Velferdsprofitørene

velferdDet er ikke lett å skille mellom forvaltning og forretning. Hverken politikere eller folk flest ser ut til å klare det. I regjeringserklæringen sies det rett ut at de ikke ser noen særlig forskjell på om velferdstjenestene produseres av offentlige eller private aktører. At de ikke ser forskjellen, er i dette tilfellet et politisk valg. Forlaget Manifest har utgitt en liten bok av Linn Herning som heter «Velferdsprofitørene». Boka kan være nyttig lesning for dem som vil trenge inn i denne vanskelige materien. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen?

En privat virksomhet vil selge sine varer eller tjenester i et marked. Tilbud og etterspørsel vil avgjøre hvordan det går. Formålet med salget er å tjene penger, få størst mulig avkastning på den kapitalen som er investert. De blå mener at kommersielle aktører er billigere og ofte bedre enn offentlige virksomheter på alle områder.

Den ideelle organiseringen er i utgangspunktet et alternativ både til de kommersielle aktørene og til den offentlig forvaltningen. Frivillig og kollektiv produksjon av velferd på dugnad, er bra for felleskapet. Finansieringen kan være et problem.

Offentlige sektor har andre formål enn å tjene penger. Sjøl de blå ser at forsvaret, politiet og domstolene er lite egnet for privat virksomhet. Uenigheten handler om velferden. Stat og kommune bevilger penger for å tilfredsstille de behov som er prioriterte. Forvaltningens regnskap skal vise at pengene er brukt til det formålet som er bestemt. Målet er ikke å få avkastning på investert kapital.

Når et privat firma ikke selger velferdstjenester i et marked, men driver for skattepenger, oppstår det noen prinsipielle problemer. Det kommersielle firmaet skal konkurrere om offentlige oppdrag som legges ut på anbud. Markedets korrigerende kraft, er da betydelig svekket. Profitten ligger i å produsere tjenesten billigere enn konkurrentene, uten at oppdragsgiver blir for misfornøyd.

De private velferdsprofitørene etablerer ofte en kompleks selskapsstruktur som gjør det vanskelig å få økonomisk innsyn. Det er ikke uvanlig med egne selskaper for bemanning og eiendom. I Oslo er antallet ansatte på private sykehjem en forretningshemmelighet. Lobbyister, informasjon og reklamefolk sminker de produktene som selges til kommune og stat.

Sosial dumping er ikke uvanlig i den private velferdsbransjen. Profitten kan ligge i lavere lønn, dårligere pensjon og/eller dårligere bemanning. Profitten skjules i selskapsstrukturen og kan eventuelt tas ut i utenlandske skatteparadis.

En kommunal barnehage må gjøre rede for sin bruk av penger. Det kommunen bevilger, skal komme barna tilgode. En kommersiell barnehage har krav på like mye penger fra kommunen, men slipper å gjøre rede for hva pengene går til. Tilbudet til barna svekkes når det taes ut profitt. Hero, som er Norges største selskap på asylmottak, har nylig tatt ut 98 millioner i utbytte. Nå er det «gode tider» for de kommersielle i asylbransjen.

Noe av det verste er at deler av den offentlig forvaltningen spiller på lag med velferdsprofittørene. Bufetat spiller på lag med kommersielt barnevern over hele landet. Kortsiktig økonomisk tenkning går foran de barnevernfaglige vurderingene. UDI strør om seg med kortsiktig kontrakter. Det gir optimale vilkår for asylprofitørene.

Kampen om velferdstjenestene handler om penger, makt og propaganda. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, og gjør seg rike på bekostning av fellesskapet. Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap. Kommunene får for lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Dette øker presset for å sette ut tjenester på anbud til private. Rødt har i årets kommunevalg gått inn i allianser med andre partier for å stoppe privatiseringsbølgen.

Blå økonomi og fagbevegelsen

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Legg merke til at Siv Jensen ikke lenger snakker om «verdens rikeste land». Hun har sluttet med det etter at hun kom i posisjon. Riktignok har vi endringer i den økonomiske situasjonen, men de rikdommene som Norge hadde, er stort sett intakte. Nå er det mulig at «javel, herr Statsråd»- gjengen i finansdepartementet har formet Siv Jensen på en måte som gjør at hun nå snakker som Per Kristian Foss, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen gjorde i sin tid. Det er også andre mulige forklaringer.

Den varige lave oljeprisen medfører at nye investeringer i oljesektoren ikke er lønnsomme. Finansministeren klarer i liten grad å redusere statens utgifter men, hun realiserer barnetroen på at skattelettelser løser de fleste problemer, slikt som innovasjon, omstilling og nye arbeidsplasser. Som humanister er vi for en sekulær stat, et inkluderende samfunn, og toleranse for alle livssyn. Det betyr også respekt for en fundamentalistisk tro på markedet. Vi må kunne kritisere troen på skattelette selv om det kan virke blasfemisk. Det er ikke tilsiktet å krenke noen, men skattelette virker ikke.

