Innledning på Rødts informasjons- og debattmøte                   Gjøvik Arbeidersamfunn 16. april 2016

At vi har en nasjonal aksjonsdag mot krig, synes jeg er en bra ting. Jeg har nylig holdt et liknende foredrag og vil bruke mye av det samme stoffet.

Debatten det siste året har i stor grad handlet om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, og om det ikke er bedre å hjelpe dem der de er. Norge har så langt satset på regimeendring. Gjennom aktiv boikott av Syrias lovlige myndigheter og økonomisk støtte til opposisjonen, så bidrar Norge til krigen. Fint å være opptatt av løsninger, men det er kanskje vanskeligere å se at Norge er en del av problemet. Hjelpe til med å krige, er noe Norge har gjort nye av, men bør avstå fra.

Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Det er helt urimelig å tro at det kunne startes et massivt militært opprør innenfra. Opposisjonen kunne ikke «ta til våpen», da dette var noe de ikke hadde. Mønsteret fra Irak og Libya er tydelig. Intervensjonen utenfra spiller på de interne motsetningene. Det trengs våpen, penger og planer. Det kommer fra landets fiender.

Vesten påstår at Syriakrigen startet av seg selv, med regimets angrep på egen befolkning. I blodtåka etter «suksessen» i Libya, ville enkelte land gjenta oppskriften i Syria. Det har ikke gått så bra. Demonisering av president Assad har virket, men selv ikke trikset med bruk av gass, var vellykket nok til å starte vestlig bombing. Mange regionale aktører spiller inn i Syria. De har ulike roller og ulik agenda. Tyrkia og de vestallierte oljediktaturene er de viktigste.

Bare et mindretall av Wahhabistiske krigere i Syria, er syrere. Betalt av Saudi-Arabia, Qatar og Nato-Tyrkia, ble rundt 60 000 såkalte jihadister innskipet fra Sentral-Asia, Kina, Tsjetsjenia, Tunisia og Libya som en betalt leiehær. Denne leiehæren ble trent av NATO-offiserer på fire baser i Tyrkia og i Jordan.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av al Nuṣra-fronten i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den syriske nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Det er kjent fra NFs egne nettsider at de har mottatt store beløp, ikke bare fra det norske UD, men også fra flere vestlige stormakter som har sin egen agenda i Syria. Det antas at disse midlene skal delvis brukes til å bygge opp en alternativ statsmakt i Syria, med sikte på å skifte ut regjeringa i Damaskus. I så fall er det naturlig å spørre hvem som skal få støtte, hva støtten skal bestå i, og hvordan den skal formidles.

Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres direkte og indirekte krig mot Syria og Kurdistan. Heldigvis står terroristene i Aleppoprovinsen overfor et militært nederlag. Det ville i så fall bedre den humanitære situasjonen for folk flest.

Det Osmanske riket var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig.

Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. De var også med på bakken i Libya. Nå er det Syria som står for tur. Saudi-Arabia og Israel er USAs viktigste allierte i regionen.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Det ligner på den franske fremmedlegionen. Det sverges med handa på ei hellig bok, og så er det tilbud om statsborgerskap etter endt tjeneste. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet», men heller frukten av en konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Kurdiske PYD har et balansert forhold til de ulike aktørene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning.

Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som varte fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum i den arabiske verden. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg kommer klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden.

Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet var det store idealet, men har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen.

Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syria og Irak som fortsatt gjelder. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. England fikk Palestina, Jordan og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria, formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Kurderne fikk ingenting.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet, og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims hellige plikt å forsvare det britiske imperiet. Som rettskilde er det noen ulikheter mellom romerretten og koranen. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lovreligion.

Det kjærlighetsbaserte ekteskapet er en nyvinning, også hos oss. Det er ikke så lenge siden at den unge presten som fikk kallet, også følte en forpliktelse til å gifte seg med den gamle presteenka, slik at hun fikk beholde jobben som prestefrue. Dersom storebror blir martyr, kan det hende at lillebror gifter seg med enka og tar ansvar for hennes barn, selv om han også har egen familie. Koranens begrensning til 4 hustruer er ment å beskytte mannen fra en for stor forsørgelsesbyrde.

Hva skal vi gjøre i Norge?

1. Vi må bygge en fredsbevegelse og si nei til flere kriger. Stopp boikotten av Russland og Syria. Norge ut av NATO.

2. Vi sier: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Kamp mot sosial dumping. Ja til nasjonal grensekontroll.

3. Ja til samarbeid med FN og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.