Det tydeligvis greit at Nord-Irland får være med i Storbritannia som alternativ til republikken Irland. Det sto britiske tropper i landet da de hadde folkeavstemning om saken. Det er lett å se noen paralleller til den aktuelle situasjonen på Krim. Kuppet i Kiev har fått politiske konsekvenser for statusen til det autonome området Krim.
Hvorfor har presidenten i Ukraina flyktet til Russland? Det er neppe sin egen voldsbruk han var redd for. De nasjonalistiske partiene Svoboda og Pravy Sektor (Høyre sektor) sitter med 4 medlemmer i Ukrainas regjering. En allianse mellom liberalister og nasjonalister er noe nytt. Russere er en stor minoritet i Ukraina. Denne minoriteten er redd for de fascistiske nasjonalistene som beklager at tyskerne tapte under 2. verdenskrig. Nasjonalistiske ekstremister er farlig for etniske minoriteter.
Her hjemme minner utenriksminister Børge Brende om lusa som hosta i lovotten. Det lille du hører er et ekko fra USA og NATO. Krim er et strategisk viktig baseområde, og det bor lite ukrainere der. Khrustsjov ga bort Krim i gledesrus, og Boris Jeltsin rota bort landet i fylla. Nå er Russland presset til å gjøre mottiltak grunnet kuppmakerne i Kiev.
Internasjonale konflikter hvor Norge eller våre allierte er innblandet, blir som regel forenklet og ensidig framstilt i media. Du kan få fram alternativ informasjon dersom du anstrenger deg litt. Da er det viktig å innse at også motparten har sine behov for forenkling og ensidig framstilling av saken. Etter at Sovjet tapte den kalde krigen, så har Norge vært involvert i en rekke kriger på flere kontinenter. Hovedtemaet handler som oftest om etniske grupper og deres rettigheter. Religion er et typisk kjennetegn på en etnisk gruppe.
Se på Afghanistan. Den største folkegruppen i Afghanistan er pashtunerne. Det er disse som støtter Taliban og kriger mot en rekke etniske minoriteter. Utlendingene som blander seg inn, blir den nye hovedfienden uansett, enten de kommer fra Sovjet eller USA/Norge. Alle kan vurdere resultatet. Men det er få som mener at krigen har vært bra for folket i Afghanistan.
På Balkan var det kommunistpartiet som holdt republikken Jugoslavia sammen. Vesten presset fram en oppløsning som førte til borgerkrig, hvor det fattige sør-øst sto mot det rikere nord-vest. Etterpå fikk vi en ekstra bombekrig mot Serbia som førte til at NATO fikk kontroll over Kosovo. I strid med folkeretten og etter en lokal folkeavstemning ble det autonome Kosovo et eget land som nå er etnisk renset for serbere og rom folk.
I Irak var det de undertrykte shiamuslimene som fikk vestens støtte i kampen mot Saddam og de sunnimuslimske makthaverne. Det regjerende Bhatpartiet var sekulært, og sto for arabisk enhet. Uten denne ideologien har landet gått i oppløsning, og lider seg nå gjennom en langvarig borgerkrig. Borgerkrig er det også i Syria hvor stormaktene kriger ved hjelp av lokale stedfortredere. Det lokale Bhatpartiet klarer ikke å holde landet sammen der heller. Det som skjer er en stor tragedie.
Mange land over hele verden er satt sammen av ulike etniske grupper. I Norge har vi også noen «svin på skogen». Historisk har små minoriteter av samer, kvener, jøder og romfolk kunnet bli behandlet på en langt bedre måte.
Ute i verden er det særlig der gamle kolonimakter som har tegnet grensene. De går på kryss og tvers av etniske grupper. Gjort er gjort, skal det kriges fram til «rene» etniske stater, så er det langt fram til en mer fredelig verden. Målet må være at etniske minoriteter skal føle seg så trygge at de ikke trenger å rope på hjelp utenfra.
Thors blogg 
God lesning Thor. Uten å kunne noe om disse konflikter, synes jeg at vesten oppføre seg umoralsk i alle intervensjoner. Og sivil befolkning med kvinne og barn i spissen er de som lider mest! Å tre inn democratisk, markede liberalistiske dårlige visjoner med makt, har vise seg å være umoraldk og innhumant, og vesten tier.
Jeg skjønner ikke helt poenget ditt her. Du trekker frem andre konflikter, i andre deler av verden, av andre grunner. Såvidt jeg forstår av innledningen, virker det en anelse vesten-fiendtlig, men dette har jeg kanskje misforstått?
