Økonomi, velferd og integrering

pengerFra 1996 til 2005 økte Fastlands-Norges næringsliv produksjonen per ansatt med 3 prosent årlig. I årene fra 2006 til 2014 økte den med bare 0,8 prosent årlig.Vi har hatt ti år med historisk lav vekst i produktiviteten, men folk har ikke merket det. Høy oljepris og økende bruk av oljepenger, har gitt høy inntektsvekst og maskert den lave veksten i produktiviteten.

Statsminister Solberg sier norsk økonomi er godt rustet til å tåle en omstilling fra dagens oljeavhengige situasjon til en ny hverdag der velferdsstaten kommer til å stå under press. Arbeidsledigheten økte fra 4,4 prosent i juli til 4,6 prosent, viser sesongjusterte tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU). Meglerhuset SEB har lagt fram ferske anslag for økonomien. Her justerer de ned sine prognoser for BNP-veksten for Fastlands-Norge til 1,6 prosent i år. Dette er ned fra tidligere 1,8 prosent.

Den svake trenden i detaljhandelen, kan øke Norges Banks bekymring for at nedturen i oljeindustrien sprer seg til større deler av økonomien, og på den måte øke muligheten for et rentekutt. Hvis utviklingen fortsetter som i det siste tiåret, og gitt at vi kan forvente en eldrebølge og lavere oljeinntekter, kan Norge oppleve at inntekten per innbygger stagnerer på dagens nivå. Dette skriver Nordea i en markedsrapport.

Dersom noen trodde at en eksponentiell vekst på 3 prosent i året var mulig over svært lang tid, så skyldes det nok mangelfull innsikt eller manglende regneferdigheter. Veksten måtte flate ut. Ingenting kan vokse inn i himmelen. Ikke i Norge, og heller ikke i verden. Det er tilnærmet resesjon i verdenshandelen og den ser ut til å vare lenge. Selv ikke opprustning og ny kald krig, ser ut til stimulere veksten i nevneverdig grad. Kapitalismen har sine sykliske kriser. Det handler om overproduksjon. Sparing og kutt i offentlige utgifter er galt svar på manglende kjøpekraft.

Og så har vi EU. Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres indirekte krig mot Syria og Kurdistan via jihadistene. Norge har tatt i mot 150.000 arbeidsinnvandrere som en følge av EØS-avtalen og EUs utvidelser mot øst. Nå har vi i tillegg 30.000 asylsøkere som sitter i mottak og venter på saksbehandling. Det kan de gjøre i flere år, siden det er de som skal kastes ut, som prioriteres.

Vi lever i bemanningsbyråenes tidsalder. Arbeidsmiljøloven er svekka, og vi har implementert EUs arbeiderfiendtlige direktiver. Alt ligger til rette for økte forskjeller. Hotell og restaurant, bygg, renhold og transport, er bransjer som har mange eksempler på arbeidslivskriminalitet. Organisasjonsprosenten synker, og fagbevegelsen kjemper mot sosial dumping. Velferden vil bli svekka, og de blå-blå vil nok presse fram noen krokodilletårer i den forbindelse.

Regjeringen har en forestilling om at offentlig sektor er for stor og for lite effektiv. Arbeid med mennesker er personellintensivt. Det er nå økonomien har plass for flere hender i eldreomsorgen. I stedet får vi mistillit og urealistiske krav om effektivisering. Det er forskjell på velferd og industriproduksjon. Vi trenger ikke et voksende byråkrati som bedriver målstyring og kontroll. Vi trenger flere og bedre tjenester. Både i helsetjenesten, i NAV, og i de kommunale velferdstjenestene, kan volum og kvalitet økes. Det samme gjelder barnehager og skoler.

De blå-blå tror at det er to milliarder å tjene på kommunesammenslåing. Samtidig lover de bedre tjenester. Professor Jørn Rattsø truer med skatt på 65% dersom kommunene ikke vil. Sentralisering av politietaten er også ment å gi bedre tjenester. Fusjoner av sykehus skulle også gi økt kvalitet og besparelser. Mye tyder på at sentralisering hverken fører til god økonomi eller gode tjenester.

