Etter at styrelederen ble skifta ut og adm.dir. sa opp sin stilling, så var det mange som venta seg noe nytt fra Sykehuset Innlandet. Håpet om nye tider varte ikke lenge. Det utredningsarbeidet som nå pågår, skisserer ulike løsninger for sykehusstrukturen i Hedmark og Oppland. Nytt sykehus ved Mjøsbrua var en av fire hovedmodeller. Ytterligere utredningsarbeid, på dette punktet, har ingen troverdighet nå som styreleder har konkludert, og valgt hovedmodell.

Ingen sykehus kan klare alt. Det finnes mange store og små spesialiteter, og komplette sykehus finnes ikke. De fleste pasientene som legges inn, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap noe av det viktigste et vanlig sykehus driver med. Beredskap er å ha noe i reserve, i tilfelle noe skulle skje. I dagens situasjon er dette noe vi trenger, og ikke har for mye av.

De sentrale funksjonene som trengs for å lage en forsvarlig akuttberedskap, er ikke så mange. Det trengs et minimum av vaktlinjer, spesialister, staber og avdelinger innenfor: indremedisin, gynekologi/føde, ortopedi, mage-/tarmkirurgi, anestesi, samt røntgen og lab. Dersom befolkningsgrunnlaget nærmer seg 150 000 innbyggere, så må vaktlinjene dubleres. Derfor er det ikke nødvendigvis lønnsomt med større enheter. Med akuttberedskap, kan sykehus selv vurdere hva de kan klare, og hva som må sendes videre. Uten akuttberedskap, så kan sykehus bare drive med planlagte aktiviteter.

Det er de minste sykehusene som har minimumsløsninger. Større sykehus har flere funksjoner. I nettverksmodellen kan sykehus samarbeide. Det er derfor Gjøvik kan ha øre-nese-hals, mens Lillehammer har barneavdeling. For Gjøvik er det greit med spesialist i nevrologi to dager i uka. Det er feilaktig å fremstille nettverksmodellen som transportintensiv. De aller fleste pasienter blir ferdigbehandlet der de legges inn. Fritt sykehusvalg er et gode for pasienten når behovet er et planlagt inngrep. Det bør ikke legges opp til konkurransemedisin av den grunn. Samarbeid er best.

Styreleder Anne Enger sier at hun vil ha et nytt hovedsykehus hvor sentrale funksjoner er samlet. Her skal du få diagnose og utredning. Oppfølging og behandling skal skje der folk bor. Hun ser for seg et nytt og bra samspill mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Her har Anne Enger et skummelt poeng. Med utgangspunkt i samhandlingsformen, er det mulig å dytte nye oppgaver over på kommunen. Metoden reduserer kvaliteten på tjenestene. Kommunen blir sittende med ansvaret når sykehustilbudet skrumper inn. En slik utvikling er ikke forsvarlig, men økonomisk gunstig for helseforetaket.

Vi har allerede diagnostikk, utredning og kort liggetid på våre akuttsykehus. Skal dette samles på ett sted, så blir det ikke et lite hovedsykehus. Lokalmedisinske sentere kan ikke erstatte sykehus. Et lite hovedsykehus kan være stort nok til å ødelegge de akuttsykehusene vi har. Frykten blir da at det tas radikale grep som å splitte akuttberedskapen, som for eksempel å skille mellom medisinsk og kirurgisk akuttberedskap. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en sentralisering av akuttkirurgien kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader. Derfor bør enkelte helsearbeidere slutte å snakke ned sin egen arbeidsplass og kalle den for «ikke bærekraftig» uten nærmere forklaring.

Anne Enger har tydeligvis havnet i dårlig selskap. Hun virker feilinformert og feilinstruert. Hun skulle ha gjort som sin gamle partifelle Olaf Lundteigen. Han tok en tur til Gjøvik for å snakke med sykehusaksjonen i Oppland. Det ble et bra møte. Hun skulle ha lyttet til Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Hun er Norges fremste helsepolitiker, og har mye fornuftig å si om sentralisering. Det er også lærdom å ta med seg fra Østfold. Det ble mye dyrere enn antatt, og sykehuset ble for lite. Underdimensjonering er en gjenganger fra Ahus til Drammen.

Nå er alt ved det gamle. Sykehusdebatten er på det samme gamle sporet. Ledelsen har ingenting nytt å melde. Våre store og allsidige akuttsykehus er truet av funksjonstapping. Ellers i landet, er det de små sykehusene som er mest utsatt. Ikke noe annet sted i Norge er et så stort sykehus som Gjøvik truet med å miste sine akuttfunksjoner. Store og små sykehus trenger hverandre for å gi pasientene gode tilbud.

I denne skuffelsens tid må vi tenke at vi kjemper den gode strid. Vi vil ikke spare penger til hovedsykehus nå. Vi trenger ikke flere sykehus. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold av våre sykehus og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt! Kampen mot nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua fortsetter. Vi gir oss ikke!