Oljen som bekymring

OljepengerJorda er 4,6 milliarder år gammel, og har antagelig nådd halvveis i sin levealder. Allerede etter en milliard år, så oppsto det liv her. Etterhvert har det utviklet seg mer og mer avanserte livsformer. Mangfoldet er stort, det finnes mange millioner ulike livsformer. Mennesker er noe nytt. Vi fikk vår nåværende genetiske utforming for bare 150 000 år siden. Det finnes for tiden bare én menneskerase, og alle nålevende mennesker er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Nesten hele den tida det har vært mennesker på jorda, så har det vært steinalder. Vi er genetisk tilpasset et liv som jegere og sankere. For 10 000 år siden hadde menneskene sitt store gjennombrudd. Da oppsto det som kalles sivilisasjon. I praksis betydde sivilisasjonen at menneskene begynte å dyrke jorda, og å holde husdyr. Dette gjennombruddet skjedde flere steder omtrent på samme tida. Konsekvensene var enorme både for oss og for jorda.

For 200 år siden så startet karbonalderen. Den store oppfinnelsen var dampmaskinen. Dampskipene og damplokomotivene forandret verden. Kull var det viktigste drivstoffet. Oljen ble viktigst først 100 år senere. Da kom den andre industrielle revolusjon. Spørsmålet er når og hvordan den vil slutte. For det går mot slutten.

I Norge fant vi olje og produserte den fra 1972. Fra år 2000 har oljeproduksjonen i Nordsjøen gått ned. Oljeproduksjonen på norsk sokkel har avtatt med gjennomsnittlig fire prosent per år siden 2000, da den lå på 3,1 millioner fat per dag. 83% av den norske olja er pumpet opp. Svaret på denne utfordringen, har vært å øke letingen og å investere mer. Det er statlig subsidiering som gjør at det i år investeres 230 milliarder i oljesektoren. Dette er en helt utrolig mengde penger. Oljeselskapene foretrekker dette framfor å betale skatt. Men nå er det slutt, fra 2015 faller også investeringene i norsk olje og gass.

Verdens oljereserver vil holde i 54,2 år fra utgangen av 2011, ifølge BPs årlige statistikk. I mellomtiden brukes det mye olje. Nå har Saudi-Arabia økt produksjonen og dumpet prisene. Dette skjer etter press fra USA, og hensikten er å ramme russisk eksport. En utilsiktet bivirkning er at også en del norske oljefunn blir ulønnsomme, i hvertfall på kortere sikt. Eller så lenge som den nye, kalde krigen skal fortsette.

Klimatrusselen handler ikke om tro. Det er ikke en politisk meningsytring. Det er naturvitenskap. Konklusjonene er usedvanlig godt kvalitetssikret. Og svært ubehagelige. Spørsmålet er om vi har et økonomisk system som klarer å forholde seg til realitetene. Mye tyder på at det ikke er tilfellet. Den menneskeskapte globale oppvarmingen vil fortsette da den i mindre grad rammer maktelitene i verden. Klimaendringene er ikke politisk nøytrale. De fattigste rammes først.

Mange tror at ny teknologi vil bringe oss ut av energikrisa. At det går an å finne alternative og bærekraftige erstatninger for den karbonbaserte veksten. Dette er sannsynligvis feil. Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Det er allerede økonomisk krise både i EU og i USA.

Kapitalismen slik vi kjenner den i dag vil kollapse fordi vekstmodellen den et basert på, ikke lar seg opprettholde. Det totale energiforbruket må reduseres kraftig og fordeles på en rettferdig måte. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Organisasjonen Attac sier at en ny verden er mulig. Fortsatt er det håp for menneskeheten. Men enkelt blir det ikke.

Jødeparagrafen

Eidsvoll
Eidsvoll

I hele år skal vi feire at Grunnloven er 200 år. Etter valg i mars, møttes 112 menn fra Sør-Norge til Riksforsamling på Eidsvoll, og vedtok Grunnloven av 17. mai 1814. Den gangen var Norge mer forskjellig fra vår tid enn det de fleste er klar over. Dette var før den industrielle revolusjonen, men etter opplysningstiden og den franske revolusjonen. Vi hadde bønder og embedsmenn, noen få byborgere, men ingen industri av betydning, og ingen arbeiderklasse. Kirken spilte en viktig rolle.

Kirker fantes over hele landet. Prestene ble regnet som embedsmenn. Derfor var det mulig å organisere valg. Kirkeboka var datidens folkeregister. Det fantes ikke kommuner, heller ikke noe NRK eller lokalaviser. Kirkene måtte ta seg av mange ting, ikke minst undervisning og sosialhjelp. Kongen var Kirkens øverste leder. Det er en viktig del av den lutherske tradisjonen. Kongen hadde den utøvende makta, og Kirken var et instrument for kongen. Det betydde at den som sto utenfor kirken, også sto utenfor samfunnet.

Eidsvollsmennene av 1814 prøvde å bygge Norge som nasjon. Prinsippet om maktfordeling var moderne for sin tid. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, ga Norge en avansert forfatning. Det var viktig at ingen skulle kunne utfordre kongemakta. Adelen kunne potensielt være en trussel, og derfor ville vi ikke ha grever og baroner i Norge.

Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Det er først i våre dager at den individuelle troen er av betydning.

Martin Luther talte og skrev tydelig både mot Paven og mot jødene. Ikke uten grunn. Det var mange kriger og konflikter på hans tid. Hatet mot jødene arvet han fra den katolske kirken. Det handlet mest om makt, både i middelalderen og i 1814. Paven måtte ikke få kontroll over noen del av Norge. Jødene var kjent for å bygge sine egne ghettoer, og kun følge sine egne lover. Eidsvollsmennene så at slike trusler kunne forebygges gjennom forbudet i §2.

Det viste seg snart at forbudet mot jøder var unødvendig. Jødene var ikke lenger bare en stand, men enkeltindivider som lot seg integrere i samfunnet, og som fulgte loven i landet der de bodde. Likevel klarte ikke Henrik Wergeland, og senere hans meningsfeller, å oppheve det som kaltes jødeparagrafen, før i 1851. NS gjeninnførte jødeparagrafen i 1942. Etter krigen ble Vidkun Quisling dømt for ulovlig endring av Grunnloven. Forbudet mot jesuittordenen ble opphevet først i 1956.

Enkelte har påstått at grunnlovens fedre var antisemitter, og at vi burde skamme oss over dem. Det er ikke rimelig. Historiske lærdommer kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Eidsvollsmennene kunne ikke forutse en industriell utryddelse av jøder 130 år senere. Alle historiske hendelser må ses i lys av sin samtid. Den opprinnelige meningen med §2 var å beskytte landet mot krefter de trodde kunne svekke kongemakta. Det var et forebyggende tiltak som ikke rammet noen, fordi det ikke fantes jesuitter og jøder i Norge på denne tida. Intensjonene var det ingen ting i veien med, og vi kan trygt fortsette feiringen av grunnloven.

USA, politikk og sånn

BRICS
BRICS

Det er bare en supermakt i verden i dag. USA har fortsatt verdens største økonomi. Militært har USA en kapasitet som tilsvarer resten av verden tilsammen. Denne styrken har store politiske konsekvenser. Engelskspråklig kultur er verdens størst. I de største og mest kjente konfliktene og krigene spiller USA en nøkkelrolle.

I mitt-østen våker USA over sitt settlement. I følge noen grupper av kristne, skal verdens jøder samles i staten Israel for at Jesus skal komme tilbake. Palestinerne må derfor flyttes eller utryddes. I mellomtiden skal vi tro på at de kan få sin egen stat, innenfor Israels rett til ubegrenset selvforsvar.

Der USA og deres nærmeste allierte intervenerer, går stater i oppløsning, og ender i borgerkrig. Det finnes mange eksempler. Se på Afghanistan og Irak. Her ble det sendt inn store bakkestyrker som ble stående i flere år, det kostet mer enn det smakte. Nå er det kaos og borgerkrig. I Libya nøyde USA seg med å bombe sammen med noen av sine allierte. Resultatet ble det samme, nå er det kaos og borgerkrig der også.

I Syria og Ukraina ser USA ut til å ville spille en mer indirekte rolle. Olje har enorm strategisk betydning, Derfor er Saudi-Arabia en av USAs viktigst allierte. Det saudiarabiske regimet har politisk/religiøse venner som USA ikke liker. Disse vennene er viktige i den krigen som pågår i Syria. På den syriske siden er det støtte og hente fra Iran og Russland. Stormakter vet at kriger kan utkjempes ved hjelp av stedfortredere. Direkte deltagelse koster for mye.

Etter Sovjetunionens fall, ville mange plyndre liket. Både NATO og EU har ekspandert øst over. Etter forsøk på en vanskelig balansegang mellom øst og vest, ble regimet i Ukraina kastet etter et statskupp. Kuppet ble stimulert av USA og EU. Staten går i oppløsning. Jordbruksområdene i vest-Ukraina støtter regimet i Kiev, som er en allianse mellom fascister og liberale krefter. I øst er det den russiske minoriteten som har makta. Nå er det borgerkrig og det finnes bare tapere. Landet lar seg ikke redde.

I følge USA så er Russlands medvirkning i den Ukrainske tragedien slik at landet bør utsettes for økonomiske og politiske sanksjoner. EU en lite interessert da de trenger russisk olje og gass. Russland har en sårbar økonomi og trenger inntektene fra eksport av råvarer. Tyskland er en viktig handelspartner. Russland kan presses til et nærmere samarbeid med Kina. Det kan bli til fordel for begge parter.

Rett etter VM i fotball ble det holdt et viktig møte i Brasil. De såkalte BRICS landene, Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, ble enige om en ny utviklingsbank og et felles pengefond. I følge blogg fra Pål Steigan http://steigan.no/2014/07/17/brics-landa-utfordrer-usa-og-verdensbanken/ har både utviklingsbanken og pengefondet fått en grunnkapital på 100 milliarder dollar hver, hovedsakelig kinesisk kapital.

Politisk kan dette samarbeidet få stor betydning. Vestens globale økonomiske instrumenter utfordres av reell konkurranse. Bilde begynner å bli klarere. Vedvarende økonomisk krise rammer vesten hardt og utfordrer USAs globale hegemoni, ikke militært i første omgang, men økonomisk. USA har ikke lenger råd til dyre kriger og må spille en mer indirekte rolle.

