Helse Sør-Øst har levert en knusende kritikk av det planarbeidet som Sykehuset Innlandet har stått for så langt. Spørsmålet om ny sykehusstruktur er utsatt. Sykehusaksjonen spiser bløtkake, og noterer seg for en foreløpig seier. Ledelsen og styret i SI må starte helt på nytt, og ikke bare utrede flere alternativer, men også dokumentere at prosjektet er relevant, gjennomførbart og levedyktig. Det finnes ingen kø for byggeprosjekter, men SI-ledelsen håper på statsbudsjettet for 2020, etter at Vestre Viken har finansiert sitt prosjekt. SI må også avvente Nasjonal helse- og sykehusplan som skal behandles i stortinget neste år. Før denne planen foreligger, er det ingen vits i å planlegge noe som helst sykehus.

Innlandet sykehusområde er geografisk sett nesten like stort som resten av Helse Sør-Øst. Befolkning på 393 000 (2012), og øker med 13 % frem til 2030. Gruppen 70 + øker med 52 %. Aktiviteten er fordelt på 6 sykehus i tillegg til desentraliserte tjenester ved de lokalmedisinske senterne på Otta og på Fagernes. At sykehusstrukturen i Innlandet er omstridt, er helt naturlig. Her finnes det både ulike interesser og ulike oppfatninger av virkeligheten. Det springende punktet er føde- og akuttberedskap. Oppland er ferdig sentralisert, mens Hedmark har hele fire akuttsykehus, og det er en krevende struktur.

Spesialisthelsetjenesten preges av høy kompetanse og stor effektivitet. Kort liggetid er hovedsakelig et gode. Svakheten ligger i for få senger og at effektiviteten noen ganger kan true kvaliteten på tjenestene. Hovedproblemene ligger ikke på det faglige. Våre spesialister holder en høy standard, både nasjonalt og internasjonalt. Et stort og egenmektig byråkrati bruker alt for store ressurser på dyre konsulentselskaper. DRG- poeng (innsatsstyrt finansiering) svekker det faglige fokuset. Kontroll og rapportering erstatter faglig autonomi og tillit. Frykt og mistillitskultur er rapportert fra mange helseforetak.

En nasjonal sykehusplan må stanse helseforetakenes egenrådige luftslott som vedtas utenfor politisk kontroll. Fordi dette betyr færre senger, færre ansatte, mindre pasientsikkerhet, mer kaos, flere utsettelser, lengre køer, mindre oversikt og dårligere kvalitet! Det gjelder å stoppe nedleggelser av akuttfunksjoner og sykehussenger til fordel for en god ressursbruk av sykehus i hele Norge. Kravet er at foretaksmodellen avvikles, at politikerne tar tilbake makta, og at helsearbeiderne får tilbake fagene og yrkesetikken sin.

Kommunehelsetjenesten er tiltenkt en enda viktigere rolle som følge av samhandlingsreformen. Den reformen er ikke finansiert i utgangspunktet, og med en ytterligere svekket kommuneøkonomi, er det grunn til bekymring for tjenestene. Fastlegeordningen er en suksess, men kompetansen varierer mer enn hos sykehusspesialistene. Fastlegene står foran et generasjonsskifte som faller sammen med eldrebølgen. Her kan det bli problemer med å få unge leger til å overta praksisene.

Det er de strukturelle forholdene som er mest bekymringsfulle på lengre sikt. På kort sikt er det nedskjæringene som er farligst. Ledelsen i SI har i flere år forsøkt å spare penger til sitt nye luftslott. De truer nå med å kutte funksjoner som vil svekke allsidigheten i sykehustilbudet. Den kommunale fattigdommen vil ramme eldre og syke i enda større grad enn før.