Flere perspektiver på innvandring

Nei til EUHoldninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Status i sykehussaken

Helse Sør-Øst

Nasjonal helse- og sykehusplan ga enda mer makt til helseforetakene. Stikk i strid med hva Bent Høie sa da han besøkte biblioteket på Gjøvik i valgkampen for tre og et halvt år siden. Sykehuset Innlandet (SI) er en nettverksbedrift basert på New Public Management. (NPM) Det betyr mål- og resultatstyring. Bedriften har ikke levert. Administrerende direktører har gått av i tur og orden. Nå skal nye toppledere gjøre et nytt forsøk på strukturrasjonalisering og effektivisering av driften.

Idéfaserapporten er ute på høring. Fristen er 12. mai, og viktige høringsuttalelser begynner å falle på plass. Oppi denne dramatikken, kommer meldingen om økonomiske rammer fra Helse Sør-Øst. SI skal få lov å låne opp til 8 milliarder inkludert oppsparte midler på konsernkonto. Dette er informasjon av stor betydning. Felles fylkesting for Hedmark og Oppland fattet vedtak om ny sykehusstruktur etter forslag rett over bordet. Deres modell er knapt nevnt i utredningen.

Det første vi bør gjøre, er å oppdatere språkbruken. Det er nå ikke snakk om et storsykehus i først omgang, men om et mindre sykehus. Skal det bygges lokalsykehus for Hamar eller et nytt hovedsykehus? Det er avhengig av perspektivet og hvilke funksjoner som skal ivaretas. Dersom alle akuttfunksjoner skal samles, så må det bygges et større sykehus.

Det er heller ikke lenger aktuelt å snakke om nedleggelse av sykehus, med mulig unntak av Hamar, som ønsker nedleggelse. Debatten vil handle om hvilke funksjoner som skal ligge hvor. Det spørs også om sykehus uten akuttkirurgi i lengden kan kalles for sykehus. Kan det kalles for LMS? Det blir i så fall et definisjonsspørsmål hvor også kommunene er viktige.

Rådmannen på Hamar sier til HA at det nye hovedsykehuset ikke bør ligge på Moelven, men flytte til en by. Byen heter Hamar, og er hovedstaden i Innlandet. Noen vil mene at Hamars ambisjoner må komme under kontroll. Hovedstaden kan også kalles for Mjøsbyen, med bygrense i Valdres. Dette er politiske spørsmål.

Selvom SI velger å bruke alle pengene på nybygg, så er allikevel mye av det som står i Idéfaserapporten lite relevant, nå som rammene er kjente. Det er nyttig å lese: «omstilling kort sikt» og «økonomisk langtidsplan». Disse planene vurderes nå på nytt, av ledelsen i SI. Store kutt vil neppe komme før valget. Allerede neste år kan viktige deler av akuttberedskapen ved Innlandets største sykehus nedlegges.

Lillehammer står i fare for å miste akutt gastrokirurgi, som er et viktig allmennkirurgisk fag. Gjøvik kan miste akutt ortopedi, som er det største av de kirurgiske fagene. Alle akuttsykehus må ha kirurgi. Lokalmedisinske sentre blir svekket av sentralisering. Du sentraliserer ikke for å desentralisere. Slik er det på alle områder.

Mange kan gå lei av sykehussaken, etter kamp gjennom mange år. Men, alt håp er ikke ute. Lillehammer Arbeiderparti ser ut til å ville sloss for akuttsykehuset sitt, og mange har ikke bestemt seg ennå. Kjersti Toppe prøver på en unnskyldning i OA, men Senterpartiet i Oppland er en skam for resten av partiet. Sykehusaksjonen har hatt hyggelig besøk av Olav Lundteigen. Ingen hadde trodd at Oppland Senterparti skulle gå for nytt hovedsykehus, og gjennom dette svikte akuttsykehusene i Oppland.

Nå skjer det mye på kort tid. Det oppfordres til å gå under sykehusparolen i årets 1. mai tog. Ikke før er høringsfristen ute, så begynner valgkampen. Sykehusaksjonen vil sørge for at helse- og sykehuspolitikken ikke blir glemt i valgkampen.

Budsjettarbeid pågår hele året. Store kutt kan komme rett etter valget. Det trengs en beredskap, en evne til på kort tid å slå ring om våre sykehus.