Er helt enig med konklusjonen din (siste avsnitt) -HELT enig. Men jeg synes fortsatt det ikke er noe her som kan forsvare Russlands «oppførsel» i denne situasjonen: sende umerkede soldater som oppukasjonsmakt, og senere rent benekte at russiske soldater er i området. Unnskylde seg med at -selv om de «ikke» har noen soldater der- har rett til å beskytte russisk-talende befolkning – selv om det er flere av de i østlige Ukraina enn på Krim.
Senere har de valg med bevæpnede soldater i gatene. Et valg som åpenbart er boikottet og likevel forfalsket. Som om ikke dette var nok, startet Russland prosessen til å endre sine lover ang annektering av landområder helt fra starten av denne konflikten, samtidig som de benekter militær tilstedeværelse. Makan til tull.
Jeg er langt ifra altvitende om nåværende situasjon i Ukraina. Og som nevnt tror jeg faktisk at jeg har misforstått poenget ditt grovt her – men jeg fikk ihvertfall intet klart syn av Ukraina-saken fra din side. Kom gjerne med utdypninger – om du har tid.
Uansett var det bra lesing, og du får ha en fin dag 🙂
Takk for svar. Jeg skal prøve å bli flinkere til å uttrykke mine meninger. Etniske minoriteter spiller en sentral rolle i mange kriger og konflikter. Det prøver jeg å påvise. Krim har vert russisk i flere hundre år. Befolkningen består av nesten bare russere. At Khrustsjov ga bort Krim i 1954 spilte liten rolle, fordi Ukraina var med i Sovjetunionen på den tida. Ved Sovjetunionens fall var det atomvåpen som var det viktigste og ikke det autonome Krim. Nå har Russland tatt tilbake Krim på en diskret måte uten å løsne et skudd.
Problemene er ikke løst. Den russiske minoriteten i Ukraina er redd for de ekstreme nasjonalistene som nå er en del av makta i Kiev. Russland er på defensiven og får mye tyn fra vesten. Ukrainas nye regjering er for medlemskap i EU og NATO, men for noen er kanskje hatet mot russerne det viktigste. Jeg håper at situasjonen roer seg. Det er vel ingen som er tjent med en stor krig nå?
En god kommentar om ett vanskelig tema Thor!
Takk for svar, også til Anamir og Øyvind.
I denne konflikten har min intuisjon sagt at fremstillingen av situasjonen har vært for ensidig. Takk for innlegget ditt Thor. Jeg har selv brukt dine refleksjoner i min vurdering av hva som skjer.
Takk, Sigrid
Jeg tror noe av det første en bør bemerke seg her, da du fokuserer noe på hvordan etniske minoriteter fører til konflikter er å se på hva som står bak dette befolkningsmønseret.
Der Vest-Europa lenge har blitt dominert av sterke stater med stabile grenser og som omfavnet nasjonalisme og gjennom nasjonsbygging påtvang den samme nasjonale identiteten innefor disse grensene i løpet av 1800-tallet er situasjonen annerledes i Øst-Europa.
Øst Europa har vært dominert av multietniske imperier med flyktige grenser og befolkningsmønster. De historisk viktigste av disse er Østerrike, Tyrkia, Prøyssen, det Polsk-Litauiske Samveldet (union mellom Polen og Litauen, sistnevnte var veldig stort og styrte mye av det som i dag er vest-Ukraina) og såklart Russland.
Befolkningsmønsteret som ble til der man ikke enkelt kunne fordele områder i etnisk homogene regioner uten å få en rekke sære etniske enklaver, pluss gamle grenseområder mellom imperiene der man ofte har en nesten 50/50 splitt mellom etniske grupper, ofte også tredelt for ekstra moro, er typisk for disse statene.
Krim var på slutten av middeladeren bosatt i stor grad av tartarer, nomadiske sunnimuslimske steppefolk nedsammet fra forskjellige eurasiske steppefolk (med mongolene som seneste innslag). Krimkhanatet var alliert med osmanene som styrte det Tyrkiske imperiet.
Krimtartarene var basert på Krimhalvøya og styrte mesteparten av det som i dag sørlige Urkaina. De kriget mot og plyndret naboimperiene det Polsk-Litauiske samveldet og det russiske prinsedømmet Moskva. En del av krigsbyttet, særlig slaver, ble sendt som tributt til Konstantinoel i bytte mot beskyttelse, luksusvarer, våpen og gull.
