Stortinget skal behandle nasjonal helse- og sykehusplan i oktober. Ulike aktører er godt i gang med å posisjonere seg. Utspillet om å legge ned den akutte kirurgiske beredskapen ved halvparten av landets sykehus, er ikke lenger aktuelt. Helseministeren får følge av helsedirektoratet når han nå sier at ikke et eneste sykehus skal funksjonstømmes eller legges ned som følge av sentrale føringer. Det skal nå bli opp til lokale aktører å vurdere de små sykehusenes framtid.

Nyere forskning tyder på at sammenslåinger av sykehus slår negativt ut over både pasientbehandling og økonomi. Ikke alle skal gjøre alt. Det er det ingen som mener. Mange spesialiteter er sentralisert. Kirurgene ved de små sykehusene har ikke bare mer breddekompetanse, men de opererer oftere, og får derfor mer erfaring enn kollegaer ved større sykehus. De få pasientene som trenger mer spesialisert behandling enn det som gjøres lokalt, sendes korrekt videre til store universitetssykehus i Norge eller i utlandet. Det er svært vanskelig å sammenligne kvalitet, siden store og små sykehus gjør forskjellige ting. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en ytterligere sentralisering av akuttkirurgien i Norge, kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader.

Dermed er ballen sparket over til helseforetakene. I mangelen på politisk styring blir det New Public Management som rår. Ønskedrømmen var at Stortinget tok det politiske ansvaret og bestemte hovedtrekkene i sykehuspolitikken. Hvor mange sykehus? Hvor skal de ligge? Og hva skal de hovedsakelig drive med? Slik blir det ikke. De viktige politiske beslutningene delegeres til foretakene. Da blir det markedet og målstyring som rår. Politikerne har abdisert. Det er den bedriftsøkonomiske tenkninga som er grunnen til at sykehusene har for få senger. Det råder en internasjonal konsensus om at gjennomsnittlig belegg ikke bør ligge over 85%. Både kvalitet og beredskap svekkes dersom belegget blir for høyt. Det er bra for butikken, men dårlig for pasienten.

Sykehusene våre har ikke bare for få senger, de har også for kort liggetid. Effektivitet er bra, men ikke når vi får for mange reinnleggelser, og pasienter som ligger på korridoren. Korridorsenger gir dårligere behandling med dårligere resultater. Både faren for infeksjon og dødeligheten øker. I dagens modell belønnes sykehus med overbelegg. Det er et strukturelt fenomen. Vi ser stadig at poster og avdelinger som allerede har for få senger og for kort liggetid, får pålegg om ytterligere nedskjæring av senger og personell. Ledere som varsler om slike forhold, blir utsatt for represalier og kan miste jobben. Dette kalles for fryktkulturen i sykehusene.

Halvparten av spesialisthelsetjenesten ligger under Helse sør-øst (HSØ). Det byr på noen ekstra problemer i forhold til resten av landet. Det handler om fordeling. Den såkalte Oslo-prosessen medførte uforutsette tap på flere milliarder kroner. HSØ har ansvaret for å fordele det regionale foretakets samlede ressurser i hele området. Resultatet så langt er at Oslo ble kompensert med et ekstra tilskudd og at konsekvensene er negative for resten av regionen.

Sykehuset Innlandet HF er det eneste foretaket som har levert pene overskudd, satt inn på konsernkontoen i HSØ. Noen har trodd at vi med dette har spart penger med tanke på et kommende hovedsykehus, men det er feil. Mens vi i innlandet har manglet penger til investeringer og drift, så har vi bidratt til å dekke det store underskuddet i Oslo. Oslo-området har størst befolkningsvekst, og inntektsfordelingsmodellen bidrar ytterligere til at Oslo får større uttelling. Ett kriterium, som beregnes ut fra kvadrering av folketallet, gjør det ekstra fordelaktig for Oslo når deres befolkning øker. Innlandets befolkning øker også, men ikke så mye. Nå viser beregninger at SIHF er det eneste foretaket i HSØ som faktisk reduserer sine utgifter. Denne tendensen vil fortsette hvis ikke kriteriene for fordeling endres. Det er grunnlag for å foreta en revisjon av inntekstfordelingsmodellen, slik at fordelingen av ressursene oppleves som rettferdig og rimelig. Kriteriene må oppleves som legitime, også utenfor Oslo.

I denne situasjonen fortsetter ledelsen og styret i SIHF å legge sine planer for et nytt hovedsykehus i innlandet. «Vi må stille spørsmål om en hovedsykehus-modell også kan bestå av to eller tre sykehus. Kan vi for eksempel tenke oss at et nytt sykehus ved Mjøsbrua kan være erstatningssykehus for Hamar og Gjøvik og at Lillehammer og Elverum består,» sier adm. direktør Lang-Ree.

Det er på tide at han får svar. Lillehammer og Gjøvik er fullverdige akuttsykehus som tilsammen skal dekke hele Oppland fylke. De er derfor ikke sykehus spesielt for mjøsregionen. I innlandet er det bare Hamar som har sitt pasientgrunnlag ved Mjøsa. Resten av Hedmark dekkes av Tynset, Elverum og Kongsvinger. Oppland har bare to fullverdige akuttsykehus innenfor somatikken. Det er Hamar som har den dårligste bygningsmassen, og som derfor har behov for nytt sykehus utenfor sentrum. Ja, det finnes et problem på Hamar, men ellers trengs det lite nybygg. Kravet er penger til investeringer i vedlikehold og teknologi samt til drift ved de øvrige fem akuttsykehusene i innlandet. Blir det for vanskelig på Hamar, så kan Elverum ta over akuttfunksjoner. Mange er nå leie av trusselen om sentralisering og nedleggelser.