Privatisering er også en del av mistilliten til offentlig sektor. Noen private aktører har funnet ut at et sugerør ned i felleskassa, er lettere enn å tjene pengene i et marked. Det er sikkert mulig at noen kan tjene på dårligere lønn, pensjon og arbeidsvilkår. Hvordan kvaliteten på velferdstjenester kan reduserer kan være en bedriftshemmelighet.

Det som er veldig viktig for Norge, er å utvikle lange verdikjeder bygd på våre naturressurser olje, vannkraft, fisk, jordbruk og skog, samt en offentlig sektor som vokser. Regjeringen er ikke mistenkt for å ha store ambisjoner om integrering. Et høyt fellesforbruk bidrar til å holde folket i arbeid. Vi trenger et høyt skattenivå, fordi det utjevner forskjeller og bidrar til integrering. Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det begynner å bli åpenbart at skattelettelser for de rike, ikke fører til flere arbeidsplasser.

Spillet om integrering

Sylvi Listhaug
Sylvi Listhaug

Åpene grenser og mangel på kontroll over trafikken ut og inn av landet, var et problem før det kom særlig mange asylsøkere. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er en følge av EØS avtalen. «Når yttergrensene bryter sammen, når Schengenavtalen kneler og Dublin-avtalen ikke fungerer, da må enkeltlandene ta ansvar.» Dette sier Jonas Gahr Støre og det høres ut som en innrømmelse.

Fagbevegelsen glemmer ikke markedslovene for arbeidskraft. Et godt samfunn har mangel på arbeidskraft. Overskudd av arbeidskraft presser vilkår og lønninger for alle. Og den viktigste utjevningen i samfunnet skjer gjennom arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen der. Brutto nasjonalprodukt per person har nær stått stille siden 2000. Derfor er det ekstra viktig at arbeidsfolk forsvarer sin andel av produktiviteten. Når en polsk bygningsarbeider presses til å starte et enkeltmannsforetak, er det på grunn av den blå drømmen om løsarbeidersamfunnet. De kaller det for delingsøkonomi, men det handler om tap av rettigheter for arbeidstakere. LO har utfordringer.

2015 ble et toppår for asylsøkere til Norge. Det kom 31.145 personer totalt. Nær 30 tusen bor på asylmottak, og det store flertallet av disse, venter på å få behandlet sin søknad om asyl. Det er bred enighet om blant annet å prioritere retur av personer som er uten beskyttelsesbehov. Når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen, så kalles det et bredt forlik. Viktige saker for landet skal på en måte løftes ut av partipolitikken. Så også med asylpolitikken. Prioriteringen av avslag og retursaker rammer de som til sist får ja på sin søknad om asyl.

I asylmottakene sitter mennesker på vent i flere år. De har ikke arbeidstillatelse, og kan ikke gå på norskkurs. De venter på en saksbehandling som starter med et intervju. Ventetiden er utvilsomt en stor psykisk belastning. En utrygg og usikker framtid sliter. Det blir ingen snikintegrering når lommepengene ikke rekker til bussbilletten. Det virker som et arbeidsavvenningskurs. Statsminister Erna Solberg talte til det norske folk ved inngangen til det nye året, om hverdagsintegrering og om at flyktningene har vært nødt til å forlate noen de er glad i. Å tvinge asylsøkere til å være helt isolerte, uten familie og venner, er et tiltak som stimulerer kriminalitet. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid.

Spillet om asylpolitikken handler om å få kontroll på Frp. Veksten i antall asylsøkere 2015 brakte Frp oppover på meningsmålingene. Det store forliket forplikter Frp til å realisere det som de store partiene er enige om. Sylvi Listhaug ble fra 16. desember 2015, Innvandrings- og integreringsminister i Justis- og beredskapsdepartementet. Dette grepet er ment å knytte Frp til masta slik at de blir medansvarlige for hva som skjer.