I grenseområdet mellom Krim, Polen-Litauen og Moskva var de ruthenske (ukrainerners forgjengere) bøndene ufrie livegne (til forskjell fra polakker og litauere), mange av disse flyktet over grensen til Krimkhanatet og antok en halvnomadisk, militaristisk livsstil som kosakker og allierte seg vekselvis med Polen-Litauen og Moskva mot Krimtartarene så de kunne leve og plyndre fritt sørover.
Grenseområdet, særlig i øst mot Moskva, ble også hjem til verdens største jødiske befolkning da kongen av Samveldet åpnet grensene til jødiske flyktninger fra Vest-Europa og lot dem bosette seg i grenseområdene.
Maktbalansen begynte å forstyrres da prinsen av Moskva erklærte seg tsar (fra Cæsar) over alle russere og påropte Moskva som det tredje Rom. Polen-Litauen beholdt lenge overtaket, men ble svekket da Sverige etablerte seg i baltikum og på begynnelsen av 1700-tallet beseiret Peter den Store begge og etablerte Russland som regionens stormakt.
Polen-Litauen ble delt mellom Russland og Prøyssen, jødene fikk bli men måtte finne seg å ha sterkt begrenset bevegelsesfrihet og ble nektet å drive større gårder, og sterkt redusert adgang til universiteter, jødene forble i dette området til andre verdenskrig (da hadde allerede mange utvandret til USA og en del til Palestina) da om lag 90% av de gjenværende ble utryddet av nazistene (med sterke innslag fra litauiske og ukrainiske militser).
Krim ble annektert av Russland i 1783, da Tyrkia og Krimkhanatet ble beseiret i en krig mot Russland (interessant nok fastslo fredsavtalen at hvis Krim erklærte seg uavhengig skulle halvøya gå tilbake til Tyrkia..). Annekseringen førte til at russiske og ukrainske bønder og kosakker i stadig større grad bosatte seg der tartarene hadde levd. De fleste av tartarene ble fordrevet gjennom pogromer orkestrert av russiske myndigheter og utført av kosakker, flyktningene bosatte seg for det meste i Tyrkia (hvor mange i dag er etterkommere av tartarer).
De resterende tartarene ble tvangsflyttet og mange drept av Stalin under og etter andre verdenskrig.
Krim ble en vitkig russisk flåtebase. Russland så på seg selv som beskytteren og overherren over alle østlige kristne (grekere, slavere, armenere, syriere, osv) i det Tyrkiske imperiet. Den russiske drømmen var å erobre Konstantinopel og med det få kontroll over Bosporusstredet og med det fri tilgang til Middelhavet.
Tyrkia var på denne tiden en stormakt i tilbakegang, men England og Frankrike fryktet Russland og særlig et Russland som hadde kontroll over det østlige Middelhavet. Da Russland erklærte krig mot Tyrkia i 1853 med hensikt å gjennomføre denne ambisjonen intervenerte Frankrike, England og Sardina. Krigen som varte til 1857 endte med et sviende russisk nederlag og førte til en rekke omorganiseringer innad i imperier, særlig militært og ved avskaffelsen av livegenskapet.
Nederlaget i 1857 blir ofte sett på som begynnelsen på slutten for det Russiske imperiet. Selv om Russland kom tilbake sterkere på slutten av 1800-tallet som den raskest voksende økonomien i verden, viste nederlaget mot Japan i 1904-1905 og den mislykkede revolusjonen i kjølvannet av denne krigen at det var betydelige sprekker i den russiske fasaden.
Da Russland kapitulerte etter å ha blitt beseirert av tyskerne og revolusjon under første verdenskrig, etablerte fredsavtalen mellom Tyskland og Russland statene Polen og Ukraina (som inneholdt Krim). Tysklands nederlag og den russiske borgerkrigen førte til at denne avtalen ikke ble opprettholdt. Polen ble opprettholdt i Versaiiles og etablerte sin østlige grense da Polen beseiret den Røde Arme i 1920. Ukrainske nasjonalister hadde kjempet mot bolsjevikene, ofte sammen med de Hvite styrkene, under borgerkrigen; Ukraina og Krim ble innlemmet i Sovjetunionen da bolsjevikene seiret.
Ukrainske bønder led disprorsjonalt i forhold til folk i andre områder i Sovietunionen etter borgerkrigen, både i hungersnøden forårsaket da Stalin tvang igjennom kollektiviseringen av det sovjetiske landbruket og i repralier mot kulakkene (selveiende, ofte velstående, bønder) som motsatte seg denne politikken. Millioner døde.
