Legg merke til at Siv Jensen ikke lenger snakker om «verdens rikeste land». Hun har sluttet med det etter at hun kom i posisjon. Riktignok har vi endringer i den økonomiske situasjonen, men de rikdommene som Norge hadde, er stort sett intakte. Nå er det mulig at «javel, herr Statsråd»- gjengen i finansdepartementet har formet Siv Jensen på en måte som gjør at hun nå snakker som Per Kristian Foss, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen gjorde i sin tid. Det er også andre mulige forklaringer.

Den varige lave oljeprisen medfører at nye investeringer i oljesektoren ikke er lønnsomme. Finansministeren klarer i liten grad å redusere statens utgifter men, hun realiserer barnetroen på at skattelettelser løser de fleste problemer, slikt som innovasjon, omstilling og nye arbeidsplasser. Som humanister er vi for en sekulær stat, et inkluderende samfunn, og toleranse for alle livssyn. Det betyr også respekt for en fundamentalistisk tro på markedet. Vi må kunne kritisere troen på skattelette selv om det kan virke blasfemisk. Det er ikke tilsiktet å krenke noen, men skattelette virker ikke.

Utenom investeringstørke i oljesektoren, så gå det meget bra i økonomien. Den lave kursen på norske kroner, stimulerer utenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Mange tjener gode penger. Når arbeidsledigheten likevel stiger, så er det fordi skattelette til de rikeste ikke skaper flere jobber. Det mangler ikke på penger til investeringer, og det er lett å låne penger til lav rente. Det som trengs, er å stimulere etterspørselen. De som for eksempel driver spisesteder på Gjøvik eller andre steder, ansetter ikke flere fordi de får skattelette. For å ansette flere, så trengs flere kunder. Det er når etterspørselen stiger, at det trengs flere folk. Slik er det i alle bransjer.

Kapitalismens paradoks er at når arbeidsiverene lykkes med å holde lønningene lave, så blir det ikke bare billigere produkter. De dreper også det markedet som skal kjøpe det som produseres. Det er derfor det kan være god økonomisk vekst i land med høye lønninger. Der fagforeningene er svake, og lønna er lav, der er det også økonomisk krise. Se på EU. Tyskerne har ikke lenger råd til å kjøpe tyske biler. Det nytter ikke å låne ut penger til grekerne, som heller ikke har råd til disse bilene. Systemet funker ikke. Den klassiske krisa i kapitalismen handler om overproduksjon. Det er bare sterke fagforeninger som vil sørge for at de ansatte får sin andel av veksten i produktivitet.

Den andre trosbekjennelsen i blå økonomi handler om offentlig sektor: Offentlig sektor er for stor og koster for mye. Uansett hvor fort de ansatte i hjemmetjenesten løper, så skal de alltid kunne løpe litt fortere. Det heter mer for pengene. Noe av framtidas pleie og omsorg vil kunne erstattes av smarte maskiner, men hvor mye av dette er ønskelig? Har ikke menneskelig kontakt verdi i seg selv? Alt forbruk i offentlig sektor styrker det markedet som privat sektor er avhengig av. Det er bare de rike som sparer pengene og kjøper seg mer fast eiendom.

Fagbevegelsen blir sterk når vi samler oss for å ivareta felles interesser. Anbud, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må bekjempes. Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Kommunene må få de ressurser som trengs innenfor barnehage, skole, integrering, pleie, omsorg og velferd. Her trengs det mange arbeidsplasser og mye penger. Det er naturlig å avslutte med fagforeningsdiktet.

Stig Holmås

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.