Dette er bloggen til Thor Solheim. Med utgangspunkt i fagbevegelsen kommenterer jeg politiske hendelser i inn og utland. Jeg skriver alså om politikk og sånn.
Innledning på medlemsmøtet til Gjøvik SV 20. mai 2014. Ved Thor Solheim.Takk for at jeg fikk komme. Jeg ser av innkallingen, som jeg nå har fått kopi av, at temaet mitt ikke bare er «sosiale ulikheter» slik jeg trodde, men om «forskjellene internt i kommunen og byen vår» faktisk. Det er langt mer presis enn det jeg trodde under mine forberedelser til i kveld. Nå vel, jeg skal prøve å gjøre mitt beste ut av situasjonen. Da blir det noe konkret og noe mer generelt.Som sosionom har jeg forholdt meg til sosiale ulikheter i hele mitt yrkesliv. Jeg kom til Gjøvik i 1981 og hadde da erfaring fra sosialkontor, psykiatri og Uteseksjonen i Oslo. Etter fire velkjente, narkotika relaterte dødsfall i Gjøvik omkring 1980 så bestemte kommunen å opprette en utekontakt. Der ble jeg avdelingsleder. Vi var tre ansatte som patruljerte gater og parker. Vi hadde åpent hus i Trondheimsveien 5 som var en slags poliklinikk uten faste avtaler. Fokus lå på forebyggene virksomhet, men det ble også en god del oppfølging av enkeltindivider. Vi initierte prosjekter og tiltak for ungdom. Norge er en velferdsstat. Det betyr at en skal forsøke å hindre at det oppstår for store sosiale ulikheter i samfunnet. Men hva er det som skaper sosiale ulikheter i et samfunn? Det kan være avhengig av kjønn og sosial bakgrunn. Eller det kan være andre forklaringer, som forholdet til produksjonsmidlene. Fordelingen av goder og byrder er systematisk ulikt fordelt. De som har den samme mengden av goder og byrder, kan vi si utgjør et sosialt lag i samfunnet. I den analysen har vi altså et sosialt lagdelt samfunn. Noen mener at vi bør snakke om et klassedelt samfunn. Samtidig vet vi at det er mulig å forflytte seg fra et sosialt lag til et annet i det norske samfunnet. Det kalles sosial mobilitet. Hvor mye har vi av det?Utekontakten oppdaget at i Hunndalen var det et ungdomsmiljø utendørs som vi burde interessere oss for. Kunne det være at nedleggelsen av Toten Cellulose mer enn 20 år i forvegen fortsatt kunne gi opphav til sosiale problemer i Hunndalen? Det var tid for refleksjon. Gjøvik er en gammel industrikommune. Dette til forskjell fra naboene. Gjøvik kommune har de høyeste sosialhjelpsutgiftene og de fleste barnevernsakene dersom vi sammenligner oss med Lillehammer og de andre nabokommunene. Det finnes ulike modeller for klasseanalyser. I følge den klassiske marxismen er det en dynamisk konflikt mellom arbeid og kapital som driver samfunnet framover. Kapitalen akkumuleres, arbeiderklassen vokser og vil til slutt ta over makta. Den sosiologiske klasseanalysen dreier seg om lagdeling. Det er forskjell på folk ut ifra ulike variabler som kjønn, helse, utdanning og inntekt. Svakheten med denne analysen, er at den ikke er dynamisk. Det finnes også andre klassebegreper som er mye brukt. Slike som overklasse, middelklasse og underklasse. Eller elite og folk flest, slik som FRP sin analyse arter seg. Vi kan også føye til sentrum periferi modellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV politikeren, professor Ottar Brox.Inntekt, yrke og utdanning er viktige elementer i alle analysemodeller. Dersom du Googler sosial ulikhet så får du mange svar vedrørende helse. Folkehelsa utga i 2007 en faktarapport om sosiale ulikheter i helse. Nyttig lesning for den som vil ha mye fakta og mange detaljer. Dødelighet er viktig. Det er lenge siden at eliten i Arbeiderpartiet fusjonerte med embetsstanden og ble til den klassen som styrer eller styrte landet. Det som bør diskuteres er hva er det med det norske samfunn som gjør at sosiale ulikheter blir reprodusert eller