Med Anne Enger som styreleder, og Alice Beathe Andersgaard som ny adm. dir., har Sykehuset Innlandet fått den best tenkelige ledelsen som kan skaffes i offentlig sektor. Problemet er at strukturen ikke innbyr til ledelse, men kun til administrasjon og styring. Ledelse må vi ha der folk jobber, og ikke i Brumunddal, eller i bil mellom ulike lokasjoner. På Gjøvik så startet sykehuset opp som et interkommunalt samarbeide. Kanskje må vi rykke tilbake til start?

Dersom vi skal tenke litt prinsipielt, kommer vi ikke utenom en evaluering av foretaksmodellen. Å styre offentlige helse- og omsorgstjenester som om de var private foretak, har slått feil. Målstyring gir feil fokus. Det finnes alternativer til New Public Management (NPM). Vi må slutte å slå sammen sykehus til uhåndterlige enheter. Fokus på bunnlinja, og mistillit til helsepersonell, er uforenlig med at helsevesenet, som system, skal sette pasienten i sentrum. Det er helsepersonellet som gjør jobben med pasienten. Yrkesetikken avgjør kvaliteten på møtet mellom behandler og pasient. Derfor kan vi stole på fagpersonene i helsevesenet.

Det er urimelig at folk må kjempe for sine lokale akuttsykehus over hele landet. Det er NPM-ideologien som gjør at beredskap er ulønnsomt. Foretakene klarer ikke å opprettholde et nødvendig antall senger. Til tross for sikker kunnskap, om at belegg på mer enn 85% i gjennomsnitt vil redusere kvaliteten på behandlingen, så fortsetter sengereduksjonen. Det spesielle med SI, er at her står de største og beste sykehusene i fare for funksjonstømming og nedleggelse av akuttfunksjonene. Dette skjer ikke i resten av landet.

Samhandlingsreformen gjør møtet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten til et permanent konfliktområde. Ideelt bør partene møtes på samme forvaltningsnivå. Det vil kreve betydelig omorganisering, men kan være nødvendig for å unngå konfliktskapende organisering. Den desentraliserte akuttberedskapen bør ikke svekkes ytterligere, og kommunene bør ikke presses til å ta imot flere sykehuspasienter som ikke er ferdig behandlet. Ikke alt kan kommunaliseres. Vi trenger også store, statlige universitetsykehus. Omlag 5% av landets pasienter trenger helsetjenester på nasjonalt nivå. Det vi ikke trenger, er flere konsulentrapporter, mer byråkrati og detaljstyring fra statens side.

Alle helsetjenester trenger en demokratisk forankring. Det er Stortinget som bør bestemme de helsepolitiske rammene. Der bør det bestemmes hvor mange sykehus vi skal ha, og hva de i hovedsak skal drive med. Stortinget har også det overordnede ansvaret for kommuneøkonomien. Nasjonal helse- og sykehusplan bør utvides og rulleres hvert år. Lokalt trenger spesialisthelsetjenesten en ny modell for forvaltning, enten det blir fylket eller en annen løsning. Det er ønskelig at sykehuset også er en administrativ enhet. Derfor må det tenkes nytt. Er det mulig å samle sykehuset og kommunehelsetjenesten på et felles interkommunalt nivå? Dette spørsmålet bør utredes.

Helseforetaket SI har planer om en ny sykehusstruktur. Idéfaserapporten foreligger og skal ut på høring våren 2017. Drømmen om det store hovedsykehuset lever, og veien dit er brolagt med fatale sparetiltak. Nye tanker finnes det lite av. Det er kutt i beredskap og reduksjon av senger som skal finansiere det nye sykehuset. Selv om sykehuskampen er allmen og angår hele landet, så får kampene også et lokalt preg.

Den politiske mobiliseringen er i gang. Fagfolk og politikere, både på Lillehammer og på Gjøvik bør forså at sammen er vi sterke. Den som klarer å mobilisere bred og folkelig støtte for sitt lokale akuttsykehus, har muligheter for å klare seg.