Vi har folkevalgte som sitter i formannskap og kommunestyrer over hele landet. Det er mange av dem, og det er bra folk. De bryr seg om sitt nærmiljø. Ofte er de rekruttert fra frivilligheten, og de sier seg villige til å ta et samfunnsansvar for en periode. Dette kan medføre skuffelser. Den kommunale fattigdommen er undervurdert. Hjertesakene må skrinlegges. På satsingsområder kan det bli smertefulle omstillinger og kutt. Den idealistiske folkevalgte kan fort bli både trist og lei seg, og vil ofte slutte eller bli kynisk. Der kommunepolitikerne har resignert, der styres kommunen administrativt. De statlige incitamenter består av pisk og gulerøtter. Den som svinger pisken og deler ut gulrøttene nå, er kommunalminister Jan Tore Sanner. Kommunene drives framover som esler. En eselkommune, det er en slik som takker ja til Sanners reformer, og ja til hans bruk av virkemidler.

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Mange steder er tjenestene utilstrekkelige. Årsaken er kommunal fattigdom. Eldreomsorg og drift av sykehjem, er det som kommunene bruker mest penger på. Samhandlingsreformen flytter oppgaver fra sykehuset til kommunen. Kronikere, trygdede og eldre mennesker er i ferd med å få utvidede kommunale helsetjenester i større utstrekning enn det kommunene klarer å følge opp. I praksis kan det bety lavere kvalitet.

Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende, bivirkninger, er vanlig. Det trengs flere legetjenester og mer personell både på sykehjem og i hjemmetjenestene. Det antas at kommunene kan «produsere» billigere helsetjenester enn det sykehusene kan. Redusert behandlings- og omsorgskvalitet til pasienten kan bli et virkemiddel for å nå økonomiske mål.

Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, er ikke offentlige sykehus, men paraply-konsern som drives som private bedrifter. De mangler juridisk ansvar for pasientene, personell, besøkende, drift og bygg.  De kan ikke stilles til ansvar for noe av det de gjør eller bestemmer på disse områdene. Det råder en fryktkultur, og den såkalte Reinertsen-saken beviser at det sanksjoneres mot de som varsler om kommende uforsvarligheter. Det demokratiske underskuddet består i at det kun er statsråden som har politisk ansvar. Store penger går til byråkrati og konsulent-bransjen. I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak.

Det ser ut til at helseforetakene vil svikte de eldre ved å bruke samhandlingsreformen til å presse pasientene over til den kommunale siden. Planleggerne snakker bare om kvalitet på elektiv kirurgi, konkurranse og valgfrihet. De ser bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Sentraliseringen betyr færre senger i spesialisthelsetjenesten. Kronikere, trygdede og eldre mennesker vil komme til å trenge utvidede kommunale tjenester i større grad enn det kommunen klarer å følge opp. Det vil gi lavere kvalitet.

I små kommuner vil de folkevalgte oppleve innbyggernes helseproblemer og behov mer direkte. I større kommuner er relasjonene mer «profesjonelle», det vil si upersonlige. Da blir det lettere med dårlige helse- og omsorgstjenester. Folk har ikke behov for sentralisering, privatisering, konkurranse og ansvarsfraskrivelse. Det kommunene trenger, er et nært samarbeid med sykehuset. Framtidas hovedfokus bør være på øyeblikkelig hjelp, indremedisin og alderspsykiatrisk utredningsarbeid. Større sykehus, slike som Gjøvik og Lillehammer, bør ha flere spesialiteter. Vi trenger både store og små sykehus. Mange har forstått dette og vil derfor kjempe for sitt allsidige akuttsykehus der de bor.

Undersøkelser viser at folk er mer fornøyde med kommunen sin i mindre kommuner. Små kommune betyr flere folkevalgte og mer demokrati. Kommunalminister Jan Tore Sanner påstår at store kommuner yter bedre tjenester. Det er det ingen grunn til å tro på. Snarere tvert i mot, mye tyder på at han tar feil.