Utenom investeringstørke i oljesektoren, så gå det meget bra i økonomien. Den lave kursen på norske kroner, stimulerer utenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Mange tjener gode penger. Når arbeidsledigheten likevel stiger, så er det fordi skattelette til de rikeste ikke skaper flere jobber. Det mangler ikke på penger til investeringer, og det er lett å låne penger til lav rente. Det som trengs, er å stimulere etterspørselen. De som for eksempel driver spisesteder på Gjøvik eller andre steder, ansetter ikke flere fordi de får skattelette. For å ansette flere, så trengs flere kunder. Det er når etterspørselen stiger, at det trengs flere folk. Slik er det i alle bransjer.

Kapitalismens paradoks er at når arbeidsiverene lykkes med å holde lønningene lave, så blir det ikke bare billigere produkter. De dreper også det markedet som skal kjøpe det som produseres. Det er derfor det kan være god økonomisk vekst i land med høye lønninger. Der fagforeningene er svake, og lønna er lav, der er det også økonomisk krise. Se på EU. Tyskerne har ikke lenger råd til å kjøpe tyske biler. Det nytter ikke å låne ut penger til grekerne, som heller ikke har råd til disse bilene. Systemet funker ikke. Den klassiske krisa i kapitalismen handler om overproduksjon. Det er bare sterke fagforeninger som vil sørge for at de ansatte får sin andel av veksten i produktivitet.

Den andre trosbekjennelsen i blå økonomi handler om offentlig sektor: Offentlig sektor er for stor og koster for mye. Uansett hvor fort de ansatte i hjemmetjenesten løper, så skal de alltid kunne løpe litt fortere. Det heter mer for pengene. Noe av framtidas pleie og omsorg vil kunne erstattes av smarte maskiner, men hvor mye av dette er ønskelig? Har ikke menneskelig kontakt verdi i seg selv? Alt forbruk i offentlig sektor styrker det markedet som privat sektor er avhengig av. Det er bare de rike som sparer pengene og kjøper seg mer fast eiendom.

Fagbevegelsen blir sterk når vi samler oss for å ivareta felles interesser. Anbud, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må bekjempes. Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Kommunene må få de ressurser som trengs innenfor barnehage, skole, integrering, pleie, omsorg og velferd. Her trengs det mange arbeidsplasser og mye penger. Det er naturlig å avslutte med fagforeningsdiktet.

Stig Holmås

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

Kaptein Snabeltann og kapitalen

flyHan er av sjørøverslekt, men kaller seg for flykaptein. Grunnen til det, er at han ofte røver fra lufta. Snabelen stikker han ned i felleskassa, eller han bruker den til å suge opp olje. Slik kan han finansiere nye bombefly. Kaptein Snabeltann foretrekker gullgruver, oljefelt eller andre naturresurser. Det gjelder å tenke stort, sier han. Kapteinen er stor som en elefant, befinner seg ofte midt i rommet, men kan være vanskelig å få øye på.

Det å drepe folk med kniv eller sabel, er gammeldags, primitivt og uetisk. Bombing fra stor høyde, eller bruk av raketter og droner derimot, det kan skje på humanitært grunnlag. Det er utrolig hvor mange som kan drepes bare den moralske begrunnelsen er uangripelig. Beskyttelse, frihet og menneskerettigheter er tidens mest populære begrunnelser. Det må for all del ikke innrømmes at krigen egentlig handler om markeder og råvarer.

Kaptein Snabeltann vet at økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Han har utviklet en rekke argumenter og begreper som tar sikte på å begrunne eller forsvare sin tvilsomme atferd. Han anklager sine kritikere for å være politisk korrekte. Han skylder på Janteloven, eller beskylder folk for misunnelse. Han sier: Dersom alle vil bli rike, hvorfor er det da så galt at noen blir det? Slik forsvarer han at de 85 rikeste personene i verden eier mer enn det halvparten av jordas befolkning eier.

Alle lever og bor vi på denne vår eneste planet. Vi puster samme luft, vi ler og gråter sammen, vi fødes og dør her. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Hva er da problemet? Kan vi ikke bare leve, arbeide og dele det vi har? Nei, kapteinen Snabeltann er av røverslekt. Han har ikke bare arvet sin formue. Han er bærer av en økonomisk verdensorden, som fordrer plyndring av alle ressurser. Kapitalen må forrentes. Snabeltann bomber og brenner, folk prøver å flykte.

Kaptein Snabeltann er grunnen til både økonomiske og økologiske bekymringer for hvordan det går med verden. Det finnes ikke ressurser til eksponensiell vekst inn i himmelen. De rike klarer ikke å skape nye arbeidsplasser. De bare sparer i fast eiendom og håper på bedre tider. De fattige har ikke penger til å kjøpe det som produseres. Den klassiske krisa handler om overproduksjon. Det er krisetider både i EU, USA og Kina.