Kina framstår i dag som en industriell kjempe. India er store på IKT og er det landet i verden med flest dataingeniører. Russland og Brasil har mye olje og andre råvarer. Sør-Afrika hjelper Kina tilrette på det afrikanske markedet. Det økonomiske samarbeidet i BRICS landene vil kunne utfordre dollaren som internasjonal reservevaluta.

Mjøsbyen II

Professor Jørn Rattsø
Professor Jørn Rattsø

Professor Jørn Rattsø er leder for regjeringens produktivitetskommisjon. Han har en imponerende CV. Han mener noe om Mjøsbyen. At Lillehammer, Hamar og Gjøvik skal bli en by, er hans visjon. Rattsø opererer som klarsynt når det letes etter svar i saker av stor politisk og økonomisk betydning. Samfunnsøkonomi er ingen eksakt vitenskap og klarsynet hans har ingenting med vitenskap å gjøre. Ideen om ei rundkjøring på Mjøsa er ikke ny. Arbeiderpartiet har foreslått bru/tunnel fra Hamar til Gjøvik. Hvorfor har de ikke fått gjennomslag for denne ideen?

Lillehammer sliter. Folketallet øker helt ubetydelig. Det er liten vekst i reiselivsnæringa. Problemene er et høyt kostnadsnivå, økonomisk krise i de fleste vestlige land, samt at de mange destinasjonene i Gudbrandsdalen trenger lite tjenester fra Lillehammer. Kultur er magert som levebrød. Minnene fra OL 1994 er slankekost. Nærområdet er ikke et marked av strategisk betydning. Ei rundkjøring på Mjøsa gir ingenting til Lillehammer.

Industrien i Gjøvik-regionen er lutret gjennom motgang. Mange bedrifter er borte. Befolkningsveksten er lav. Takket være flyktninger og asylsøkere, så går det så vidt i pluss. Det som kalles for næringsparker, prøver å skape nytt liv i tomme fabrikklokaler. Likevel er det lyspunkter. Kompetanse og smarte måter å jobbe på, er konkurransedyktig i et internasjonalt marked. Mye av industrien er flyttet til Kina, men noen virksomheter holder stand. Industrien i Gjøvik-regionen skal ikke selge sine produkter på Hamar, og har derfor ikke bruk for en direkte kommunikasjon over Mjøsa. Transportbehovet strekker seg mot flyplass, havnebyer og det internasjonale jernbanenettet.

Handelsnæringen har sin egen dynamikk og går sine egne veier. Bare byer med sterk kollektivtrafikk overlever. Ellers er det de store parkeringsplassene og parkeringshusene som bestemmer at kjøpesentrene skal ligge langt fra byen. Handelsbyen er død. Hamar er klar over problemet. Der satser de på offentlig sektor. Hedmark har stor politisk innflytelse. Særlig i Arbeiderpartiet har de rekruttert til nøkkelposisjoner. Problemet er at offentlig sektor skal slankes og effektiviseres. Det gir gir ikke mange nye arbeidsplasser utenom byråkratiet. Ved hjelp av sentralisering er det mulig å stjele offentlige ressurser fra naboene. Ambisjonen er et Hamar skal bli innlandets hovedstad. Lederen på laget var fylkesmann Sylvia Brustad, da Hamar regionen vant kretsmesterskapet i «kleptokrati» og sikret seg det meste av statlige stillinger.

Sentralisering i landbruket vil skade sysselsettinga, og medfører store strukturendringer i hele innlandet. Enkelte steder kan vi få industrilandbruk hvor dyra spiser soya fra Brasil og mais fra Mexico. Det er slutten på kulturlandskapet slik vi kjenner det, og starten på problemer med møkka. Dårlig landbrukspolitikk fra de rød-grønne, erstattes med det som er enda verre fra de blå-blå.

Det blir ikke flere jobber av å redusere velferdsstatens ordninger. Innstramninger hos NAV fører bare til øke sosiale problemer. Fleksibilisering av viktige bestemmelser i arbeidsmiljøloven fører ikke til flere arbeidsplasser, bare til mer sosial dumping. Nå kommer fagbevegelsen til å skjerpe seg, og det er bra.

Det er særlig kombinasjonen av sentralisering og manglende vekst som skader samfunnsøkonomien. Krevende omstillinger er ikke gratis. Eventuelle effektiviseringsgevinster kommer ikke fra dag en. Dersom høyskolene sentraliseres til Hamar-regionen, mister industrien nærhet til ingeniørutdanningene. Det er ikke industrien tjent med. Lillehammer trenger sin egen høyskole. Kultur og reiseliv trenger også kompetanse. Sykepleierutdanning på Gjøvik gir ikke mening uten sykehus i samme by.

Hva sentralisering av sykehus innebærer, er det mange eksempler på. Færre senger, færre ansatte, mindre pasientsikkerhet, mer kaos, flere utsettelser, lengre køer, mindre oversikt og dårligere kvalitet. Det gjelder hele Norge, og ikke bare rundt Mjøsa. Halvparten av landets sykehus er i fare. Når det kommer til så store sykehusene som på Lillehammer og Gjøvik, så er nedleggelser noe nytt.