Da tyskland invaderte Sovjetunionen under andre verdenskrig, allierte ukrainske nasjonalistgrupper seg med nazistene og ble særlig kjente for overgrep mot jøder og polakker, samt at de var vakter i mange utryddingsleirer i øst.
Ukraina, sammen med Hviterussland og, såklart, Russland var en av de viktigste brikkene i Sovjetunionen. De øverste posisjonene i partiet, militæret og de forskjellige forsknings- og designbyråene tillot nesten utelukkende etniske russere, eller øst-slavere med russisk som hovedmål. Mange av disse bodde i Ukraina.
De russiskdominerte delene av Ukraina var velstående og tungt industrialiserte, vest var fattig og dominert av jordbruk, Krim ble innlemmet i den Ukrainske Sovjetrepublikken av Khrustjov som selv var russer fra den russsiske siden av dagens grense mellom Russland og Ukraina. Brezhnev var ukrainer.
Da Sovjetunionen kollapset, erklærte mange av delrepublikkene seg uavhengige, blant dem Ukraina. Ukraina ga Russland atomvåpnene stasjonært på sitt territorium og lot Russland leie flåtebasen i Sevastopol for den russiske Svartehavsflåten. Ukraina har vært et særdeles dårlig styrt land siden Sovjetunionens fall med flere gjennomkorrupte ledere, Oransjerevolusjonen i 2005 gjorde lite for å endre dette.
Ukraina var fortsatt delt mellom det rike, utviklede, hovedsaklig russiksspråklige øst og det fattige ukrainskspråklige vest. På Krim, nå en autonom republikk i Ukraina, vendte mange av Krimtartarene tilbake og bosatte seg ulovlig på eiendommene de hadde blitt fordrevet fra for 50 år siden, siden da har de utgjort rundt 15% av befolkningen og er stort sett fattige og marginaliserte.
Ukraina har også vært poltisk delt mellom de som ønsker Ukraina i NATO/EU i likhet med andre tidligere Sovjetrepublikker og Warzawapaktmedlemmer og de som vil vende seg til Russland, særlig etter at Putin begynte å gjenetablere Russlands kontroll over det som blir sett på som den russiske interessesfæren i Øst-Europa og Sentralasia.
Den sistnevnte har lenge vært den sterkeste, særlig fordi øst har såpass mye større økonomisk og politisk makt i Ukraina. Men pågående dårlig økonomi og diktatoriske og korrupte ledere drev folk til demonstrasjonene som ledet opp til dagens situasjon. Russlands annektering av Krimhalvøya er i all hovedsak av strategisk karakter. Russland har at stadig flere nabostater ser til NATO for å beskytte dem mot Russland og ser på dette som en trussel mot russisk maktutøvelse og innflytelse.
Særlig ville tapet av Sevastopol som flåtebase ha skadet Russland, russiske skip er ofte i Middelhavet og det ville blitt såpass mye vanskeligere og opprettholde Russisk innflytelse (særlig i Syria) og handel om Ukraina sa opp leieavtalen.
Man må ha dette i bakhodet om man skal velge å svelge den alternative siden av debatten der Russland beskytter den russiske minoriteten i Ukraina. Det er nok en viss sannhet i dette. Ekstremhøyre er sterke i Ukraina, over hele Øst-Europa faktisk. Regelrette nazister utgjorde en betydelig andel av de demonstrantene på frontlinjene i sammentreffene som brakte ned den russisk-vennlige regjeringa. Disse ville også forby bruk av russisk.
Men en må også huske at i Russland er mye det samme. Ultranasjonalistiske grupper, så lenge de er russiske, har nesten fritt leide i Russland og nylige har russiske lover sendt Russland lenger offisielt i ekstremhøyre-retning enn de fleste andre Øst-Europeiske land, særlig når det gjelder homofiles rettigheter. Vold mot minoriteter særlige fra Kaukasus og Sentralasia er vanlig. I flere russiske delrepublikker begås det overgrep mot muslimer av paramilitære kosakkenheter.
Russland sier de ønsker å beskytte den russiske minoriteten i Ukraina mot nazisme, men på Krim er russerne i flertall og det første deres nye regjering har gjort er å sette igang undertrykking av de ukrainske og tararske minoritetene på halvøya. Den nye regjeringen på Krim har begynt å fjerne ukrainsk fra skilt og offentlige bygninger, og har beordret tvangsflytting av Krimtartarene (igjen).