Er kaptein Snabeltann gammel og syk? Har han ikke etterkommere som kan drive verket videre? Er han i ferd med å miste grepet? Enkelte har begynt å tro at en ny økonomisk verdensorden er mulig. Alternativet er et helt nytt system hvor det ikke er plass for kaptein Snabeltann. Uansett er det langt fram, og lett blir det ikke. Vi må samle oss og stå sammen mot kaptein Snabeltann og hans menn!

Miljøpolitikken og MDG

mdgVi er alle litt grønne nå for tida. Gang- og sykkelstier løftes opp på den politiske arena. Kollektivtransporten skal prioriteres foran bilen. Klima- og miljøregnskap skal utvikles. Matjord og grøntområder skal vernes. Det er bare det, at i praksis er det stikk motsatt. Flere biler og bedre veier. Nærbutikkene legges ned, og vi tar bilen til det nye storsenteret. Verneinteressene taper. Regelen er at kapitalkreftene får sine ønsker oppfylt. Kommunen er redd for å miste arbeidsplasser. Hvorfor er det slik?

Som konsumenter er vi ikke organiserte. Markedet responderer ikke på kollektive behov. Dersom noen store butikker holder oppe på søndager, så vil selv små kundegruppers atferd føre til at mange butikker tvinges til å følge etter og holde oppe av frykt for konkurransevridning. Markedet er en suveren mekanisme når det gjelder å tilfredstille individuelle behov. Samtidig er markedet helt uegnet til å sikre rettferdighet, fordeling og frihet på demokratisk vis. Det er grunnen til at mange vil ha en blandingsøkonomi. Markedet må reguleres og korrigeres politisk.

Storsentrene er i ferd med å gjøre store deler av varehandelen bilbasert. Byer blir tømt for funksjoner. Kapital og makt konsentreres på få eiere. Mange steder er det Thongruppen som bestemmer når lysene slukkes i byen om kvelden. Markedet for mat domineres av bare tre aktører. Lokal mat er populært, men blir hindret. Lokale krefter slipper ikke til. De kaller det kjøpesentere, men de driver bare med salg. Oligarki betyr fåmannsvelde, og det er det det er.

På Gjøvik ligger CC på Mjøsstranda og dominerer med sine store arealer for parkering. Senteret er bygget ut i flere byggetrinn over lang tid, og er i dag en klar trussel mot Gjøvik sentrum. Ingen politiske partier er villige til å ta opp kampen. CCs rett til vekst og utvikling, er viktigere enn hensynet til miljøet. Handelstanden i Gjøvik sentrum ligger på sotteseng, og protesterer svakt. Situasjonen på Gjøvik er lik den vi ser mange steder over hele landet.

Internasjonalt har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Vi står overfor en varig lav oljepris.Ytterligere utbygging i nordsjøen er ulønnsomt, og dessuten er det snart tomt. Teknologioptimistene tror på en «quick-fix». De tar feil. Alternative energikilder blir nå ulønnsomme pga lav oljepris. Eidsiva energi taper mye penger på sine investeringer i vindmølleparker. En Tesla S slipper ut like mye CO2 som andre biler pga. en stor pakke batterier som skal produseres, driftes og til sist deponeres. Den økonomiske veksten har vært basert på karbon i 200 år, og nå er det snart slutt. Det er krise både i det globale markedet og i EU. I Norge er det ikke krise ennå, men det er fullt mulig at den kommer.

MDG er et lite og nytt parti. De framstår likevel som en vinner ved årets kommunevalg. De sitter på «vippen» i mange kommunestyrer, og får derfor innflytelse på konstituerende møter i kommunestyrene. Noen politisk innflytelse ellers, er det vanskelig å se at de grønne får. Alle partier sier seg enige i deres prinsipper. Ingen har noe i mot en bedre verden. MDG forholder seg ikke til de kreftene som bestemmer samfunnsutviklingen. De føler seg hevet over viktige dynamiske spørsmål som forholdet mellom arbeid og kapital, fattig og rik, og over høyre og venstre i politikken. Derfor er de godt likt av alle.

Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Uansett må det totale energiforbruket reduseres kraftig, og fordeles på en mer rettferdig måte. Den globale økonomien er ikke bærekraftig. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Dette er det svært få som har tatt innover seg på alvor. Hvor står de grønne?

Høyre og flyktninger

barnetHøyre har fostret en rekke framstående ledere. Det er bare å nevne navn som Jo Benkow og Kåre Willoch. Anstendige mennesker med både kultur og dannelse. Lokalt er bildet noe mer blandet. Bjørn Overn og Anne Lise H. Krokeide presenterer et inhumant og fordummende syn på flyktningepolitikken i OA 1. september. Velgere som ønsker en «realistisk» og «økonomisk forsvarlig» flyktningepolitikk i Gjøvik, kan visstnok stemme Høyre. Da er det betryggende å vite at Gjøvik Høyre har null innflytelse på hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot her i landet. Likeså vil loven om sosiale tjenester være fullt ut gyldig i Gjøvik, uansett valgresultat. Heldigvis har kommunen allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse innen integreringsarbeid.

