Innvandring i et klasseperspektiv

Nei til EUFra starten av så var arbeiderbevegelsen internasjonal, og fram til oktoberrevolusjonen i 1917 var det ingen som så for seg at sosialismen kunne bygges i ett land. Striden om dette temaet sto sentralt i kampen mellom Lev Trotskij og Josef Stalin. På den ene sida sto parolen om at arbeidere i alle land måtte forene seg og bevegelsens internasjonale karakter, og på den andre sida sto den unge sovjetstaten som ikke vil gi opp sine seire i ett land. Stalin vant på kort sikt, men om sosialisme i ett land er mulig, det gjenstår kanskje å se.

I dagens verden, med moderne kommunikasjoner, er migrasjon et viktig tema. EU bygger en festning mot utenforstående og fattige land, men vil ha fri flyt innad i unionen. Flyten av arbeidskraft er en av EUs fire grunnleggende friheter. Fri flyt svekker fagbevegelsen og medfører sosial dumping både i EU og i EØS-området.

Kampen mot sosial dumping, er som kampen for 8 timers dagen. Du vinner ikke overalt samtidig. Ingen skal få ødelegge det som er oppnådd. Innvandring er greit dersom det ikke medfører sosial dumping. For å sikre seg trenger arbeiderklassen både en sterk regulering av innvandringen, og innflytelse på ansettelser i den enkelte bedrift. Arbeiderbevegelsen kjenner ingen hudfarge eller religion, det er lønn og arbeidsforhold som er viktig. En god modell for Norge er det som kalles for trepartssamarbeid. Partene i arbeidslivet kan sammen med myndighetene regulere arbeidsinnvandringen.

Selv om arbeidsinnvandringen i hovedsak kommer fra EU-området, så har vi også de som er flyktninger eller asylsøkere. De fleste som søker asyl i Norge kommer fra krigsområder. De som får bli, er ikke mange, men har ofte et sterkt beskyttelsesbehov og/eller er traumatiserte krigsflyktninger. Dette er ikke helt vanlige arbeidsinnvandrere, og bør heller sammenliknes med traumatiserte AUFere som overlevde massakren på Utøya. Rehabilitering av slike grupper må være individuell, og er ofte både krevende og langvarig, dersom det i det hele tatt er mulig.

Norge tar i mot få flyktninger, og asylpolitikken er lite generøs. Spesielt urimelig er det å sende barn ut av landet, til tross for sterk tilhørighet og opphold over flere år. Det er i praksis umulig å få levert en søknad om asyl i Norge uten å ankomme med falske reisedokumenter. Siden bruk av falske dokumenter er straffbart, kriminaliseres alle asylsøkere. Det ligger mye dobbeltmoral i dette. Under 2. verdenskrig brukte norske flyktninger ofte falske reisedokumenter.

Kravet om at flyktninger skal lønne seg, er reaksjonært. Når vi gir ly til forfulgte og støtter andre folks frigjøringskamp, så er det på bakgrunn av internasjonal solidaritet og ikke ut ifra lønnsomhetsbetraktninger. I den utstrekning flyktninger og asylsøkere skal ha lønnet arbeid i Norge, så bør også disse ha norske lønns- og arbeidsvilkår.

For høyresiden stiller det seg annerledes. For dem er deregulering en frihet. De ønsker seg et løsarbeidersystem hvor arbeidsfolk skal konkurrere om midlertidige stillinger. Lønn og arbeidstid skal avtales individuelt. De deler ikke arbeiderbevegelsens idealer om likhet og rettferdighet. Den uregulerte arbeidsinnvandringen som følger av EØS, bør komme under kontroll. Lovfestet høyrepolitikk er ikke bra for arbeiderklassen. Skadevirkningene er betydelige, og avtalen bør sies opp. En avtale om handel er mye bedre for folk flest.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s