Etiske bekymringer

Happy manBåde historisk og i disse dager finnes det mange eksempler på at skyld kan være smittsomt. Folk blir holdt til ansvar for ting de ikke har gjort. Rettslig er det ingen tvil om at det kun er gjerningsmannen som skal stå til ansvar for sine handlinger. Ofrene for ugjerninger kan på sin side også være smittsomme i forholdet til sine nærmeste. På det etiske planet er det grunn til bekymringer.

I rettsoppgjørene etter 2. verdenskrig, fikk de som var skyldige i krigsforbrytelser og folkemord, sin straff. Like fullt fikk alle tyskere skylda for nazistenes ugjerninger under krigen. Selv de som selv var ofre, eller var født etter krigen, ble holdt til ansvar for ting som deres landsmenn hadde gjort. Tysk kultur og det tyske språket ble nedgradert. Det tok flere tiår før tyskerne fikk en mer naturlig plass i Europa. Skyld er noe som smitter, selv om mange ser at det er urimelig.

I Norge er det rundt halvparten av de som har sin opprinnelse i et muslimsk land som regner seg som muslimer. Siden Islam er verdens nest største religion, finnes det mange ulike folkeslag som dyrker denne religionen. Selvfølgelig er det et kulturelt mangfold. Jihadistene springer ut fra wahabismen, som er utbredt blant sunni-muslimer i Saudi-Arabia. Den retningen innen Islam, er ikke bare streng og bokstavtro. Den ble tidlig støttet av USA og vesten fordi den rettet seg mot den gudløse kommunismen og mot arabisk nasjonalisme. Nå er det 1,7 milliarder muslimer som står i fare for å bli assosiert med små grupper av jihadister som bedriver terror. Det er åpenbart urimelig og urettferdig.

Over hele Europa meldes det om økt jødehat. Også her i Norge har skolebarn blitt plaget på grunn av deres jødiske identitet. Historien skulle ha lært oss hvor farlig dette kan bli. Det finnes en elefant i rommet som det burde være mulig å få øye på. Det er staten Israels krigføring og apartheidpolitikk rettet mot det palestinske folket. Her ser vi tydelig at skyld smitter. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Norske jøder har ikke drept et eneste barn på Gazastripen. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Dette burde være selvfølgelig.

Det er ikke bare skyld som er smittsomt. Det er også voldsrelaterte psykiske lidelser. I moderne psykiatrisk språk, så heter det PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Etter 1. verdenskrig ble lidelsen kalt for granatsjokk. Etter 2. verdenskrig var det ikke bare de med soldaterfaring som ble rammet. Mange norske krigsseilere fikk også denne lidelsen. Blant de som overlevde massakren på Utøya, har vi også noen tilfeller. Det er det også blant norske soldater som har gjort tjeneste i utlandet.

Det er ikke alle som opplever traumer, som får varige psykiske plager. For mange går det over etter å ha bearbeidet opplevelsen en kortere tid. For andre varer lidelsen i flere år. Symptomene er «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå, for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og angst. Skyldfølelse er også typisk. Noen er mer sårbare enn andre. Hva den enkelte tåler av traumer, er ikke lett å si på forhånd. Det vi vet, er at det smitter over på familien. Det kan ha vært krevende å vokse opp i en familie hvor far var krigsseiler, eller å være foreldre til et barn som ble drept eller overlevde massakren på Utøya. Litt empati kan være på sin plass.

Vi tar imot flyktninger og asylsøkere fra land i krig eller borgerkrig. Her må vi påregne at mange kan ha posttraumatisk stresslidelse. Dersom disse sammenliknes med friske arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, så er dette så urimelig at det i seg selv gir grunn til etiske bekymringer.

Det kan være farlig å tillegge folk eller grupper bestemte egenskaper. Ofte blir det også feil, da de viktigste forskjeller er individuelle. Overgrep og forbrytelser kan settes i system, men er ikke kollektive egenskaper. For alle grupper av mennesker er det motbydelig å drepe et medmenneske. Skyld bør ikke være smittsomt. Hjelpetilbudet for mennesker med PTSD bør styrkes. I Norge går nå forsvaret foran med god oppfølging av sitt personell. Spesialisthelsetjenesten bør styrkes med tverrfaglige PTSD-team som også bør fokusere på familien.

2 kommentarer om “Etiske bekymringer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s