Det er noe med, at der den sosial avstanden blir for stor, der svikter empatien. Og der empatien svikter, så tar de tvilsomme fantasiene overhånd. Nei, Overn og Krokeide. Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til arbeidsledighet eller vansker med å lære norsk, like lite som det er sykepengene som er årsaken til sykdom. Norsk er et vanskelig språk å lære. Det kan ta tid for folk i voksen alder å lære seg norsk. Vi har økende arbeidsledighet i landet. Arbeidsledigheten skyldes lav oljepris og mislykket skattelette til de rikeste. Dette er politikken fra regjeringens side, derfor er det ufint å skylde på de som går arbeidsledige.

Vi har flere typer av innvandring til Norge. Noen er polakker som bygger de store garasjene, eller svensker som skjenker i de høye glassene. Det antas at Høyre liker disse gruppene. Så har vi asylsøkerne. De kommer fra utsiden av EØS-området, og går derfor en uviss skjebne i møte. I den lange ventetiden skaper de arbeid til mange byråkrater og advokater. Til sist har vi flyktningene. De kommer i kvoter fra FN, og er nøye plukket ut blant de som ikke kan hjelpes der de er. Overn og Krokeide vil ikke være med på den nasjonale dugnaden for å hjelpe disse menneskene når de kommer til Norge. Grunnen er at det er så mange som ikke kommer hit. De vil heller gjøre ting som alle kan være enige om. Frp ser ut til å mene det samme. Det gjelder etter beste evne å sabotere det Stortinget har bestemt.

Det er for sent å angre på noe av det vi har gjort. Libya var en velfungerende velferdsstat som skaffet arbeid til mange flyktninger fra ulike afrikanske land. Vi skulle ikke ha støttet de væpnede menneskesmuglerne fra Benghazi. Det var feil av oss å bombe presidentpalasset i Tripoli og å drepe barnebarna til Muhammar Gaddafi. Nå kommer det flyktninger gjennom Libya og ut i Middelhavet. Det må vi ta noe av ansvaret for. Vi skulle heller ikke ha støttet væpnet revolusjon i Syria. Det er våre venners støtte til Nusra fronten, ISIL og Fri Syrian Army som opprettholder borgerkrigen og produserer strømmer av flyktninger. NATO-landet Tyrkia er det verste, for de bomber alle parter i konflikten. Det viktigste nå, er å gjøre alt vi kan for å stoppe den krigen som brer seg i midtøsten. Hvordan det skal gjøres, er en annen diskusjon, men jeg tror at NATO bør lage en avtale med president Assad.

Vi må også gjøre alt vi kan for å hjelpe krigens ofre. Her finnes ingen 7-retters middag, slik som Overn og Krokeide påstår. Ingen metoder må velges bort. Vi må hjelpe flyktningene på alle mulige måter. Det betyr ulike tiltak både hjemme og ute. Ute kan vi få mye for pengene, og her hjemme trenger kommunene den økonomiske stimulansen som flyktningene gir. Dersom Gjøvik kommune eller andre kommuner ikke vil gjøre sin del av jobben etter valget, så må staten ta i bruk andre virkemidler for å gjennomføre Stortingets vedtak.

På Stortinget har Høyre bidratt til et bredt kompromiss om mottak av kvoteflyktninger. Lokalt stiller det seg anderledes. Det er et gammelt jungelordtak som sier: Tar du kulturen og dannelsen fra en høyremann så sitter du igjen med en Frper. Det er vel det vi har sett et eksempel på nå i denne valgkampen.

Norsk økonomi i det store perspektivet

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Norsk økonomi er sensitiv for internasjonal påvirkning. Både den globale krisa, EU- krisa og sanksjonene mot Russland, berører Norge og norsk økonomi. Etter at den kinesiske veksten flatet ut, så har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Sjanghaibørsen har stupt, og verdenshandelen har bremset opp. De sterksete økonomiene kan ikke lenger lånefinansiere sin egen eksport, slik som Tyskland har gjort i forhold til Hellas. Etterspørselen svikter i mange markeder samtidig. Når boblene sprekker, kommer banker og andre finansinstitusjoner i fare. Dette er den globale krisa, den rammer også Norge. Først og fremst gjennom en varig lav oljepris, men også gjennom en generell reduksjon av verdenshandelen.

Krigen i midtøsten er først og fremst en tragedie for de som rammes. Konflikten har spredd seg fra Syria, over til Irak og nå også til Tyrkia. Tyrkia bomber nå alle direkte parter i konflikten. USA, Israel, Saudi-Arabia, Iran og Russland er bakspillere som trekker i noen av trådene. Freden er langt unna, og krigen vil ta lang tid og koste mye både i form av lidelse og penger. Det lille vi kan gjøre, er å hjelpe noen av de mange ofrene som prøver å flykte.

