Det var justisminister Anders Anundsen fra FrP, som bestemte at Norge skulle øke sin generelle beredskap, slik at vi kunne møte terrortrusselen. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) sa at de satt med informasjon som var «uspesifikk og lite konkret, men samtidig troverdig.» Politiet mobiliserte sine ressurser. Bevæpnet politi voktet viktige knutepunkter, og Forsvaret skulle kunne bistå ved behov. Det er mulig at PST visste noe som vi andre ikke får vite. Uansett så fikk de det akkurat slik som de ville.
Såkalte eksperter snakker om «radikaliserte» norske muslimer, som med krigserfaringer fra Syria, skulle kunne true Norge. Det ble en beredskapsøvelse, og enkelte fundamentalister har fått litt medieoppmerksomhet. Partisekretær Raymond Johansen stilte opp i moskéen på Grønland, hos muslimer som følte seg stigmatiserte. Terrorist Breivik fikk styrket sin hypotese om at det var Arbeiderpartiet som slapp reven inn i hønsegården. Så kom forslaget om mer overvåkning av oss alle, som politikerne hittil har sagt nei til.
Hva er så ISIL? Forkortelsen betyr Den islamske staten Irak og Levanten. Levanten er en gammel betegnelse på Syria, Libanon og Palestina. Nå kaller de seg IS (islamsk stat). Syria sto tidligere på president Bush sin liste over det han kalte «ondskapens akse» Under dekke av den såkalte arabiske våren, startet opprøret mot Syrias president Assad. I Syria så finnes det et mangfold av folkegrupper og religiøse retninger. Assad har forsøkt å representere alle, og ikke bare sin egen lille gruppe. Politisk og ideologisk er president Assad en sekulær og arabisk nasjonalist. Opprørerne påberopte seg å representere det sunnimuslimske flertallet.
Det ser ut til at IS er godt organisert og har rikelig med våpen og penger. Hvem er de utenlandske støttespillerne? Hvem er tjent med et splittet og ødelagt Syria? USA/Israel har sine sikkerhetsinteresser. Politisk faller disse interessene sammen med religiøs fundamentalisme hos Saudi-Arabia og gulfstatene. Da president Assad ble hengt ut i vestlig media, var ingen i tvil om at vesten var på opprørernes side.
Her har det skjedd en klar endring. Ingen i vesten ser lenger noe positivt med IS. Det er president Assad som vinner krigen i Syria. Regimet har stabilisert situasjonen og har god kontroll over det meste av landet. IS har gått inn i Irak. Irak er et land i oppløsning. Spørsmålet er om dette er tilsiktet eller ikke fra USA/Israels side.
Den sittende regjeringa i Bagdad støtter seg på det shiamuslimske flertallet i folket. Regimet har støtte både fra Iran og USA, men er likevel svakt og mangler kontroll over store deler av landet. Kurderne i nord har i praksis selvstyre. Dersom Kurdistan må definere sine grenser, ligger det an til flere kriger. Derfor krever ikke kurderne egen stat nå. Staten Israel støtter en slik stat, og ser seg tjent med at de arabiske naboene har problemer. I de sunnimuslimske områdene av Irak, har IS lett spill. De inngår allianser med lokale stammer eller klaner. Irakiske byer faller uten at det løsnes skudd. Amerikanerne har begynt å bombe i de IS-kontrollerte områdene nord og vest i Irak. Tre år etter at opprøret mot Assad startet, mener nå USA at IS må bekjempes også inne i Syria.
Her hjemme er vi i ferd med å «friskmelde» president Assad og hans regime. Det er stillhet rundt beskyldningene om å bruke gass mot egen befolkning. Oppmerksomheten retter seg mot IS sine bestialske metoder. IS framstilles som ekstremt voldelig. Samtidig rettes søkelyset mot IS sine norske tilhengere. Er Norge et mulig terrormål? Det som taler for, er at vi stiller opp for USA hvor som helst og når som helst. Det som taler mot, er at vi nå er ute av Afghanistan, og at vår bombing i Libya var til terroristenes fordel.
Det er derfor få realpolitiske grunner til at vi skulle bli et terrormål for «radikaliserte» muslimer i internasjonal sammenheng. Terrortrusselen kan i stedet komme fra høyresiden, tradisjonen tro. Hatet mot Arbeiderpartiet trives godt på ytterste høyre fløy i politikken. Det må være lov å lære av erfaringene, og da er det bare ekstremhøyre som utøver terror i Norge.
Thors blogg 
Vil si at det er litt falsk å si at Assad «har forsøkt å representere alle». Det er en god grunn til at IS og andre mer eller mindre ekstreme sunnimuslimske grupper i Syria finnes, det er fordi de i stor grad er blitt holdt ute av Assadregimet og nektet tilstrekkelig representasjon og selvstyre, mange husker nok ennå når Hafez al-Assad svarte på opprøret i Hama med å knuse byen med artilleri og drepte titusener, dette etter at hundrevis av sunnimuslimer hadde blitt drept av syriske sikkerhetsstyrker året før.
Det samme mønsteret har repetert seg i Irak der de sunnimuslimske araberne er blitt stengt ute av beslutningsprosessen av (forståelig) hevnlystne sjia-muslimer og nektet selvstyre og annet som de har bedt om for å være en del av staten. Det er egentlig her ISIL kommer fra, da de er en syrisk utvekst av ISI (tror det var det, den islamske staten i Irak) som var prominente under borgerkirgen i kjølvannet av den amerikanske invasjonen.
Kall ham (Assad) gjerne en «sekulær nasjonalist», men det er nok mest en maske, det viktigste for regimet er å beholde makten da det de er i virkeligheten er det regjerende dynastiet i et arvelig og brutalt diktatur. Opprøret i Syria startet ikke «under dekke av den arabiske våren» det startet med fredelige demonstrasjoner (også i alawittiske områder) som krevde valg og (jeg tror i noen tilfeller) Assads avgang som president. Regimet i Syria valgte å svare på demonstrasjonene med makt og satte inn politi, soldater, tanks og snikskyttere mot demonstrantene. Da demonstrantene tok til våpen for å forsvare seg (hovedsaklig i sunnimuslimske deler av landet, først og fremst Deraa om jeg husker rett, det var rundt samme tid som Libya kom i full gang) og Assad gikk inn for å svare med å sette inn sterkere skyts ble demonstrasjonene til opprør.
De ekstreme sunnimuslimske opprørsgruppene (sånn som Jabhat al-Nusra og ISIS, som det het før de gikk inn i Irak) i Syria var ikke på langt nær de største (og det er uklart om de er det nå tilogmed, detaljer på bakken i Syria er vanskelige å oppdrive, det er hundrevis av uavhengige grupper og IS er sterkest i Irak, ikke i Syria) før krigen hadde vart en stund og det viste seg at kombinasjonen av en totalitær ideologi og disiplinen og kampmoralen dette medfører ga dem en fordel i en lang og bitter borgerkrig (en kan se det samme mønsteret med fascister og ytterligående nasjonalister og kommunister i tidligere borgerkriger). Uformelle våpenhviler og ikke-aggresjonsavtaler med Assads styrker har også hjulpet da ISIS for eksempel hadde kjempet mer mot de andre syriske opprørsgruppene enn mot det syriske militæret før offensivene deres i Syria i år.
Takk for bidraget Øystein, du vet jeg setter stor pris på dine kommentarer.