Idéfaserapporten foreligger, og adm. dir. Morten Lang-Ree anbefaler det samme som han har ment hele tiden. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er et foretak. Det har konsekvenser for hvordan ledelsen tenker. Det er foretaksmodellen som legger opp til et ensidig fokus på bunnlinja. Det finnes en fundamentalistisk tro på at dagens sykehusstruktur er ineffektiv, og ikke økonomisk bærekraftig. Siden vi ikke bruker så mye penger på helse totalt sett, så er mangelen på økonomisk bærekraft forsåvidt riktig. I tillegg kommer ytterligere tre momenter. For det første skal det spares opp egenkapital til kommende nybygg. For det andre brukes det mye penger på egen administrasjon og Sykehuspartner. Og for det tredje så koster det mye å kjøpe konsulentbistand fra firmaer i inn- og utland.

Det å forvalte felleskapets ressurser, er ikke lett når det skal drives som forretning. Beredskap blir da noe ulønnsomt. Det skal være lediggang på brannstasjonen når det brenner lite, og det skal kalles inn ekstra mannskaper når det brenner mye. Slik bør det også være på sykehuset. De fleste pasienter legges inn som ø.hjelp (øyeblikkelig hjelp). Planlagt behandling kan skje hvorsomhelst, men folk shopper ikke helsetjenester. Vi har behov for våre akuttsykehus. Vi velger ikke når og hvor vi blir alvorlig syke.

Idéfaserapporten handler for det meste om Mjøsregionen. Det er en avsporing. Det finnes ikke noe alternativt scenario hverken for Tynset eller Kongsvinger sykehus. Alt som sies om de psykiatriske sykehusene på Sannerud og Reinsvoll, er at de skal samlokaliseres med somatikken. Betydningen av at deler av psykiatrien allerede er samlokalisert vurderes ikke. Spesialisert rehabilitering ser ut til å bli kommunalisert. Solås er overhode ikke nevnt i rapporten som er på 150 sider.

Istedenfor å utrede sykehusstrukturen i hele innlandet så vurderes bygging av nytt sykehus ved Mjøsa. Det er en forestillinger om betydelig stordriftsfordel. Effektivitet og økonomi skal sikres gjennom lavere beredskap og færre senger. Samtidig skal alle små og spesialiserte fagområder samles på ett sted. Dette skal angivelig være til pasientenes beste. Debatten blir da om hvilke aktiviteter som skal bli igjen på de tidligere akuttsykehusene. Dagbehandling, poliklinikk eller annen planlagt behandling. Økonomien avgjør.

Elverum blir en sak for seg, da dette sykehuset stengt tatt ikke ligger ved Mjøsa. Lillehammer og Gjøvik er heller ikke sykehus for Mjøsregionen, men for hele Oppland fylke. Da står vi tilbake med Hamar, som virkelig ønsker et nytt sykehus. Sykehusene våre har utviklet seg. Det blir kontinuerlig tatt i bruk ny teknologi. Vi har allerede sentralisert. Vi har redusert liggetiden så dramatisk at kommunene klager og mange må reinnlegges. Vi har det laveste sengetallet pr. innbygger i hele Europa.

Problemet er økonomien. Alle nye sykehus i Norge bygges for små. Det skjer for å holde kostnadene nede. Idéfaserapporten inneholder forutsetninger som tilsier at også det nye sykehuset ved Mjøsa vil bli for lite. Kommunene vil bli ytterligere presset til å ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Med investeringer på 12 milliarder kroner, vil det kreves store reduksjoner i driftskostnadene. Det antydes besparelser på 700 millioner kroner pr år. Det betyr kraftige reduksjoner i bemanningen, kanskje opp til 7-800 årsverk. I tillegg kommer besluttede reduksjoner, før et hovedsykehus er etablert. Dette blir planer som tilsammen krever en organisasjon med 1000 færre årsverk.

På grunn av de finansielle utfordringene kan det nye sykehuset bli bygget i flere trinn. Det betyr at Hamar kan få sitt nye sykehus i første byggetrinn. Hva som så skjer, er ikke lett å se, men i første omgang skal saken om sykehusstruktur ut på høring. Det betyr at kampen om sykehusene ikke er over, men i ferd med å bli trappet opp. Aldri før har så store sykehus som Lillehammer og Gjøvik blitt lagt ned. Saken er historisk.