I EU er euroen en fiasko. Det viser seg at ulike økonomier ikke mestrer en felles valuta. På kortere sikt har Tyskland og Be-Ne-Lux-landene tjent på systemet. De sør-europeiske landene har tapt mest på å ha fellesvaluta. Makthaverne i Hellas fikk hjelp av den amerikanske banken Lehman Brothers for å fuske til seg en plass innenfor eurosystemet. Nå klarer ikke noen gresk regjering å få styr på økonomien. Den siste krisepakka gir i beste fall en utsettelse på tre år. Det er stor vilje til å påstå at innstramninger, privatisering og kutt virker, men det er feil. Etter tre år er gjelda enda større, og BNP enda lavere. Krisa er ikke slutt, og problemene er ikke løst.

Etter murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, så har NATO og EU ekspandert østover. Denne politikken fikk en brå slutt etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina. Russland har kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina for 60 år siden. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krim har vært strategisk viktig for Russland i 200 år. Krisen i øst-Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. Økonomiske sanksjoner er til skade både for Russland og Europa. Ukraina klare seg ikke økonomisk. De har det enda verre enn grekerne. Landet trenger fred både med seg selv og sine naboer.

I Norge er det ikke krise ennå. Selv med den største arbeidsledigheten på ti år, er det for tidlig å snakke om krise her i landet. Den økonomiske politikken som den blå-blå regjeringa fører, er ikke egnet til å møte den krisa som kommer. Det er i gode tider at staten kan bremse på pengebruken. I krisetider må det drives med motkonjunkturpolitikk og det er de blå-blå lite flinke til. Skattelettelser til de rike, og penger som brukes i utlandet, stimulerer økonomien i Norge i for liten grad.

Saken satt litt på spissen: Effekten av penger til flyktninger er mye større i matbutikken på Kapp enn i en flyktningeleir i Libanon, dersom norsk økonomi skal stimuleres. Kommunesektoren kan med fordel bruke mye mer penger. Det er fint at staten tar seg av riksveier og jernbane, men hva med fylkes- og kommunale veier? Norske kommuner er generelt fattige og har mye gjeld. Det er det en gylden anledning til å gjøre noe med nå. Det er slakk i oljeøkonomien, og det finnes ledige hender som kan ta i et tak! Det er nå vi kan finansiere samhandlingsreformen, eldreomsorgen, ruste opp offentlige skoler og andre kommunale bygg eller anlegg.

Det er kommunevalg i år og det er fritt fram for å melde seg for dem som vil være med å bygge landet. Nå som presset i økonomien er borte, så er det rom for initiativ og nye tiltak. Pengene må ikke sløses bort, men brukes slik at de som kommer etter oss får noe som er bedre enn utenlandske verdipapirer.

Valgkampen 2015

LO_GLTVI tråd med lange tradisjoner, vil fagbevegelsen vise sitt samfunnsansvar ved årets valg. LO-GLTV (LO i Gjøvik, Land, Toten og Valdres) vil engasjere seg i valgkampen. Det blir en oppfølging av vedtaket i rep. møte 14.oktober 2014, samt vedtatte uttalelser fra årsmøtet 2015. I kortversjon handler det om fire hovedkrav:

 

  1. Arbeidsmiljøloven
  2. Vikarbyråer og sosial dumping
  3. Søndagsåpne butikker
  4. Sykehuspolitikk/Solås

Spørsmålet er: Hvilke partier støtter fagbevegelsens krav i de ulike kommunene?

Et av de viktige spørsmålene er sykehus-/Solåssaken. Kampen for Solås gjør striden om sykehusene lettere å forstå. Divisjon habilitering/rehabilitering i Sykehuset Innlandet har kommet med et forslag om at Solås skal flytte sin drift til Ottestad. I praksis vil det si nedlegging av flere sengeplasser, og forvitring av et robust fagmiljø. Dette er helt urimelig og uforståelig, da behovet er stort. Kommunene har hverken kapasitet eller kompetanse til å gi et fullverdig behandlingstilbud til alle, derfor må Solås reddes.

Det er lett å se at Ottestad trenger penger til faglig oppgradering og oppussing. At dette skal finansieres ved nedleggelse og salg av Solås burde være fullstendig uakseptabelt for alle partier i Vest-Oppland. Ordfører Bjørn Iddberg har forstått saken, og har sammen med LO-leder Størk Hansen markert full støtte til Solås og deres ansatte. Dette kan bety en klarere holdning til sykehussaken fra Arbeiderpartiets side, og i såfall er dette kjærkomment for fagbevegelsen, og vil få betydning ved årets valg. Sentralisering og svekkelse av akuttfunksjoner ved små og mellomstore sykehus rammer både pasientenes helsetilbud og kommunens økonomi.

