Mjøsbyen II

Professor Jørn Rattsø
Professor Jørn Rattsø

Professor Jørn Rattsø er leder for regjeringens produktivitetskommisjon. Han har en imponerende CV. Han mener noe om Mjøsbyen. At Lillehammer, Hamar og Gjøvik skal bli en by, er hans visjon. Rattsø opererer som klarsynt når det letes etter svar i saker av stor politisk og økonomisk betydning. Samfunnsøkonomi er ingen eksakt vitenskap og klarsynet hans har ingenting med vitenskap å gjøre. Ideen om ei rundkjøring på Mjøsa er ikke ny. Arbeiderpartiet har foreslått bru/tunnel fra Hamar til Gjøvik. Hvorfor har de ikke fått gjennomslag for denne ideen?

Lillehammer sliter. Folketallet øker helt ubetydelig. Det er liten vekst i reiselivsnæringa. Problemene er et høyt kostnadsnivå, økonomisk krise i de fleste vestlige land, samt at de mange destinasjonene i Gudbrandsdalen trenger lite tjenester fra Lillehammer. Kultur er magert som levebrød. Minnene fra OL 1994 er slankekost. Nærområdet er ikke et marked av strategisk betydning. Ei rundkjøring på Mjøsa gir ingenting til Lillehammer.

Industrien i Gjøvik-regionen er lutret gjennom motgang. Mange bedrifter er borte. Befolkningsveksten er lav. Takket være flyktninger og asylsøkere, så går det så vidt i pluss. Det som kalles for næringsparker, prøver å skape nytt liv i tomme fabrikklokaler. Likevel er det lyspunkter. Kompetanse og smarte måter å jobbe på, er konkurransedyktig i et internasjonalt marked. Mye av industrien er flyttet til Kina, men noen virksomheter holder stand. Industrien i Gjøvik-regionen skal ikke selge sine produkter på Hamar, og har derfor ikke bruk for en direkte kommunikasjon over Mjøsa. Transportbehovet strekker seg mot flyplass, havnebyer og det internasjonale jernbanenettet.

Handelsnæringen har sin egen dynamikk og går sine egne veier. Bare byer med sterk kollektivtrafikk overlever. Ellers er det de store parkeringsplassene og parkeringshusene som bestemmer at kjøpesentrene skal ligge langt fra byen. Handelsbyen er død. Hamar er klar over problemet. Der satser de på offentlig sektor. Hedmark har stor politisk innflytelse. Særlig i Arbeiderpartiet har de rekruttert til nøkkelposisjoner. Problemet er at offentlig sektor skal slankes og effektiviseres. Det gir gir ikke mange nye arbeidsplasser utenom byråkratiet. Ved hjelp av sentralisering er det mulig å stjele offentlige ressurser fra naboene. Ambisjonen er et Hamar skal bli innlandets hovedstad. Lederen på laget var fylkesmann Sylvia Brustad, da Hamar regionen vant kretsmesterskapet i «kleptokrati» og sikret seg det meste av statlige stillinger.

Sentralisering i landbruket vil skade sysselsettinga, og medfører store strukturendringer i hele innlandet. Enkelte steder kan vi få industrilandbruk hvor dyra spiser soya fra Brasil og mais fra Mexico. Det er slutten på kulturlandskapet slik vi kjenner det, og starten på problemer med møkka. Dårlig landbrukspolitikk fra de rød-grønne, erstattes med det som er enda verre fra de blå-blå.

Det blir ikke flere jobber av å redusere velferdsstatens ordninger. Innstramninger hos NAV fører bare til øke sosiale problemer. Fleksibilisering av viktige bestemmelser i arbeidsmiljøloven fører ikke til flere arbeidsplasser, bare til mer sosial dumping. Nå kommer fagbevegelsen til å skjerpe seg, og det er bra.

Det er særlig kombinasjonen av sentralisering og manglende vekst som skader samfunnsøkonomien. Krevende omstillinger er ikke gratis. Eventuelle effektiviseringsgevinster kommer ikke fra dag en. Dersom høyskolene sentraliseres til Hamar-regionen, mister industrien nærhet til ingeniørutdanningene. Det er ikke industrien tjent med. Lillehammer trenger sin egen høyskole. Kultur og reiseliv trenger også kompetanse. Sykepleierutdanning på Gjøvik gir ikke mening uten sykehus i samme by.

Hva sentralisering av sykehus innebærer, er det mange eksempler på. Færre senger, færre ansatte, mindre pasientsikkerhet, mer kaos, flere utsettelser, lengre køer, mindre oversikt og dårligere kvalitet. Det gjelder hele Norge, og ikke bare rundt Mjøsa. Halvparten av landets sykehus er i fare. Når det kommer til så store sykehusene som på Lillehammer og Gjøvik, så er nedleggelser noe nytt.

Sentralisering er ikke svaret på alle utfordringer. Forbedringer av kommunikasjoner kan være en fordel. Fremfor vei til Hamar trenger Gjøvik moderne tog- og veiforbindelse med Oslo! Ideen om å gjøre Hamar, Lillehammer og Gjøvik til en by, kan skrives på kontoen for at de klarsynte kan ta feil.

En kommentar om “Mjøsbyen II

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s