Sentralisering er ikke svaret på alle utfordringer. Forbedringer av kommunikasjoner kan være en fordel. Fremfor vei til Hamar trenger Gjøvik moderne tog- og veiforbindelse med Oslo! Ideen om å gjøre Hamar, Lillehammer og Gjøvik til en by, kan skrives på kontoen for at de klarsynte kan ta feil.

Mjøsbyen

Skibladner
Skibladner

Han ligger ved vann, bruker klarsynte mennesker å si når noen er savnet. De klarsynte har som oftest rett. Det meste ligger ved vann i Norge. Ikke minst byene ved Mjøsa. Det er ikke uten grunn. Fra gammelt av er vann grunnlaget for transport og kommunikasjon. I tillegg til jordbruk, så er vannkraft og skogen viktige ressurser i områdene rundt Mjøsa. Fra tidligere tider vet vi at tømmerfløting og sagbruk var viktige næringer. I dag er vannveien historie.

Lillehammer er en sentral by for reiselivsnæringen. Hamar er den tradisjonsrike handelsbyen, og Gjøvik er industribyen. Professor Rattsø ved NTNU i Trondheim, har i VG lansert ideen om å slå sammen en rekke byer, herunder byene ved Mjøsa. Forslaget kommer i en tid da sentralisering er aktuelt på en rekke områder. Høyskoler vil slå seg sammen til universitet, landbruket skal sentraliseres så mye et det blir internasjonalt konkurransedyktig, og sykehusene skal sentraliserer slik at Oppland fylke blir uten akuttsykehus. Ikke overraskende er det mange ulike syn på disse sakene.

Spennende og interessant – sies det fra ordførerne våre – man vil jo ikke gi inntrykk av at man ikke henger med, eller ikke tør, for å si det med professor Rattsø. Å slå sammen diverse småbyer, vil ikke oppheve geografien. Hvem vil, av den grunn, flytte til en spredtbebygd gigantisk by av middels befolkningsstørrelse hvor bydelene ikke har, og neppe vil få, bybuss seg imellom med hyppige avganger engang? Langt mindre en hurtiggående intercityjernbane som kunne gått i sirkel. Vi har ei stusslig bru over Mjøsa. Det er det hele.

Det springende punktet handler om kommunikasjon. Noen tror at Mjøsa er et fuglebad på torvet i Mjøsbyen. Det er feil. Skal professor Rattsøs forslag kunne realiseres, så trengs det ei rundkjøring. Biri, Moelv, Hamar og Gjøvik. Planene om to sporet jernbane og fire felts motorveg er under realisering på østsiden av Mjøsa. Det er bra. Det som mangler, er direkte bru/tunnel mellom Hamar og Gjøvik. I tillegg trengs en oppgradering av Gjøvikbanen med forlengelse til Moelv.

En slik rundkjøring vil gi kraftige synergier for næringsivet. Reiseliv og service er næringer som vokser mye i Mjøsområdet. Vår bærekraftige industri trenger også gode kommunikasjoner. Norge har i dag få industrimiljøer som ikke er sentrert rundt oljevirksomhet. Her har Gjøvik-regionen et historisk betinget fortrinn som kan benyttes. Både mennesker og industriprodukter trenger moderne veier og jernbane.

Næringspolitikken som føres nå, imponerer ikke fagbevegelsen. Det er bare gjennom arbeid at verdier skapes. Regjeringa har ingen svar på hva vi skal leve av i framtida. Vår felles formue av oljepenger står ikke på bok. De brukes til spekulasjon i internasjonale verdipapirer og aksjer. Bruer og tunneler bør ikke være forbeholdt vestlendinger. Vi tåler også litt bompenger dersom det trengs. Gjøvikbanen er ikke oppgradert etter at den ble bygget. Staten har til sin disposisjon er rekke økonomiske virkemidler. Det er god rikspolitikk å realisere drømmen om Mjøsbyen. Kanskje den politikken som savnes, ligger ved vann?

Grenser synes som kjent ikke under vann. Dersom rundkjøringa ikke bygges, så vil Mjøsa ligger der som et usynlig skille. Da må Gjøvik-regionen måtte rette blikket mot sør og vest. Uansett kan det vær lurt å skaffe seg litt rikspolitisk innflytelse. Professor Rattsø interesserer seg ikke for små kommuner. Antagelig tror han de blir borte av seg selv grunnet fraflytting. Har han et poeng?

 

Eldrebølgen

Eldrebølgen
Eldrebølgen

Fra slutten av krigen og i 20 år framover, ble det født ekstra store barnekull i Norge. Over lang tid har også den gjennomsnittlige levealder økt. Tilsammen kalles dette for eldrebølgen, og det betyr at vi blir flere gamle. Spørsmålet er: I hvilken grad er dette et problem?     