Fremtidig sykehusstruktur

Adm. dir. Morten Lang-Ree
Adm. dir. Morten Lang-Ree

Idéfaserapporten foreligger, og adm. dir. Morten Lang-Ree anbefaler det samme som han har ment hele tiden. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er et foretak. Det har konsekvenser for hvordan ledelsen tenker. Det er foretaksmodellen som legger opp til et ensidig fokus på bunnlinja. Det finnes en fundamentalistisk tro på at dagens sykehusstruktur er ineffektiv, og ikke økonomisk bærekraftig. Siden vi ikke bruker så mye penger på helse totalt sett, så er mangelen på økonomisk bærekraft forsåvidt riktig. I tillegg kommer ytterligere tre momenter. For det første skal det spares opp egenkapital til kommende nybygg. For det andre brukes det mye penger på egen administrasjon og Sykehuspartner. Og for det tredje så koster det mye å kjøpe konsulentbistand fra firmaer i inn- og utland.

Det å forvalte felleskapets ressurser, er ikke lett når det skal drives som forretning. Beredskap blir da noe ulønnsomt. Det skal være lediggang på brannstasjonen når det brenner lite, og det skal kalles inn ekstra mannskaper når det brenner mye. Slik bør det også være på sykehuset. De fleste pasienter legges inn som ø.hjelp (øyeblikkelig hjelp). Planlagt behandling kan skje hvorsomhelst, men folk shopper ikke helsetjenester. Vi har behov for våre akuttsykehus. Vi velger ikke når og hvor vi blir alvorlig syke.

Idéfaserapporten handler for det meste om Mjøsregionen. Det er en avsporing. Det finnes ikke noe alternativt scenario hverken for Tynset eller Kongsvinger sykehus. Alt som sies om de psykiatriske sykehusene på Sannerud og Reinsvoll, er at de skal samlokaliseres med somatikken. Betydningen av at deler av psykiatrien allerede er samlokalisert vurderes ikke. Spesialisert rehabilitering ser ut til å bli kommunalisert. Solås er overhode ikke nevnt i rapporten som er på 150 sider.

Istedenfor å utrede sykehusstrukturen i hele innlandet så vurderes bygging av nytt sykehus ved Mjøsa. Det er en forestillinger om betydelig stordriftsfordel. Effektivitet og økonomi skal sikres gjennom lavere beredskap og færre senger. Samtidig skal alle små og spesialiserte fagområder samles på ett sted. Dette skal angivelig være til pasientenes beste. Debatten blir da om hvilke aktiviteter som skal bli igjen på de tidligere akuttsykehusene. Dagbehandling, poliklinikk eller annen planlagt behandling. Økonomien avgjør.

Elverum blir en sak for seg, da dette sykehuset stengt tatt ikke ligger ved Mjøsa. Lillehammer og Gjøvik er heller ikke sykehus for Mjøsregionen, men for hele Oppland fylke. Da står vi tilbake med Hamar, som virkelig ønsker et nytt sykehus. Sykehusene våre har utviklet seg. Det blir kontinuerlig tatt i bruk ny teknologi. Vi har allerede sentralisert. Vi har redusert liggetiden så dramatisk at kommunene klager og mange må reinnlegges. Vi har det laveste sengetallet pr. innbygger i hele Europa.

Problemet er økonomien. Alle nye sykehus i Norge bygges for små. Det skjer for å holde kostnadene nede. Idéfaserapporten inneholder forutsetninger som tilsier at også det nye sykehuset ved Mjøsa vil bli for lite. Kommunene vil bli ytterligere presset til å ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Med investeringer på 12 milliarder kroner, vil det kreves store reduksjoner i driftskostnadene. Det antydes besparelser på 700 millioner kroner pr år. Det betyr kraftige reduksjoner i bemanningen, kanskje opp til 7-800 årsverk. I tillegg kommer besluttede reduksjoner, før et hovedsykehus er etablert. Dette blir planer som tilsammen krever en organisasjon med 1000 færre årsverk.

På grunn av de finansielle utfordringene kan det nye sykehuset bli bygget i flere trinn. Det betyr at Hamar kan få sitt nye sykehus i første byggetrinn. Hva som så skjer, er ikke lett å se, men i første omgang skal saken om sykehusstruktur ut på høring. Det betyr at kampen om sykehusene ikke er over, men i ferd med å bli trappet opp. Aldri før har så store sykehus som Lillehammer og Gjøvik blitt lagt ned. Saken er historisk.

Det vanskelige valget

Direktrene Lang-Ree og Jenssen
Direktørene Lang-Ree og Jenssen

I sykehusaksjonen er fagbevegelsen, psykiatrien, somatikken og pasientorganisasjoner representert i styret. Vi som er med, er enige om det viktigste, og det ligger i det lange navnet: «Vi som er for 3 akuttsykehus i Oppland – Reinsvoll, Gjøvik og Lillehammer». Dette er det lange og tungvinte navnet på sykehusaksjonen i Oppland. Ikke alle vet at vi er i løpende kontakt med ledelsen i Sykehuset Innlandet HF. For tiden har vi 4 møter i året. Her utveksles informasjon, og meninger brytes. Vi er enige om å kalle det for dialogmøter.