Arbeidsmiljøspørsmål vil alltid stå sentralt for de som er fagorganiserte. De blå-blå valgte konfrontasjonslinja. 28. januar streiket LO, Unio og YS som tilsammen representerer 1,5 millioner medlemmer. Kampen mot regjeringens forslag er ikke slutt. Når Stortinget etter all sannsynlighet vedtar nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven, vil dette i særlig grad øke mulighetene for flere midlertidige ansatte, samt økning og åpning for mer søndagsarbeid. Mange kommuner vedtar nå at de uansett vil følge bestemmelsene fra den gamle arbeidsmiljøloven. Fagbevegelsen krever at flere kommuner følger etter og fatter liknende vedtak.

Bruken av bemanningsselskaper og vikarbyråer, brer stadig om seg i kommunene. Fagbevegelsen vil at kommunene slutter å bruke slike byråer da disse er årsaken til at vi undergraver det øvrige arbeidsliv. Driften av skoler, sykehjem og barnehager kan ikke overlates til private aktører som tilbyr sine ansatte dårlig lønn, samt dårlige arbeids- og boforhold. Fagbevegelsen ser med bekymring på den dårlige innflytelsen som EØS-avtalen har på arbeidslivet. Derfor reises det på nytt en debatt om EØS- avtalen.

Staten har full kontroll over kommunenes inntekter som består av skatter og overføringer fra staten. Generelt er norske kommuner fattige, og har mye gjeld. Kommunene må nå på nytt skjære ned på grunn av mindre inntekter. Dette tiltross for økte utgifter som følger av blant annet samhandlingsreformen. Fagbevegelsen forventer politisk støtte i forsvaret av velferdstaten og vil på den måten forsøke å ivareta medlemmenes interesser.

Fagbevegelsens utfordringer

Størk Hansen LO-GLTV
Størk Hansen
LO-GLTV

Året 2015 startet med forberedelser til politisk streik 28. januar. LO, Unio og YS representerer 1,5 millioner medlemmer, og er sammen om denne kraftfylte markeringen mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Tidspunktet for streiken er valgt ut ifra når saken kommer opp i Stortinget. Motparten er varslet etter reglene, og streiken er lovlig.

Arbeidsmiljøloven er i utgangspunktet ment å verne arbeidere mot urimelige pålegg fra arbeidsgivers side. Høyrepartiene vil ha en mer balansert lov hvor de kan late som om partene er jevnbyrdige. Overtid og søndagsarbeid framstilles som fleksibilitet og frihet for arbeidsfolk. Arbeidsgivers styringsrett glemmes lett når den ikke passer inn i den politiske retorikken. Normalarbeidsdagen er ikke vunnet en gang for alle.

De finnes allerede stor fleksibilitet og midlertidighet i det norske arbeidslivet. Mer midlertidighet gir ikke flere arbeidsplasser, men vil føre til et løsarbeidersamfunn hvor folk skal konkurrere om jobbene sine. Fagbevegelsen må stå på kravene, ikke bare om faste stillinger, men om overtidsbetaling, tillegg for arbeid på søn- og helligdager, samt tillegg for hjemmevakter. Dersom lønn og arbeidstid skal avtales individuelt, er det de ansatte som vil tape. Styrken ligger i å stå sammen. Hovedoppgaven for fagbevegelsen er å ivareta medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Regjeringa har valgt konfrontasjonslinja i forhold til fagbevegelsen. Inspirasjonskilden er sannsynligvis Margaret Thatcher og hennes suksess i å knuse mye av britisk fagbevegelse. Men det er ikke sikkert at høyrepartiene vinner. Norsk fagbevegelse er sterk.

Rett etter den politiske streika kommer Trondheimskonferansen. Arrangøren er LO i Trondheim og dette er fagbevegelsens viktigste politiske verksted mellom LO-kongressene. Konferansen vil meisle ut en strategi for forsvar av de rettighetene som fagbevegelsen har kjempa fram. Kampen mot EØS-avtalen og sosial dumping vil stå sentralt. Det er ikke stemning for å gi seg uten kamp.

Det er et sørgelig faktum at de blå-blå har videreført og forsterket det dårligste fra det rød-grønne regjeringsamarbeidet. Det handler om sentralisering og nedleggelse av det meste.

  • Landbruket skal sentraliseres, og noen få heltidsbønder skal importere mer kraftfór i form av soya og mais. Kua vokser mens graset dør.
  • Politidistriktene skal bli enorme. Stasjonene skal legges ned, og polititjenestemennene skal kjøre rundt i biler for å skape nærhet og relasjoner til publikum. Målstyring rir politietaten som en mare. Slik er det også med NAV og andre etater.
  • Skolene sentraliseres. Lærerne har kjempet for en smule autonomi og retten til å gjøre en god jobb. Det som ble oppnådd under streika må ikke skusles bort.
  • Halvparten av landets sykehus er i fare. Beredskap koster penger, og er ikke produktivt i seg selv. Dersom alle er i full aktivitet, så finnes det ikke beredskap. Legges den kirurgiske beredskapen ned, så faller resten som dominobrikker. Folk kan stole på sykehuset sitt, men ikke på byråkratene i foretakene og på en unnfallen politisk ledelse.
  • Formannskapsloven og lokaldemokrati er noe de blå-blå misliker. Derfor skal antall kommuner reduseres med opptil 75%. Troen på stordrift er grenseløs. Hvorfor er Oslo og Bergen blant de dårligste kommunene til å yte innbyggerne service? Har det med størrelsen å gjøre? Eller er det bare at Høyre har for mye makt i disse byene?