Pensjon

De som planla pensjonsreformen tok feil på flere punkter. Folk ønsker ikke å være pensjonister en stor del av livet. Det er de med lite utdanning og tunge jobber som trenger en tidlig pensjon. De som har spennende og interessante jobber, jobber så lenge de har helsa og de kan følge med på det faglige. Døden har også sitt eget klasseskille. De som får tidlig pensjon lever ikke så lenge som de som står lenge i jobb. «Vi» lever lenger, må derfor differensieres. Pensjonsreformen straffer de som trenger en tidlig pensjon, og skaper derfor unødvendige sosiale problemer.

Reformen belønner de som uansett ville stått lenger i jobb, og som derfor ikke trenger ytterligere økonomiske insentiver. Det har alltid lønt seg å jobbe, likevel har folketrygdens innstramminger før til oppblomstring av privat pensjonssparing. Denne privatiseringa av pensjon er et politisk valg. Tidligere LO-leder Yngve Hågensens drøm om en verdig avgang for sliterne, forsvant da AFP i privat sektor ble en tilleggspensjon isteden for en tidligpensjon.

Helse og omsorg

De fleste eldre har god helse. De største utgiftene til helse og omsorg kommer i det siste leve-året uansett hvor gamle vi blir. Også sykehusutgiftene våre er størst det året vi dør. Tiden for omsorg og pleie øker ikke. Problemet er at norske kommuner preges av fattigdom og gjeld. Det handler om kapasitet. Kommunens eneste mulighet er å redusere kvaliteten på tjenestene. Det merkes, og fører ofte til uverdige forhold. I denne sektoren betyr billigere dårligere.

Pasientene på sykehjem har i gjennomsnitt 6-7 akutte og kroniske sykdommer. 80 prosent av dem lider av demens. Kun 50 prosent av pasientene med demens er adekvat utredet for tilstanden, og 70 prosent av dem utvikler psykiske atferdsproblemer som angst, uro, agitasjon eller depresjon. I Oppland har vi ikke lenger en alderspsykiatrisk avdeling som kan hjelpe kommunene med slike pasienter.

Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende bivirkninger er vanlig.

Vi mangler 2000 nye fastleger som blant annet har ansvar for å behandle pasientene hjemme og på sykehjem. I denne situasjonen situasjonen kommer samhandlingsformen, som øker kommunens ansvar og som rammer de mest sårbare eldre.

Spesialisthelsetjenesten.

Den nyeste trenden kalles DMS. Det betyr Distrikts Medisinsk Senter. Her kan legespesialister og annet personell utføre poliklinisk diagnostikk og behandling. Dette kan redusere behovet for innleggelser på sykehus med 7% og det kan være en god ting.

Ellers er det den samme gamle melodien: Økt spesialisering og sentralisering av sykehus. Færre senger og kortere liggetid. Svarteperspill med kommunen. Mindre beredskap og mer byråkrati. I forhold til eldrebølgen er dette svært trist. I 2025 er barnekullet av 1945 blitt 80 år gamle. Fra da av, vil eldrebølgen ramme sykehusene for alvor. Dessverre er det utenfor planhorisonten til mange helseforetak.

Folketallet bør ikke bare vokse og vokse. Det er ikke urimelig at gruppene unge og gamle blir omtrent like store. Babyboomen ble erstattet av økt innvandring. Globalt bør befolkningsveksten bremses av økologiske grunner. Litt av vår økende kjøpekraft kan brukes på velferdsstaten. Økt levealder er et gode, selv om noen trenger helse- og omsorgstjenester. Målet er ikke størst mulig kjøpekraft, men et godt liv for alle. Både unge og gamle.

Sykehusstruktur for framtida

sykehus-strukturSykehusøkonom Arne Stramrud skriver om «Sykehusstruktur for framtida» i OA den 3. desember. Arne Stramrud er Financial Manager i Sykehuset Innlandet HF. Han er bosatt på Hamar, og har bakgrunn fra Sparebanken Hedmark og Norsk Tipping. Hva han mener om denne saken, er av interesse. Debatten om sykehusstruktur pågår mange steder i landet, og viktige beslutninger skal tas. Den nye regjeringen planlegger endringer, men det vil ta tid før en nasjonal helse- og sykehusplan er ferdig, og nytt styringssystem er på plass.

Stramrud mener at vi bør starte med å redusere antall sykehus, han anfører både faglige og økonomiske argumenter for sitt syn. De økonomiske argumentene virker logiske. Det er utvilsomt riktig at sentralisering vil redusere kostnader til vaktordninger og beredskap. Det vil også redusere kostnadene til vedlikehold og utstyr. Motforestillinger, med hensyn til sentralisering og nedleggelser, det har han ikke. Snarere tvert imot så påstår han at sentralisering fører til økt kompetanse og kvalitet på pasientbehandlingen. Disse påstandene kommer uten begrunnelse. Det samme gjelder påstanden om økte ressurser til pleie og omsorg. Erfaringene med store sykehus er at de ikke er billigere i drift. Eventuell gevinst ligger i redusert aktivitet. Som eksempel kan nevnes at kvaliteten på Ahus i beste fall ligger på linje med det som ble lagt ned. Det er en generell mangel på spesialister, og store sykehus er ikke spesielt gode til å rekruttere kompetente fagpersoner. Det er allerede lagt ned en rekke lokalsykehus rundt om kring i landet. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal begynne å legge ned lokalsykehus. Det er mer et spørsmål om vi skal slutte å legge ned lokale sykehus i en tid der vi trenger økt kapasitet.