Russlands annektering av Krim kan ses på som en russisk suksess (forresten ikke blodløs, en ukrainsk soldat ble nylig drept) men den har drevet landene i Øst-Europa, Russlands interessesfære, enda lengre bort fra Moskva. Til og med i Minsk har trampeklappen for Putin vært overraskende halvhjertet. Om Ukrainere var fiendtlig innstilt overfor Russland før er de i alle fall det nå. Om det var debatt om at NATO-medlemskap var nødvendig for å beskytte dem mot Russland før, så er den over nå.
Dette kan tvinge Russland inn i et hjørne, attpåtil den russiske børsen har falt pågående under krisen og blitt verre nesten hver gang Putin har åpnet munnen. Noen spekulerer i at Russland kan føle seg nødt til å annektere også det østlige Ukraina for å sikre at Krim ikke blir avsperret, dette vil i så fall være et økonomisk dødstøt mot det som blir igjen av Ukraina.
NATO vil neppe innlemme Ukraina i sin nåværende beklagelige tilstand, så det skipet har nok seilt (EU kan være en annen historie, men det er nok lite ønske i EU om å innlemme ett land som er fattigere enn både Bulgaria og Romania). Selv om Ukraina ikke var NATO-medlem var de planlagt å skulle bli det en gang i framtiden, i likhet med Georgia. I likhet med Georgia løftet ikke NATO en finger for å beskytte Ukraina, et prospektivt medlem. Ingen NATO-land har interesse av en (militær?) konflikt mot Russland. Særlig gjelder dette Storbritannia og Tyskland som er sterkt bundet til Russland gjennom henholdsvis investeringer og gassavhengighet.
Med dette kan vi kanskje vente å se en svekket tillitt til NATO, særlig i øst. La det også være sagt at Tyrkia har vært svært forsiktig med ordbruken (for all del ikke si «vi er under angrep, forsvar oss!») hva angår syriske artilleriangrep på deres territorium og syriske fly i deres luftrom. Og under oppbyggingen av annekteringen av Krim gikk det rykter om en polsk mobilisering, og Polen har søkt nærmere militært samarbeid med de baltiske statene, alle disse frykter hva russiske ambisjonener har å si for deres fremtidige uavhengighet og har vist tegn til å ville ta ting mer i egne hender enn å sette sin lit til NATO i fremtiden.
Jeg har vanskelig for å komme med et sluttpoeng her, dessverre. Men la oss si at Russland kan ha overspilt hånda si, propagandaen deres er for det meste tøv (og der den ikke er det er stort sett russerne verre enn de som de advarer mot), samtidig som NATO kan ha endt opp med å svekke seg selv i sin østlige utvidelse. Uansett har denne «Krimkrisen» sålangt satt en farlig presedens i internasjonal politikk såvidt jeg kan se.
Må rette på noe, ser ut som at den ukrainske soldaten ikke var første dødsfall. En ung krimtartar som gikk for å demonstrere ved Krims parlament skal visstnok ha blitt slått til døde av russiske kosakker.
Så flott Øystein. Du er god på historie og har solide analyser. Tusen takk for bidraget til debatten.
Forresten, la det være sagt at det ikke var kommunistpartiet som holdt Jugoslavia samlet. Det var Tito og god økonomi på 60- og 70-tallet. Da Tito døde ble sprekkene i fasaden med ett synlige, særlig siden økonomien hadde begynt å gjøre det dårligere opp mot hans død i 1980. Jugoslavia ble etablert som Serbernes herredømme over balkan og det ble oppfattet av de andre jugoslaviske republikkene at serbia var favorisert og hersket over dem på deres bekostning. Dette var sant siden jugoslavia ble dannet etter andre verdenskrig og ble veldig klart etter 1980 da ingen holdt dem i kragen lenger.
Og Baath-partiene i Irak og Syria selv om de står for etnisk samling har også stort sett vært en motor som har sikret en gruppe dominanse. Brutal opprettholdelse av disse ordningene er i stor grad det som driver folk i disse landene til å se løsrivelse av regioner og etnisk rensing som de eneste løsningene som gjenstår.
Det var fascister i Euromaidan, det er noen av dem i den nye Ukrainske regjeringen i dag. I Syria har du jihadister som selv al-Qaida anklager å være for ekstreme og intolerante. Men ansvaret ligger til sjuende og sist hos de som skapte situasjonene hvor disse gruppene kan blomstre. Det var Berkutmilitsene (som nå er gjenopprettet på Krim) som skjøt ned sivile i Kiev og det er Assasds styrker som har bombet startet det hele med å skyte på demonstranter og så bombe sitt eget land sønder og sammen.