Utfordringene knyttet til den strenge asylpolitikken, er at den rammer integreringen. Fra å være verdens beste land å bo i, kan Norge bli et av Europas verste land å bo i for flyktninger og asylsøkere. Konkurransen er hard, da andre land også strammer inn på reglene. De som søker asyl i Norge kan nå vente seg: 1. Selv om du får opphold, vil saksbehandlingen kunne ta flere år. 2. Du kan ikke påregne fast jobb, eller inntekter nok til å få permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. 3. Noen vil tro at du er det samme som det du flyktet fra, og er derfor redde eller fiendtlig innstilt.

Den «nye» økonomien etter oljealderen fremmer ikke integrering, men et fragmentert arbeidsliv. Mange blå-blå synes det er greit med et underbetalt vikarproletariat som lever i et parallelt samfunn. Her er det visst ikke så nøye med tradisjonelle norske verdier. De blå-blå er en permanent trussel mot våre velferdsordninger. Ønsket om større klasseforskjeller overstyrer ønsket om likhet og rettferdighet.

Mennesker som kommer fra midtøsten eller andre land i Asia eller Afrika, er ikke spesielt populære, med unntak av den du jobber sammen med. Sylvi Listhaug vil gjøre jobben på sin egen måte. Hun snakker mest mulig om restriksjoner og avslag og minst mulig om integrering og de som får bli. Hun kan mistenkes for å sabotere integreringsdelen av jobben, og heller appellere til de fremmedfiendtlige.

Nå bør det minnes om at i Straffelovens § 135 a står det «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Derfor bør de fremmedfiendtlige passe seg for hva de sier. Like naturlig som det er å gå rundt juletreet bør barna nå ta hverandre i hendene og gå brannvakt rundt asylmottaket. Den som ønsker integrering, har en jobb å gjøre.

Trondheimskonferansen 2016

Tronheimskonferansen
Tronheimskonferansen

Vi deltar på Trondheimskonferansen 28. – 31. januar 2016. Det er her fagbevegelsen skal viser sin styrke. Trondheimskonferansen er den viktigste møteplassen for fagorganiserte i tida mellom LO-kongressene. Vi holder vedlike en tradisjon som går tilbake til Fagopposisjonen av 1911. Her ligger det et stort ansvar. Det er vi som skal utvikle ny politikk, og det er vi som skal bestemme hvor kampen skal stå. Det er ikke LO-kongress og stortingsvalg før i 2017, men vi trenger det politiske verkstedet som Trondheimskonferansen er. Vi har ingen tid å miste, ikke med den regjeringa vi har nå.

Trondheimskonferansen setter dagsorden i samfunnsdebatten. Fredag 29. februar har vi prologen. Dagen innledes med tre parallelle seminarer hvor vi kan fordype oss i enten: Veien ut av et kjønnsdelt arbeidsmarked, lære mer om Midt-Østen, Venezuela og Cuba, eller delta på Nei til EUs seminar, som arrangeres sammen med LO i Oslo og Trondheim.

Etter dette kommer konferansens offisielle åpning. Resten av programmet den første kvelden, går rett på sak, med debatter etter innlederne.

NORSK ARBEIDSLIV I INTERNASJONALT PERSPEKTIV. Konsekvenser av avtalene TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). Innleder er Helene Bank, spesialrådgiver i For velferdsstaten.

VELFERDSPROFITØRENE. Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. Innleder Linn Herning, nestleder og rådgiver i For velferdsstaten. (Hun har skrevet boka Velferdsprofitørene på Manifest forlag)

Det sosialpolitiske perspektivet står sentralt på konferansens åpningsdag. Vi trenger mer skolering vedrørende TTIP ogTISA. Disse avtalene overstyrer norske lover og vil kunne endre norsk arbeidsliv i vesentlig grad. De nye asylbaronene har aktualisert temaet velferdsprofitørene ytterligere. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen? https://thorsblogg.com/2015/11/12/velferdsprofitorene/

PENSJON – FORAN TARIFFOPPGJØRET 2016 OG LO-KONGRESSEN 2017 – VEIVALG FOR FAGBEV­EGELSEN. Lørdagens program starter med pensjonssaken. Her vil tjenestepensjon og AFP stå sentralt. Det ligger an til et oppgjør om pensjon både ved tariffoppgjøret og på neste LO-kongress. Ingenting er avgjort, og hva som skjer i Trondheim har betydning. Innledning ved Mona Bjørn fra HK.