Som økonom bør Stramrud interessere seg for hva OECD sier om norsk helseøkonomi. Allerede i 2000 hadde Norge en lavere helseandel av brutto nasjonalprodukt (BNP) enn 17 av 28 OECD-land. Norge lå klart under gjennomsnittet. OECD-rapporten viser at Norge har dårlig sykehuskapasitet til å ta seg av pasientene. Norge ligger nesten på jumboplass når det gjelder sykehussenger, og har et uforsvarlig høyt sengebelegg, noe som medfører korridorpasienter, fortetting på sengerom, dårligere behandling og fare for smittespredning. Liggetiden per pasient er blant de laveste i Europa. Bare Tyrkia har kortere liggetid i sykehus. Enda verre er det at OECD-rapporten avslører at bare 56 prosent av norske helseutgifter brukes til selve pasientbehandlingen i og utenfor sykehus. Her ligger vi klart under OECD-gjennomsnittet.

Stramrud avlegger en visitt hos lokale sykehusaksjoner. Slike aksjoner er tydeligvis noe han ikke liker. Likevel tillater han seg å karakterisere aksjonistenes motiver. Det er derfor grunn til å spørre hva slags motiver han selv har for å skrive slik som han gjør. Kan det ha noe med hans arbeidsgiver å gjøre? Eller hvor han bor? Det er uansett ikke lett å tolke andre menneskers motiver. Det er noe som også Stramrud bør merke seg. Det er når folk engasjerer seg, at vi får et levende demokrati. Det er ikke bra at all påvirkning skal komme fra profesjonelle lobbyister eller fra PR-bransjen. I et demokratisk samfunn er det viktig at de store spørsmålene forankres i folkevalgte organer. Derfor er det helt naturlig at det er Stortinget selv som fatter vedtak om hvor mange sykehus vi skal ha og hvor de skal ligge. Derfor bør sykehusstrukturen ligge fast til Stortinget har fattet sitt vedtak.

Vi eldre bør overlate gård og grunn i like god eller bedre forfatning til neste generasjon enn det den var i når vi selv overtok gården. Det er alle enige om. Da skal våre barn slippe å oppleve at gården er solgt, eller at jorda er forpaktet bort til en storbonde på Ringsaker.

Arbeiderbevegelsens historie i mellomkrigstida

 

Martin Tranmæl
Martin Tranmæl

Innledning på representantskapsmøte i FO Oppland

Arbeiderbevegelsens historie i mellomkrigstida, er tittelen på det innlegget jeg har fått lov til å holde på møtet her i dag. Egentlig vil jeg starte litt før. Da Martin Tranmæl kom hjem fra USA på slutten av1905, var han svært politisk bevisst. Flere historikere har beskrevet den unge Martin Tranmæl som anarkosyndikalist. I anarkosyndikalismen står anarkismen for planen og tankegodset, mens syndikalismen skal være den praktiske vei til det frie og direkte demokratiet. Tranmæl var inspirert av Industrial Workers of the World da han som journalist i Ny Tid sto bak det som kalles fagopposisjon av 1911. Fagopposisjonen ble styrket under 1. verdenskrig og tok makta i Arbeiderpartiet i 1918. Vedtektene er etter dette forandret, det nytter ikke å gripe makta i LO på samme måten en gang til.

Den viktigste politiske hendelsen på den tida var oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetunionen. I motsetning til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa, så meldte Arbeiderpartiet seg inn i den 3. internasjonalen. Også kaldt Komintern fra starten av i 1919. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre isteden for å gå til revolusjon slik som russerne gjorde. Russerne mente at navnet måtte byttes fra sosialdemokrati til kommunisme. Dette som en følge av sviket til den 2. internasjonalen.

Det politiske grunnlaget for Komintern lå i de såkalte «Moskva-tesene» som var meget omstridt. Mange mente at disse punktene passet dårlig for norske forhold:

Å spre propaganda i by og land i favør av den proletære revolusjon

  • Å fjerne reformister og folk i det politiske sentrum fra stillinger i arbeiderklassens organisasjoner
  • Å kombinere lovlige og ulovlige arbeidsmetoder
  • Å ignorere aktivitetene til alle parlamentarikerne
  • Å erklære sin motstand mot pasifisme
  • Å støtte frigjøringsbevegelser i koloniene
  • Å sikre at fagforeninger gikk inn i den «røde» Internasjonale faglige sammenslutninga (ITU) fremfor den «gule» Amsterdam-sammenslutninga.
  • Å organisere seg på basis av demokratisk sentralisme og regelmessig kaste ut medlemmer som var illojale mot partiet
  • Å støtte alle eksisterende sovjetrepublikker
  • Å tilpasse sitt partiprogram etter retningslinjer fra Komintern
  • Å akseptere alle avgjørelser i Komintern som bindende
  • Å ta navnet «Kommunistparti»
  • Å ekskludere alle medlemmer som stemte mot noen av de 21 punktene

Kampen om medlemskap i Komintern bidrog sterkt til splittelsen i Arbeiderpartiet. Etter en kampvotering om saken hvor motstanderne kom i mindretall, så ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti stiftet i 1921. Flertallet ville fortsatt forhandle med ledelsen i Moskva om vilkårene for medlemskap. På spørsmålet om eliteparti eller masseparti ble det brudd. Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern 1 1923. Samme dag ble Norges Kommunistiske Parti stiftet. Dette partiet mistet raskt sin betydning og falt ut av stortinget i 1930. At de kom sterkt tilbake etter 2. verdenskrig, er en annen historie. Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti fant tilbake til moderpartiet i 1927. Etter at Arbeiderpartiet hadde lagt til side sin revolusjonære retorikk, ble de mer spiselig for høyresiden.