forsterket?Mot slutten av 80 tallet var jeg lei av å gå ute, og flyttet inn i rådhuset til div. lederstillinger i sosialtjenesten. På den tida vokste utgiftene til økonomisk sosialhjelp raskt. Rådmannen trodde at årsaken var en overivrig sosialadministrasjon. Holdningene til sosialklientene var negative og sosialkontoret mistet sine fullmakter til å innvilge økonomisk hjelp. Enkeltsaker ble behandlet i et klientutvalg som var politisk sammensatt og forsøkte å spare penger. Det ble mye bedre for sosialadministrasjon etter 1991 da SV gjorde et bra kommunevalg. SV fikk lederen av klientutvalget og da kom fullmaktene tilbake.Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi er avhengig av hvilke foreldre du valgte. Skolen har til tider noen ambisjoner om å utjevne sosiale forskjeller, uten at det lykkes. Vi ser på enhetskolen som et gode, men det er tydelig at skolen med sitt sorteringssystem bidrar til å reprodusere, vedlikeholde eller forsterke sosiale ulikheter. I etterkrigstida har alle barn fått mer utdanning enn sine foreldre. Dette har i liten grad påvirket sosiale ulikheter. Utbygging og privatisering av barnehager er såpass nytt at den sosiale effekten er vanskelig å vurdere. Sannsynligvis er dårlige barnehager bedre enn ingen barnehager, men vær klar over mulige sorteringsmekanismer også på dette nivået.Velferdsstaten har sine metoder for sosial utjevning. Barnetrygd er velferdsstatens kontantoverføring til alle som har barn. Ordningen oppsto som en revisjon av ordningen med egne skatteklasser for barnefamilier. Barnetrygd er en type skattelette som virker omfordelende til fordel for de som har minst. Skattepenger fra alle uten barn under 18 år, til alle som har barn. Like satser for fattige og rike. Motvirker fattigdom hos barn. Noen hevder at barnetrygd ikke er treffsikkert nok, det er feil. Barnetrygd til alle barn, utbetalt til barnets mor, gjør alle barn like. Det er tilsiktet. Dersom noen skulle mene at det blir for mye skattelette, så kan det rettes på uten å redusere barnetrygden slik det gjøres nå. Vi snakker om barnetrygd pr. barn på kr. 970,- i måneden. Ikke indeksregulert siden 1996. I praksis er ordningen under avvikling.Lønns og arbeidsvilkår reguleres av det som kalles den norske modellen. 3 parts samarbeid skal sikrer et samspill mellom lov og avtaleverk, som skal gi oss et samfunn uten store forskjeller. Langsiktige og seriøse bedrifter ønsker et samarbeid med sine ansatte og det har vi hatt siden den første hovedavtalen kom på plass i 1935. Nå er det finanskapitalen som rår og eierne har blitt kortsiktige. Det svekker modellen. Arbeiderklassen deler seg i kjønn og etnisitet. Det er stor kvinnedominans i offentlig sektor. Svenskene tar jobbene i hotell og restaurantbransjen. Polakkene og folk fra Baltikum er særlig mange i byggefagene og pakistanerne og folk fra Somalia jobbe ofte i transport og renhold. EØS-avtalen stimulerer til sosial dumping, og de borgerlige partiene ønsker seg en såkalt fleksibilisering. Alt dette peker i retning av større sosiale ulikheter. Fagbevegelsen står i mot og kjemper mot sosial dumping. Kravet er norske lønninger og vilkår for alle. Det faglig- politiske samarbeid har to sider. Hvem har kontroll på hvem? Lokalt er samarbeidet mellom LO og kommunen en fiasko. Det hjelper lite hva ordføreren lover om ufrivillig deltid på møte med LO, når kommunen lyser ut små stillingsbrøker rett etterpå. Det kreves noe sammenheng mellom liv og lære. Pensjonsreformen er en av de store sosiale reformene fra de senere år. Fram til 2050 skal pensjon reduseres med ca 28 %. Folketrygden har fått en helt ny profil. Store penger er flyttet fra de med dårlig helse og et kort liv til de som har god helse og lever et langt liv. Det er de