Dette er også dagen for ”Åpen fagligpolitisk time” – fokus på faglig solidaritetsarbeid og aktuelle lokale kamper. Her er det mye å ta av, og forventningene er store.

Hans-Christian Gabrielsen, 2. nestleder i LO, skal snakke om den politiske og faglige situasjonen. Fokus vil ligge på kommunevalget som var, og stortingsvalget som kommer. Klarer LO-ledelsen å begeistre Trondheimskonferansen?

FAGBEVEGELSEN OG EØS. Både Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet og Kathrine Kleveland fra Nei til EU skal innlede om dette temaet. Det ligger an til skarp og klargjørende debatt!

FRA LEGALISME TIL MER AKSJON. Søndagens program er i Martin Tranmæls ånd.

Harald Berntsen, historiker og forfatter, Per Syversen, Organisasjons­arbeider i Fellesforbundet, og Vegard Holm, tidligere redaktør av Transportarbeideren, skal innlede om dette temaet.

I tråd med tradisjonen, vil konferansen vedta en politisk uttalelse.

Deltagerne fra FO Oppland:

Øystein Bryde

Anne Miklavic

Ann Mari Skogvoll

Thor Solheim

Guri Skaug Olsen

June Kristin Ruud

Geir Innset Lien

Lisbeth Berntsen Grandalen

Velferdsprofitørene

velferdDet er ikke lett å skille mellom forvaltning og forretning. Hverken politikere eller folk flest ser ut til å klare det. I regjeringserklæringen sies det rett ut at de ikke ser noen særlig forskjell på om velferdstjenestene produseres av offentlige eller private aktører. At de ikke ser forskjellen, er i dette tilfellet et politisk valg. Forlaget Manifest har utgitt en liten bok av Linn Herning som heter «Velferdsprofitørene». Boka kan være nyttig lesning for dem som vil trenge inn i denne vanskelige materien. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen?

En privat virksomhet vil selge sine varer eller tjenester i et marked. Tilbud og etterspørsel vil avgjøre hvordan det går. Formålet med salget er å tjene penger, få størst mulig avkastning på den kapitalen som er investert. De blå mener at kommersielle aktører er billigere og ofte bedre enn offentlige virksomheter på alle områder.

Den ideelle organiseringen er i utgangspunktet et alternativ både til de kommersielle aktørene og til den offentlig forvaltningen. Frivillig og kollektiv produksjon av velferd på dugnad, er bra for felleskapet. Finansieringen kan være et problem.

Offentlige sektor har andre formål enn å tjene penger. Sjøl de blå ser at forsvaret, politiet og domstolene er lite egnet for privat virksomhet. Uenigheten handler om velferden. Stat og kommune bevilger penger for å tilfredsstille de behov som er prioriterte. Forvaltningens regnskap skal vise at pengene er brukt til det formålet som er bestemt. Målet er ikke å få avkastning på investert kapital.

Når et privat firma ikke selger velferdstjenester i et marked, men driver for skattepenger, oppstår det noen prinsipielle problemer. Det kommersielle firmaet skal konkurrere om offentlige oppdrag som legges ut på anbud. Markedets korrigerende kraft, er da betydelig svekket. Profitten ligger i å produsere tjenesten billigere enn konkurrentene, uten at oppdragsgiver blir for misfornøyd.

De private velferdsprofitørene etablerer ofte en kompleks selskapsstruktur som gjør det vanskelig å få økonomisk innsyn. Det er ikke uvanlig med egne selskaper for bemanning og eiendom. I Oslo er antallet ansatte på private sykehjem en forretningshemmelighet. Lobbyister, informasjon og reklamefolk sminker de produktene som selges til kommune og stat.