Vår lokale LO-leder, Størk Hansen, har sagt det mange ganger: «Fagbevegelsen er siste skanse i forsvaret av velferdsstaten.» Det ligger an til å skape en bred politisk bevegelse for å stoppe regjeringens planer. De lokale markeringene på årets 1. mai dag, vil vise hvor langt denne prosessen har kommet.

De mange som var misfornøyd med de rød-grønne, er i ferd med å oppdage at vi har gått fra asken til ilden. Det betyr at det som kalles den lange valgkamper er i gang. Fagbevegelsens oppgave blir å undersøke hva de lokale politikerne mener om viktige saker. Ingen partier kan regne med å få noe gratis fra fagbevegelsen ved høstens valg.

Innvandring i et klasseperspektiv

Nei til EUFra starten av så var arbeiderbevegelsen internasjonal, og fram til oktoberrevolusjonen i 1917 var det ingen som så for seg at sosialismen kunne bygges i ett land. Striden om dette temaet sto sentralt i kampen mellom Lev Trotskij og Josef Stalin. På den ene sida sto parolen om at arbeidere i alle land måtte forene seg og bevegelsens internasjonale karakter, og på den andre sida sto den unge sovjetstaten som ikke vil gi opp sine seire i ett land. Stalin vant på kort sikt, men om sosialisme i ett land er mulig, det gjenstår kanskje å se.

I dagens verden, med moderne kommunikasjoner, er migrasjon et viktig tema. EU bygger en festning mot utenforstående og fattige land, men vil ha fri flyt innad i unionen. Flyten av arbeidskraft er en av EUs fire grunnleggende friheter. Fri flyt svekker fagbevegelsen og medfører sosial dumping både i EU og i EØS-området.

Kampen mot sosial dumping, er som kampen for 8 timers dagen. Du vinner ikke overalt samtidig. Ingen skal få ødelegge det som er oppnådd. Innvandring er greit dersom det ikke medfører sosial dumping. For å sikre seg trenger arbeiderklassen både en sterk regulering av innvandringen, og innflytelse på ansettelser i den enkelte bedrift. Arbeiderbevegelsen kjenner ingen hudfarge eller religion, det er lønn og arbeidsforhold som er viktig. En god modell for Norge er det som kalles for trepartssamarbeid. Partene i arbeidslivet kan sammen med myndighetene regulere arbeidsinnvandringen.

Selv om arbeidsinnvandringen i hovedsak kommer fra EU-området, så har vi også de som er flyktninger eller asylsøkere. De fleste som søker asyl i Norge kommer fra krigsområder. De som får bli, er ikke mange, men har ofte et sterkt beskyttelsesbehov og/eller er traumatiserte krigsflyktninger. Dette er ikke helt vanlige arbeidsinnvandrere, og bør heller sammenliknes med traumatiserte AUFere som overlevde massakren på Utøya. Rehabilitering av slike grupper må være individuell, og er ofte både krevende og langvarig, dersom det i det hele tatt er mulig.

Norge tar i mot få flyktninger, og asylpolitikken er lite generøs. Spesielt urimelig er det å sende barn ut av landet, til tross for sterk tilhørighet og opphold over flere år. Det er i praksis umulig å få levert en søknad om asyl i Norge uten å ankomme med falske reisedokumenter. Siden bruk av falske dokumenter er straffbart, kriminaliseres alle asylsøkere. Det ligger mye dobbeltmoral i dette. Under 2. verdenskrig brukte norske flyktninger ofte falske reisedokumenter.

Kravet om at flyktninger skal lønne seg, er reaksjonært. Når vi gir ly til forfulgte og støtter andre folks frigjøringskamp, så er det på bakgrunn av internasjonal solidaritet og ikke ut ifra lønnsomhetsbetraktninger. I den utstrekning flyktninger og asylsøkere skal ha lønnet arbeid i Norge, så bør også disse ha norske lønns- og arbeidsvilkår.

For høyresiden stiller det seg annerledes. For dem er deregulering en frihet. De ønsker seg et løsarbeidersystem hvor arbeidsfolk skal konkurrere om midlertidige stillinger. Lønn og arbeidstid skal avtales individuelt. De deler ikke arbeiderbevegelsens idealer om likhet og rettferdighet. Den uregulerte arbeidsinnvandringen som følger av EØS, bør komme under kontroll. Lovfestet høyrepolitikk er ikke bra for arbeiderklassen. Skadevirkningene er betydelige, og avtalen bør sies opp. En avtale om handel er mye bedre for folk flest.