med lang utdanning og høy lønn som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50 åra eller går av med tidlig alderspensjon. Dødens klasseskille kan benektes eller holdes hemmelig, Det er likevel en realitet. Her tenkes det marked. Det er som kjent uakseptabelt at dårlig helse og et kort liv skal lønne seg. Derfor lønner det seg nå å velge god helse og et langt liv. Dersom du likevel velger dårlig helse og et kort liv, så har du nok valgt feil, og det gir dårligere pensjon.Sosiale ulikheter i helse er noe av det viktigste. Den typiske pasienten står ikke i kø, venter ikke på operasjon og skal ikke tilbake til jobb slik som høyrepartiene tror. Pasienten er en pensjonist som er innlagt som øyeblikkelig hjelp og som utredes og behandles for de sykdommene som følger av alder og livsstil. Alle leger i Norge har jobb. Det finnes ikke ledig kapasitet av betydning i de private delene av våre helsetjenester. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, passer det bra med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet trenger lokale sykehus med allsidig akuttberedskap. Dersom helseforetakene får fortsette med sentralisering og nedleggelser, så rammer dette kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser. Det betyr at klasseskillene øker.Som ansatt på psykiatrisk poliklinikk på Gjøvik sykehus, så hadde jeg et godt samarbeid med mine sosionomkollegaer i NAV. Hos NAV jobber det empatiske sosialarbeidere som møter sine klienter med respekt. Hele befolkningen har behov for NAV. Det skal være solidaritet og fellesskap. Arbeid og velferd er blant velferdsstatens viktigste verdier. NAV er bedre enn sitt rykte. NAVs formål er faktisk å hjelpe folk. Noen klienter har et utvidet hjelpebehov. Dette er heller ikke en ensartet gruppe. I NAV har vi sett at arbeidslinja ikke fører fram til jobb, men består av retorikk og moralisme. Noe lignende vil skje med kommunene som ikke klarer å forhindre at mange gamle trenger utredning og behandling på sykehus nivå. Forebygging er ikke lett, og det finnes ikke kommunalt overforbruk som kan kuttes bort. I samhandlings- reformens spill om pasienter og penger, er det kommunene som blir sittende med svarteper. Eldre mennesker med sammensatte helseplager kan risikere å bli utestengt fra spesialiserte helsetjenester på økonomisk grunnlag. Halvparten av landets sykehus står i fare for å bli nedlagt. Det er en kjent sak at når den geografiske eller sosiale avstanden øker, så svekkes empatien tilsvarende. Derfor er det noen som tror at det er trygden som holder folk borte fra arbeidsmarkedet, eller at det er sykepengene som gjør at folk blir syke. Det er ikke alt som lar seg korrigere ved hjelp av informasjon. De som mener at staten alltid er for stor og at skattene alltid er for høye, har ofte et negativt syn på offentlig virksomhet. Ideologi er det samme som falsk bevissthet.Kampen for likhet henger sammen med kampen for frihet og demokrati. Denne kampen er en klassekamp. Det gamle industriproletariatet har flyttet til Kina. Det nye proletariatet finner vi i servicenæringene både i offentlig og privat sektor. Kjønn og etnisitet er viktige dimensjoner. Enkelte av arbeiderklassens barn og ungdom faller utenfor og klarer seg dårlig. I den situasjonen trenger velferdsstaten gode ordninger. Fagbevegelsen er siste skanse i kampen for velferdsstaten. Utsatte grupper har lav organisasjonsgrad, men sosiale ulikheter kan bekjempes.Jeg håper at SV melder seg på og tar ansvar i kampen for velferdsstaten. Med blå-blå regjering kan det bli tøffe tak. Lokalt så vil LO ta initiativ til å bygge en front som kan kalles Solidaritet. Samhold og felles aksjon var Martin Tranmæls gamle oppskrift. Kan den brukes i dag? Og hvor går SV?
Thors blogg 