Sosial dumping er ikke uvanlig i den private velferdsbransjen. Profitten kan ligge i lavere lønn, dårligere pensjon og/eller dårligere bemanning. Profitten skjules i selskapsstrukturen og kan eventuelt tas ut i utenlandske skatteparadis.

En kommunal barnehage må gjøre rede for sin bruk av penger. Det kommunen bevilger, skal komme barna tilgode. En kommersiell barnehage har krav på like mye penger fra kommunen, men slipper å gjøre rede for hva pengene går til. Tilbudet til barna svekkes når det taes ut profitt. Hero, som er Norges største selskap på asylmottak, har nylig tatt ut 98 millioner i utbytte. Nå er det «gode tider» for de kommersielle i asylbransjen.

Noe av det verste er at deler av den offentlig forvaltningen spiller på lag med velferdsprofittørene. Bufetat spiller på lag med kommersielt barnevern over hele landet. Kortsiktig økonomisk tenkning går foran de barnevernfaglige vurderingene. UDI strør om seg med kortsiktig kontrakter. Det gir optimale vilkår for asylprofitørene.

Kampen om velferdstjenestene handler om penger, makt og propaganda. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, og gjør seg rike på bekostning av fellesskapet. Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap. Kommunene får for lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Dette øker presset for å sette ut tjenester på anbud til private. Rødt har i årets kommunevalg gått inn i allianser med andre partier for å stoppe privatiseringsbølgen.

Blå økonomi og fagbevegelsen

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Legg merke til at Siv Jensen ikke lenger snakker om «verdens rikeste land». Hun har sluttet med det etter at hun kom i posisjon. Riktignok har vi endringer i den økonomiske situasjonen, men de rikdommene som Norge hadde, er stort sett intakte. Nå er det mulig at «javel, herr Statsråd»- gjengen i finansdepartementet har formet Siv Jensen på en måte som gjør at hun nå snakker som Per Kristian Foss, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen gjorde i sin tid. Det er også andre mulige forklaringer.

Den varige lave oljeprisen medfører at nye investeringer i oljesektoren ikke er lønnsomme. Finansministeren klarer i liten grad å redusere statens utgifter men, hun realiserer barnetroen på at skattelettelser løser de fleste problemer, slikt som innovasjon, omstilling og nye arbeidsplasser. Som humanister er vi for en sekulær stat, et inkluderende samfunn, og toleranse for alle livssyn. Det betyr også respekt for en fundamentalistisk tro på markedet. Vi må kunne kritisere troen på skattelette selv om det kan virke blasfemisk. Det er ikke tilsiktet å krenke noen, men skattelette virker ikke.

Utenom investeringstørke i oljesektoren, så gå det meget bra i økonomien. Den lave kursen på norske kroner, stimulerer utenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Mange tjener gode penger. Når arbeidsledigheten likevel stiger, så er det fordi skattelette til de rikeste ikke skaper flere jobber. Det mangler ikke på penger til investeringer, og det er lett å låne penger til lav rente. Det som trengs, er å stimulere etterspørselen. De som for eksempel driver spisesteder på Gjøvik eller andre steder, ansetter ikke flere fordi de får skattelette. For å ansette flere, så trengs flere kunder. Det er når etterspørselen stiger, at det trengs flere folk. Slik er det i alle bransjer.

Kapitalismens paradoks er at når arbeidsiverene lykkes med å holde lønningene lave, så blir det ikke bare billigere produkter. De dreper også det markedet som skal kjøpe det som produseres. Det er derfor det kan være god økonomisk vekst i land med høye lønninger. Der fagforeningene er svake, og lønna er lav, der er det også økonomisk krise. Se på EU. Tyskerne har ikke lenger råd til å kjøpe tyske biler. Det nytter ikke å låne ut penger til grekerne, som heller ikke har råd til disse bilene. Systemet funker ikke. Den klassiske krisa i kapitalismen handler om overproduksjon. Det er bare sterke fagforeninger som vil sørge for at de ansatte får sin andel av veksten i produktivitet.