Arbeiderbevegelsen må ses i sin samfunnsmessige sammenheng. I første delen av 1900-tallet ble landet industrialisert, og arbeiderklassen vokste fram. Under 1. verdenskrig var det jobbetid. Norske skip fraktet viktige forsyninger til alle krigførende parter og var derfor en stor krigsprofitør. Norske redere tjente mye penger og heiet mest på dem som så ut til å vinne. I 1920 var dyrtiden over. I det sterkt klassedelte Norge bygget arbeiderbevegelsen sine egen institusjoner. Det var ikke bare partiet og fagbevegelsen. Det var arbeideridrett, boligkooperasjon, samvirkelag og arbeideravholdslag. Folk kunne leve sine liv i arbeiderbevegelsen, i kampen mot streikebrytere eller også mot statspoliti. Stemmerett for alle ble også en maktfaktor. Ikke bare direkte aksjon slik som Martin Tranmæl opprinnelig talte for. Det tok lang tid før den gamle anarkosyndikalisten ble til en vanlig sosialdemokrat.

Arbeiderpartiet fikk i 1927 37 % av stemmene. Siden det ikke var noe annet regjeringsdyktig alternativ, ba kong Haakon Arbeiderpartiet danne regjering for første gang. Dette kan ses på som en test. Ville Arbeiderpartiet jobbe innenfor systemet? Regjeringens tiltredelseserklæringer sa klart ifra at det kapitalistiske systemet måtte erstattes av et sosialistisk system. Regjeringen falt på mistillitsforslag knyttet til tiltredelseserklæringen og ble norgeshistoriens kortest sittende regjering.

Det var ingen lett oppgave for Arbeiderpartiet å skulle danne regjering. Partiet hadde en lang strid bak seg om politisk plassering i forhold til den revolusjonære sosialismen. Det var derfor i utgangspunktet nærmest utenkelig å skulle danne en mindretallsregjering. Johan Nygaardsvold fikk oppdraget med å møte kong Haakon, men nærmest flyktet fra dette oppdraget. I stedet ble det Christopher Hornsrud som påtok seg arbeidet med å danne en regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Sentralstyret dikterte tiltredelseserklæringen ut fra forutsetningen om at det som ble kaldt «ministersosialisme» ikke kom på tale.

Erfaringene fra 1920-årene har fått lederne i arbeiderbevegelsen til å frykte splittelse. Det var først i 30-årene at bevegelsen fikk stor framgang. Det internasjonale krakket i 1929 rammet også Norge på 30-tallet. Mange ble arbeidsledige. Særlig sparepolitikken spilte fallitt. Bønder måtte gå fra gård og grunn, og småbedrifter med lite kapital, gikk konkurs. En bevisst deflasjonspolitikk ødela livet for alle som hadde gjeld. New Deal i USA og den økonomiske veksten i Sovjetunionen, var den inspirasjonen Arbeiderpartiet trengte for å inngå et kriseforlik med Bondepartiet.

Det var i 1935 at Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon inngikk den første hovedavtalen med Norsk Arbeidsgiverforening. Samme høst tiltrådte regjeringen Nygaardsvold, som var en mindretallsregjering, støttet av Bondepartiet som en følge av kriseforliket. Den politiske betydningen av hovedavtalen er undervurdert. Hovedavtalen var det store klassekompromisset som la grunnlaget for den sosialdemokratiske æra i norsk historie.

Kompromisser er noe som skal gi fordeler for begge parter. Arbeiderne fikk retten til å organisere seg, velge sine egne tillitsvalgte, og å inngå tariffavtaler. Arbeidsgiverne fikk styringsretten og fredsplikt for arbeidere i tariffperioden. Det betydde et endelig farvel til arbeiderbevegelsens revolusjonære periode. På den annen side ble bevegelsen anerkjent som en fullverdig samarbeidspartner. Den faglige og politiske arbeiderbevegelse ble den dominerende faktor i norsk politikk. Kompromisset viste seg å være bærekraftig over lang tid. Hovedavtalen regulerte klassekampen på en måte som alle kunne akseptere. På slutten av 30-årene viste Arbeiderpartiet at de var et styringsdyktig alternativ som også de borgerlige kunne leve med. Det er, etter mitt syn, hovedavtalen som gjorde dette mulig.

