er grunnen til at sykehusene har for få senger. Det råder en internasjonal konsensus om at gjennomsnittlig belegg ikke bør ligge over 85%. Både kvalitet og beredskap svekkes dersom belegget blir for høyt. Det er bra for butikken, men dårlig for pasienten.

Sykehusene våre har ikke bare for få senger, de har også for kort liggetid. Effektivitet er bra, men ikke når vi får for mange reinnleggelser, og pasienter som ligger på korridoren. Korridorsenger gir dårligere behandling med dårligere resultater. Både faren for infeksjon og dødeligheten øker. I dagens modell belønnes sykehus med overbelegg. Det er et strukturelt fenomen. Vi ser stadig at poster og avdelinger som allerede har for få senger og for kort liggetid, får pålegg om ytterligere nedskjæring av senger og personell. Ledere som varsler om slike forhold, blir utsatt for represalier og kan miste jobben. Dette kalles for fryktkulturen i sykehusene.

Halvparten av spesialisthelsetjenesten ligger under Helse sør-øst (HSØ). Det byr på noen ekstra problemer i forhold til resten av landet. Det handler om fordeling. Den såkalte Oslo-prosessen medførte uforutsette tap på flere milliarder kroner. HSØ har ansvaret for å fordele det regionale foretakets samlede ressurser i hele området. Resultatet så langt er at Oslo ble kompensert med et ekstra tilskudd og at konsekvensene er negative for resten av regionen.

Sykehuset Innlandet HF er det eneste foretaket som har levert pene overskudd, satt inn på konsernkontoen i HSØ. Noen har trodd at vi med dette har spart penger med tanke på et kommende hovedsykehus, men det er feil. Mens vi i innlandet har manglet penger til investeringer og drift, så har vi bidratt til å dekke det store underskuddet i Oslo. Oslo-området har størst befolkningsvekst, og inntektsfordelingsmodellen bidrar ytterligere til at Oslo får større uttelling. Ett kriterium, som beregnes ut fra kvadrering av folketallet, gjør det ekstra fordelaktig for Oslo når deres befolkning øker. Innlandets befolkning øker også, men ikke så mye. Nå viser beregninger at SIHF er det eneste foretaket i HSØ som faktisk reduserer sine utgifter. Denne tendensen vil fortsette hvis ikke kriteriene for fordeling endres. Det er grunnlag for å foreta en revisjon av inntekstfordelingsmodellen, slik at fordelingen av ressursene oppleves som rettferdig og rimelig. Kriteriene må oppleves som legitime, også utenfor Oslo.

I denne situasjonen fortsetter ledelsen og styret i SIHF å legge sine planer for et nytt hovedsykehus i innlandet. «Vi må stille spørsmål om en hovedsykehus-modell også kan bestå av to eller tre sykehus. Kan vi for eksempel tenke oss at et nytt sykehus ved Mjøsbrua kan være erstatningssykehus for Hamar og Gjøvik og at Lillehammer og Elverum består,» sier adm. direktør Lang-Ree.

Det er på tide at han får svar. Lillehammer og Gjøvik er fullverdige akuttsykehus som tilsammen skal dekke hele Oppland fylke. De er derfor ikke sykehus spesielt for mjøsregionen. I innlandet er det bare Hamar som har sitt pasientgrunnlag ved Mjøsa. Resten av Hedmark dekkes av Tynset, Elverum og Kongsvinger. Oppland har bare to fullverdige akuttsykehus innenfor somatikken. Det er Hamar som har den dårligste bygningsmassen, og som derfor har behov for nytt sykehus utenfor sentrum. Ja, det finnes et problem på Hamar, men ellers trengs det lite nybygg. Kravet er penger til investeringer i vedlikehold og teknologi samt til drift ved de øvrige fem akuttsykehusene i innlandet. Blir det for vanskelig på Hamar, så kan Elverum ta over akuttfunksjoner. Mange er nå leie av trusselen om sentralisering og nedleggelser.