Den andre trosbekjennelsen i blå økonomi handler om offentlig sektor: Offentlig sektor er for stor og koster for mye. Uansett hvor fort de ansatte i hjemmetjenesten løper, så skal de alltid kunne løpe litt fortere. Det heter mer for pengene. Noe av framtidas pleie og omsorg vil kunne erstattes av smarte maskiner, men hvor mye av dette er ønskelig? Har ikke menneskelig kontakt verdi i seg selv? Alt forbruk i offentlig sektor styrker det markedet som privat sektor er avhengig av. Det er bare de rike som sparer pengene og kjøper seg mer fast eiendom.

Fagbevegelsen blir sterk når vi samler oss for å ivareta felles interesser. Anbud, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må bekjempes. Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Kommunene må få de ressurser som trengs innenfor barnehage, skole, integrering, pleie, omsorg og velferd. Her trengs det mange arbeidsplasser og mye penger. Det er naturlig å avslutte med fagforeningsdiktet.

Stig Holmås

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

Kaptein Snabeltann og kapitalen

flyHan er av sjørøverslekt, men kaller seg for flykaptein. Grunnen til det, er at han ofte røver fra lufta. Snabelen stikker han ned i felleskassa, eller han bruker den til å suge opp olje. Slik kan han finansiere nye bombefly. Kaptein Snabeltann foretrekker gullgruver, oljefelt eller andre naturresurser. Det gjelder å tenke stort, sier han. Kapteinen er stor som en elefant, befinner seg ofte midt i rommet, men kan være vanskelig å få øye på.

Det å drepe folk med kniv eller sabel, er gammeldags, primitivt og uetisk. Bombing fra stor høyde, eller bruk av raketter og droner derimot, det kan skje på humanitært grunnlag. Det er utrolig hvor mange som kan drepes bare den moralske begrunnelsen er uangripelig. Beskyttelse, frihet og menneskerettigheter er tidens mest populære begrunnelser. Det må for all del ikke innrømmes at krigen egentlig handler om markeder og råvarer.

Kaptein Snabeltann vet at økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Han har utviklet en rekke argumenter og begreper som tar sikte på å begrunne eller forsvare sin tvilsomme atferd. Han anklager sine kritikere for å være politisk korrekte. Han skylder på Janteloven, eller beskylder folk for misunnelse. Han sier: Dersom alle vil bli rike, hvorfor er det da så galt at noen blir det? Slik forsvarer han at de 85 rikeste personene i verden eier mer enn det halvparten av jordas befolkning eier.

Alle lever og bor vi på denne vår eneste planet. Vi puster samme luft, vi ler og gråter sammen, vi fødes og dør her. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Hva er da problemet? Kan vi ikke bare leve, arbeide og dele det vi har? Nei, kapteinen Snabeltann er av røverslekt. Han har ikke bare arvet sin formue. Han er bærer av en økonomisk verdensorden, som fordrer plyndring av alle ressurser. Kapitalen må forrentes. Snabeltann bomber og brenner, folk prøver å flykte.

Kaptein Snabeltann er grunnen til både økonomiske og økologiske bekymringer for hvordan det går med verden. Det finnes ikke ressurser til eksponensiell vekst inn i himmelen. De rike klarer ikke å skape nye arbeidsplasser. De bare sparer i fast eiendom og håper på bedre tider. De fattige har ikke penger til å kjøpe det som produseres. Den klassiske krisa handler om overproduksjon. Det er krisetider både i EU, USA og Kina.

Er kaptein Snabeltann gammel og syk? Har han ikke etterkommere som kan drive verket videre? Er han i ferd med å miste grepet? Enkelte har begynt å tro at en ny økonomisk verdensorden er mulig. Alternativet er et helt nytt system hvor det ikke er plass for kaptein Snabeltann. Uansett er det langt fram, og lett blir det ikke. Vi må samle oss og stå sammen mot kaptein Snabeltann og hans menn!

