Stortingsmelding nr. 11, Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019), ble lagt fram 20.11.2015. Regjeringen foreslår blant annet følgende betegnelser på sykehus for å tydeliggjøre innhold og gjøre begrepsbruken mer enhetlig: Betegnelsen regionsykehus skal brukes om det ene sykehuset i hver helseregion som er utpekt som hovedsykehus. Betegnelsen stort akuttsykehus brukes om sykehus med opptaksområde på mer enn 60 000-80 000 innbyggere.
Utifra regjeringens definisjoner, har derfor Lillehammer og Gjøvik store akuttsykehus. Det skal fortsatt være en desentralisert og differensiert sykehusstruktur i Norge. En ryggrad av akuttsykehus er nødvendig for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp. Vesentlige endringer i oppgavedeling mellom sykehus må avklares i lokale prosesser, der også kommunene skal høres. Dette høres betryggende ut, og er blant de tingene som er positive med den nye sykehusplanen. Det mest negative, er privatisering og troen på økt effektivitet. Farene er et todelt helsevesen der de med penger eller gode forsikringer, får faglig gode tilbud, mens gamle og kronikere får klare seg med kommunale løsninger.
Toppledere over hele landet har i mange år ivret for nedleggelser og sentralisering. Noen tror at vi kan spare mellom 2 og 4 milliarder på å redusere antall kommuner. Sterk reduksjon i antall politidistrikter skal angivelig gi mer politi for pengene. Små sykehus er i faresonen. Den industrielle tankegang er at store enheter er mer effektive og gir fordeler. Breddekompetanse og småskalafordeler blir undervurdert. Kritikere framstilles som motstandere av ny og forbedret teknologi selv om det er helt feil.
Argumentene fra helsebyråkratene følger i samme sporet. Dels er lokalsykehus for dyre i drift, dels har de dårligere kvalitet på tjenestene, og dessuten er det vanskelig å rekruttere fagfolk til små enheter. Problemet er at erfaringer ikke støtter dette synet. Norske sykehus er ikke ineffektive, de er underfinansierte og mangler senger. Fusjonerte sykehus er ikke kostnadseffektive. Det er ikke dokumentert noen sammenheng mellom kvalitet og størrelsen på sykehus. Små sykehus har de mest fornøyde pasientene. Over 70 prosent av alle pasientene som legges inn på et lite lokalsykehus, ferdigbehandles, og sendes aldri videre. Med for få spesialister totalt er det rekrutteringsproblemer mange steder, men ikke mest hos de små.
Er større enheter alltid mer framtidsrettet? Det er sannsynlig at enkelte pasientgrupper kan ha nytte av større enheter, men ikke alle. Debatten i Innlandet er noe spesiell. Mens resten av landet er opptatt av de små sykehusene og om de får beholde sin kirurgiske akuttberedskap, så diskuterer vi i innlandet hva vi skal gjøre med våre største sykehus. Det handler ikke bare om teknologi. Nye sykehus finansieres ved hjelp av øket effektivitet (bare skryt), færre senger, kortere liggetid og nedleggelse av de gamle sykehusene. Tør tilhengerne av storsykehus forholde seg til disse realitetene?
Et nytt sykehus på Hamar er ikke en trussel mot Gjøvik. Mjøsa ligger som en barriere mot kompetanseflukt til Sanderud. Det er Elverum som vil få problemer. Hva mener folket i Østerdalen om nytt sykehus på Hamar? Vil Elverum miste sine akuttfunksjoner? Hamar sykehus har en trang beliggenhet og en dårlig bygningsmasse. Vi fra Oppland bør vise ydmykhet og respekt for de utfordringene som må løses.
Oslo-prosessen ble en skandale som kostet milliarder. Problemene er ikke løst. Ahus ble en tragedie som nå må få regulert sitt opptaksområde. År med krevende tilpasninger har kostet menneskeliv. Sykehuset Østfold på Kalnes er ikke lenger et eksempel som noen vil følge. I Drammen kommer kutt i god tid før sykehuset er ferdig. Mange ser at det går galt.
Spesialisthelsetjenesten består av mange fag. Både store og små. Det finnes store og små profesjongrupper også, alle med legitime interesser. Tverrfaglig samarbeid er en nødvendighet. Fagfolk setter pasienten i fokus. De bryr seg om folk. Det er ofte grunnen til deres yrkesvalg. I denne situasjonen er det viktig at flere tar del i den viktige sykehusdebatten som nå pågår. Det er ikke bare risiko, men også støtte å hente for de som våger å ytre seg. Det trengs. Våre store og robuste akuttsykehus er ingen selvfølge.
Politikerne vi har nå, setter folks liv i fare ved blindt å gå over til å kjøpe tjenester fra private foretak, som igjen kostnadsberegner alt av tjenester, for selve å sitte igjen med profitt, og den profitten er betalt for av fellesskapets midler. Folk blir omtalt som biomasse i kostnadsregnskapene. Jeg mener man bør sette en helt klar og tydelig stopp for tankegangen at private sykehus på noen som helst måte er mer effektive enn de offentlige sykehusene, for det er rett og slett ikke sant, ihvertfall ikke sånn jeg har sett og opplevd det. Og jeg er selv kroniker, og har vært innlagt, også, i den forbindelse. Da er det langt bedre å være innlagt ved et sykehus i nærheten av der man bor. Det er absolutt ikke noe galt med å beholde offentlige og desentraliserte sykehus, de er både effektive, bra, og setter pasientene i sentrum. På større sykehus er man mer bare et nummer i rekken.