Sykehusplaner og økonomi

Styret i sykehusaksjonen
Styret i sykehusaksjonen

Stortinget skal behandle «Nasjonal helse- og sykehusplan» høsten 2015, etter kommunevalget. Noe av spenningen er borte fordi planen vil bli veldig generell og overordnet. Den vil ikke ta stilling til hvor mange sykehus vi skal ha i Norge, hvor de skal ligge, og hva de skal drive med. Dermed er kampen om sykehus-Norge flyttet bort fra den demokratiske arena, og inn på et felt hvor frittstående foretak, konsulentbyråer, lobbyister, lokale politikere, media og folkelige pressgrupper råder. Saken kan bidra til en spennende valgkamp.

Norsk økonomi har gått på en bråstopp. 30 til 40% av aktiviteten på fastlandet skyldes høy oljepris og aktivitet i oljenæringen. Når oljeprisen synker blir mye økonomisk aktivitet i Norge ulønnsom. Oljekrakket på Oslo børs 2014 er større enn krakket på Wall Street 1929 dersom vi regner i prosenter. Vindkraft og solenergi er nå ulønnsomt. Årsaken til det norske oljekrakket, er at Saudi-Arabia øker produksjonen og dumper prisene for å straffe Russland. Forsøkene på å få Ukraina med i EU og NATO har bare ført til en ny kald krig med russerne. Den vestlige økonomien står nesten stille, og finner ikke veien ut av krisa.

Det er i denne økonomiske situasjonen at Norge skal utforme en ny helsepolitikk. Vi har mye kapital som er plassert i utenlandske verdipapirer. Vi kan, om vi ønsker det politisk, drive med aktiv motkonjunktur. En slik politikk vil være omstridt. Alle vet at å spare penger i dårlige tider, fører til enda dårligere tider. Men hva skal det satses på? Generelle skattelettelser øker kjøpekraften og er gunstig for de som driver handel og service. Offentlige byggeprosjekter vil gi både sysselsetting og økt kjøpekraft. Trenger vi mange nye sykehus? Etter min mening, nei. Det Norge trenger, er først og fremst broer, tunneler, veier og jernbane. Aller best vil det være med en kraftig stimulering av kommuneøkonomien, det sikrer gode, lokale prioriteringer, også innen helse.

Helsesektoren trenger mer penger. I primærhelsetjenesten mangler det både fastleger og helseressurser til eldreomsorgen. I spesialisthelsetjenesten står kampen om sykehusene. Enkelte steder har sentraliseringen gått for langt. Det mangler senger, og effektivitetspresset kan være en trussel mot kvaliteten. Bruk av dyre konsulentbyråer gir ikke andre svar enn det konsulentene tror oppdragsgiveren vil ha. Konsulentenes strategi er å få finansiert den neste rapporten.

Ikke alle sykehus kan ha alle funksjoner. Det er det ingen sykehus som har. Det er heller ingen som mener at alle sykehus bør ha alt. Det viktigste er at folk har tilgang til allsidige akuttsykehus nærest mulig til der de bor. Det betyr vaktlinjer for kirurgi, medisin, anestesi og føde. For planlagte inngrep, og for de smaleste spesialitetene, må det finnes løsninger som ikke går på bekostning av sykehustilbudet til folk flest.

Den nasjonale sykehusplanen bør si noe om riksdekkende sykehusfunksjoner. Store universitetssykehus bør kunne ta i mot pasienter fra hele landet dersom det er behov for det. Det må tas hensyn til at i Norge har vi lange avstander, men også i sentrale strøk er det behov for sykehus som ikke er for store. Kampen for å gjenåpne Aker sykehus i Oslo har stor sympati over hele landet. Den økonomiske krisa kan vare lenge. Det kan bidra til å legge noen luftslott til side. Det er ikke behov for nye, store sykehus, selv om motkonjunkturpolitikk kan gi et større økonomisk handlingsrom på helseområdet.

I innlandet forsøker helseforetaket å legge ned/flytte akuttfunksjoner uten å vente på «Nasjonal helse- og sykehusplan». Metoden er å innhente råd hos et konsulentbyrå. Deloittes rapport og prosessen som har ført fram til den, har nasjonal interesse. Konsulentbyrået Deloitte står for nesten alt arbeidet med utredningen og er overlatt enorm innflytelse. De er representert med smal og liten grad av aktuell medisinsk kompetanse. Det er gjort omfattende vurderinger på meget kort tid. Rapporten preges av overordnede og overfladiske begrunnelser og anbefalinger.

Det er et viktig poeng at Gjøvik og Lillehammer ikke lar seg sette opp mot hverandre. Splitt og hersk er en mye brukt hersketeknikk. I Oppland har vi Gjøvik og Lillehammer som er allsidige akuttsykehus. Disse sykehusene er likeverdige, og skal de ha flere funksjoner så må det komme som tillegg til, og ikke isteden for de primære funksjonene.