Miljøpolitikken og MDG

mdgVi er alle litt grønne nå for tida. Gang- og sykkelstier løftes opp på den politiske arena. Kollektivtransporten skal prioriteres foran bilen. Klima- og miljøregnskap skal utvikles. Matjord og grøntområder skal vernes. Det er bare det, at i praksis er det stikk motsatt. Flere biler og bedre veier. Nærbutikkene legges ned, og vi tar bilen til det nye storsenteret. Verneinteressene taper. Regelen er at kapitalkreftene får sine ønsker oppfylt. Kommunen er redd for å miste arbeidsplasser. Hvorfor er det slik?

Som konsumenter er vi ikke organiserte. Markedet responderer ikke på kollektive behov. Dersom noen store butikker holder oppe på søndager, så vil selv små kundegruppers atferd føre til at mange butikker tvinges til å følge etter og holde oppe av frykt for konkurransevridning. Markedet er en suveren mekanisme når det gjelder å tilfredstille individuelle behov. Samtidig er markedet helt uegnet til å sikre rettferdighet, fordeling og frihet på demokratisk vis. Det er grunnen til at mange vil ha en blandingsøkonomi. Markedet må reguleres og korrigeres politisk.

Storsentrene er i ferd med å gjøre store deler av varehandelen bilbasert. Byer blir tømt for funksjoner. Kapital og makt konsentreres på få eiere. Mange steder er det Thongruppen som bestemmer når lysene slukkes i byen om kvelden. Markedet for mat domineres av bare tre aktører. Lokal mat er populært, men blir hindret. Lokale krefter slipper ikke til. De kaller det kjøpesentere, men de driver bare med salg. Oligarki betyr fåmannsvelde, og det er det det er.

På Gjøvik ligger CC på Mjøsstranda og dominerer med sine store arealer for parkering. Senteret er bygget ut i flere byggetrinn over lang tid, og er i dag en klar trussel mot Gjøvik sentrum. Ingen politiske partier er villige til å ta opp kampen. CCs rett til vekst og utvikling, er viktigere enn hensynet til miljøet. Handelstanden i Gjøvik sentrum ligger på sotteseng, og protesterer svakt. Situasjonen på Gjøvik er lik den vi ser mange steder over hele landet.

Internasjonalt har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Vi står overfor en varig lav oljepris.Ytterligere utbygging i nordsjøen er ulønnsomt, og dessuten er det snart tomt. Teknologioptimistene tror på en «quick-fix». De tar feil. Alternative energikilder blir nå ulønnsomme pga lav oljepris. Eidsiva energi taper mye penger på sine investeringer i vindmølleparker. En Tesla S slipper ut like mye CO2 som andre biler pga. en stor pakke batterier som skal produseres, driftes og til sist deponeres. Den økonomiske veksten har vært basert på karbon i 200 år, og nå er det snart slutt. Det er krise både i det globale markedet og i EU. I Norge er det ikke krise ennå, men det er fullt mulig at den kommer.

MDG er et lite og nytt parti. De framstår likevel som en vinner ved årets kommunevalg. De sitter på «vippen» i mange kommunestyrer, og får derfor innflytelse på konstituerende møter i kommunestyrene. Noen politisk innflytelse ellers, er det vanskelig å se at de grønne får. Alle partier sier seg enige i deres prinsipper. Ingen har noe i mot en bedre verden. MDG forholder seg ikke til de kreftene som bestemmer samfunnsutviklingen. De føler seg hevet over viktige dynamiske spørsmål som forholdet mellom arbeid og kapital, fattig og rik, og over høyre og venstre i politikken. Derfor er de godt likt av alle.

Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Uansett må det totale energiforbruket reduseres kraftig, og fordeles på en mer rettferdig måte. Den globale økonomien er ikke bærekraftig. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Dette er det svært få som har tatt innover seg på alvor. Hvor står de grønne?