Vi har lært om maktas språk, det gjelder å knekke koden. Det heter ikke at vi mangler penger til løpende drift. Nei, det heter at nåværende struktur ikke er bærekraftig. Det heter ikke å legge ned. Det heter å ta strukturelle grep. Ledelsen ved SI liker å framstå som eiernes lydige tjenere. Det er ingen grunn til å trekke denne intensjonen i tvil. Det er foretaksmodellen som tvinger sykehusene til å leke butikk, og som skaper sykehus som konkurrerer, i stedet for å samarbeide til pasientens beste. Det fryktes at fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg skal føre til «lekkasje» av penger til andre HF og private. Vi ser en massiv byråkratisering, og en målstyring der folk blir så gode på å telle at de ikke får tid til det som teller aller mest: Kvaliteten på det faglige møtet med pasienten.

Styret i SI skal i november legge fram sitt valg av ny sykehusstruktur. Deretter blir det en høring. Helsedirektoratet har en veileder som beskriver hvordan planprosessen skal gjennomføres. HSØ (Helse Sør-Øst) har godkjent at SI kan gjennomføre idéfasen i 2016. Så kommer konseptfasen sommeren 2017. HSØ legger til grunn at eventuell byggestart tidligst kan skje i 2022. HSØ har foreløpig ikke fastlagt noen finansielle rammer. HSØ bekrefter at store investeringer vil måtte finansieres med 70% statlig, rentebærende lån, og 30% egenfinansiert egenkapital. Vidre krever HSØ at foretaket skal operere med 2% fortjeneste. Avdrag og renter skal kompenseres med reduserte driftskostnader.

Den kjente eksperten på helsejuss, Anne Kjersti Befring, skriver på sin blogg:

«Ved alle nye bygg, er det et valg mellom behandlingstilbud og bygg. Store investeringer, som kanskje gjøres hvert 50. år, tas ved å kutte i kapasiteten, og jo større bygg jo større kutt. Tilsynelatende vurderes ikke risiko med utgangspunkt i situasjonen før det kuttes. Det har vært en overdrevet tro på effektiviseringsgevinster ved å drive størst mulig. Med toppstyring blir det mange trinn fra der pasienten behandles til beslutningstakere som fordeler ressurser og legger rammene for kapasiteten. Risikovirksomheter kjennetegnes av god oversikt over risiko og systemer for oppfølgning. Det må vurderes hvordan helseforetakene med sitt topptunge styringssystem kan bli i stand til å begrense risiko og hva som er «kritisk» størrelse og «kritisk» avstand for reell ansvarsplassering.»

Det er tre aspekter ved sykehusstruktur som er viktige. Økonomien er av overordnet betydning. Bare sparingen til egenkapital og reduserte rammer, kan bli til kutt av mer enn 400 stillinger ved SI. Det faglige er også av betydning. Den største faren her er, at i ly av den ufinansierte samhandlingsreformen, kan sykehusene velte mere av eldremedisinen over på kommunene. Det kan medføre økte lidelser og tidligere død for enkelte pasienter. Det tredje aspektet er det som gir mest håp. Løsningen må være politisk akseptabel! Derfor gjelder det å påvirke opinionen og politikerne. Der lokalpolitikere og folk klarer å slå ring om sykehuset sitt, øker sjansen for å lykkes. Ingen tjener på å miste akuttsykehuset sitt.

Dersom innlandet hadde vært en by på 400 000 innbyggere, ville tre akuttsykehus være en optimal løsning. Størst mulig er ikke best mulig. Geografien i innlandet gir noen ekstra utfordringer. Akuttfunksjonene ved Hamar sykehus kan flyttes til Elverum. Da vil antall akuttsykehus innen somatikken reduseres fra 6 til 5. Det vil ikke svekke kvaliteten, men spare penger og kreve lite bygningsmessige endringer.

Dersom LMS (lokalmedisinske sentere) er så bra på Otta og på Fagernes, så er det kanskje bra på Tynset og Kongsvinger også da? Det er sikkert penger å spare, men vi anbefaler det ikke. LMS er bra, men kan ikke erstatte sykehus. Nå gjelder det å stå på for sykehuset sitt. Der har folk i Oppland noe å lære av Hedmark.

NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik
Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Alle skal med

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.