Det moderne trepartsamarbeidet har altså sine historiske røtter. Sentrale tariffavtaler er ingen selvfølge. De er kjempet fram. Det er bare som kollektiv at arbeidere kan vise sin styrke. Vi ser i dag hvordan selskaper som Ryanair bruker sine «husforeninger» til å undergrave lønn og arbeidsforhold i bransjen sin. Dette er i tråd med EUs politikk for fri flyt. Det fører lett til sosial dumping og det som kalles for union busting. Fagforeningsfiendtlighet er i dag utbredt i partier som Frp og Venstre. De frykter særlig LOs innflytelse. Vi ser også moderne investorer, som er så kortsiktige i sine eierskap, at de ikke lenger trenger samarbeid med fagbevegelsen.

Til tross for bekymringer og usikkerhet for framtida, så har vi i Norge en av verdens sterkeste fagbevegelser. Det kan vi ha god bruk for når vi nå står overfor en borgerlig regjering som kan bety en trussel mot våre rettigheter som ansatte.

Norsk økonomi i et valgår

StatoilReduksjon eller fjerning av formueskatten, vil føre til mange flere arbeidsplasser i privat sektor, sier Høyre og mener at det er en fordel. Dette kan være feil. Bedriftene bruker sine midler slik som de selv ønsker. Økte investeringer kan også bidra til å redusere antall arbeidsplasser. Da heter det å «trygge» arbeidsplassene. Bedrifter kan flytte produksjon til lavkostland. Da heter det «flere ben å stå på». Fordelen med dette, er at vi slipper å importere så mange svensker eller andre arbeidsinnvandrere.

Høyre spør ikke om vi trenger mange nye arbeidsplasser i privat sektor, eller om det er noe vi har mer bruk for. Dersom presset i norsk økonomi avtar, så kan det bli realøkonomisk plass til å bygge ut infrastruktur og velferdsstat. Norge trenger folk til å bygge veier og jernbane. Det trengs mange hender til å møte det som kalles for eldrebølgen. Vi trenger også en industripolitikk og en plan for hva vi skal leve av når olja går mot slutten. For å møte disse utfordringene trenger landet en politisk ledelse. Det er ikke nok å administrere dagens system. Politikk er ikke bare å ville, det er også et spørsmål om å foreta valg. Det kalles prioriteringer. Høyre klarer det ikke, og ikke regjeringen heller.

Finansdepartementet gjør alle finansministere like. Det mangler økonomisk handlefrihet for politiske ledere. Nærsynte markedsbyråkrater i offentlig forvaltning og i statlige foretak, kveler demokratiet og fører til politisk handlingslammelse. Arbeiderpartiet er selve administrasjonspartiet. Uten visjoner og evne til å fornye seg, vil de rødgrønne partiene tape valget i høst. Etter valget får vi da en statsminister som heter Erna Solberg. Det blir ingen katastrofe i seg selv. Med unntak av noen symbolsaker og mer privatisering, blir politikken i stor grad den samme. Landet styres av New Public Management og de samme byråkratene uansett.

Statoil er et globalt oljeselskap med Norge på slep. De satser på høy risiko og superprofitt. Noen ganger går menneskeliv tapt når Statoil satser i verdens farligste områder. Dette er en utilsiktet bivirkning i den globale strategien som handler om stadig sterkere vekst for selskapet. Sammen med «Norsk pensjonsfond utlandet», er Statoil spydspissen i norsk imperialisme. Det er bestilt nye bombefly for å sikre «norske» interesser rundt omkring i verden. Det er ikke nødvendigvis sant at det som er bra for Statoil og oljefondet, er bra for Norge.

Oljeøkonomien preger Norge. Norsk produksjon av olje nådde toppen i 2001. Produksjonen synker for hvert år. Nå er det investeringene som øker. Investeringer i olje er fritatt for beskatning. På den måten blir oljeinvesteringene subsidiert. Et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet gir ikke automatisk økt handlefrihet. Overskuddet fra oljen brukes til spekulasjon i det globale finansmarkedet. Nye oljefunn vil forlenge oljealderen, men vil ikke redusere Norges avhengighet av oljesektoren. Oljerelatert virksomhet trenger ikke å fornye seg. Her er det bare å pøse på med mer penger.

Den økonomiske krisa i Europa utvikler seg fra vondt til verre. EU er bundet av sine fire friheter, og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Pengefondet, sentralbanken og EU-kommisjonen er i økende grad forhatt av folket i Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland. Bankene blir reddet mens folket går konkurs. I de landene som trenger økonomisk stimulering, blir det helt feil å tvinge igjennom nedskjæringer og sparetiltak. I Norge står kampen om EØS-avtalen og sosial dumping. Utviklingen er skremmende, og Norge kan bli rammet av et EU som kanskje går i oppløsning.

Vi lever i en brytningstid. Norsk økonomi er ikke bærekraftig. Avhengigheten av olje øker, og demokratiet forvitrer. Det finnes ett lyspunkt, vi har verdens sterkeste fagbevegelse. Det setter folk i stand til å ivareta sine interesser. Fagbevegelsen vet å holde borgerlige regjeringer i ørene. Sporene fra Sverige skremmer. Det kan bli en defensiv kamp om politikkens innhold, men det føles som en plikt å forsvare det velferdssamfunnet som er skapt i etterkrigstida, kjempet fram av de som bygde landet.