Han ligger ved vann, bruker klarsynte mennesker å si når noen er savnet. De klarsynte har som oftest rett. Det meste ligger ved vann i Norge. Ikke minst byene ved Mjøsa. Det er ikke uten grunn. Fra gammelt av er vann grunnlaget for transport og kommunikasjon. I tillegg til jordbruk, så er vannkraft og skogen viktige ressurser i områdene rundt Mjøsa. Fra tidligere tider vet vi at tømmerfløting og sagbruk var viktige næringer. I dag er vannveien historie.

Lillehammer er en sentral by for reiselivsnæringen. Hamar er den tradisjonsrike handelsbyen, og Gjøvik er industribyen. Professor Rattsø ved NTNU i Trondheim, har i VG lansert ideen om å slå sammen en rekke byer, herunder byene ved Mjøsa. Forslaget kommer i en tid da sentralisering er aktuelt på en rekke områder. Høyskoler vil slå seg sammen til universitet, landbruket skal sentraliseres så mye et det blir internasjonalt konkurransedyktig, og sykehusene skal sentraliserer slik at Oppland fylke blir uten akuttsykehus. Ikke overraskende er det mange ulike syn på disse sakene.

Spennende og interessant – sies det fra ordførerne våre – man vil jo ikke gi inntrykk av at man ikke henger med, eller ikke tør, for å si det med professor Rattsø. Å slå sammen diverse småbyer, vil ikke oppheve geografien. Hvem vil, av den grunn, flytte til en spredtbebygd gigantisk by av middels befolkningsstørrelse hvor bydelene ikke har, og neppe vil få, bybuss seg imellom med hyppige avganger engang? Langt mindre en hurtiggående intercityjernbane som kunne gått i sirkel. Vi har ei stusslig bru over Mjøsa. Det er det hele.

Det springende punktet handler om kommunikasjon. Noen tror at Mjøsa er et fuglebad på torvet i Mjøsbyen. Det er feil. Skal professor Rattsøs forslag kunne realiseres, så trengs det ei rundkjøring. Biri, Moelv, Hamar og Gjøvik. Planene om to sporet jernbane og fire felts motorveg er under realisering på østsiden av Mjøsa. Det er bra. Det som mangler, er direkte bru/tunnel mellom Hamar og Gjøvik. I tillegg trengs en oppgradering av Gjøvikbanen med forlengelse til Moelv.

En slik rundkjøring vil gi kraftige synergier for næringsivet. Reiseliv og service er næringer som vokser mye i Mjøsområdet. Vår bærekraftige industri trenger også gode kommunikasjoner. Norge har i dag få industrimiljøer som ikke er sentrert rundt oljevirksomhet. Her har Gjøvik-regionen et historisk betinget fortrinn som kan benyttes. Både mennesker og industriprodukter trenger moderne veier og jernbane.

Næringspolitikken som føres nå, imponerer ikke fagbevegelsen. Det er bare gjennom arbeid at verdier skapes. Regjeringa har ingen svar på hva vi skal leve av i framtida. Vår felles formue av oljepenger står ikke på bok. De brukes til spekulasjon i internasjonale verdipapirer og aksjer. Bruer og tunneler bør ikke være forbeholdt vestlendinger. Vi tåler også litt bompenger dersom det trengs. Gjøvikbanen er ikke oppgradert etter at den ble bygget. Staten har til sin disposisjon er rekke økonomiske virkemidler. Det er god rikspolitikk å realisere drømmen om Mjøsbyen. Kanskje den politikken som savnes, ligger ved vann?

Grenser synes som kjent ikke under vann. Dersom rundkjøringa ikke bygges, så vil Mjøsa ligger der som et usynlig skille. Da må Gjøvik-regionen måtte rette blikket mot sør og vest. Uansett kan det vær lurt å skaffe seg litt rikspolitisk innflytelse. Professor Rattsø interesserer seg ikke for små kommuner. Antagelig tror han de blir borte av seg selv grunnet fraflytting. Har han et poeng?