Pål Steigan utga en selvbiografi høsten 2013. Tittelen er hentet fra Ibsen, og er ironisk ment. Det er 30 år siden Steigan slutta som leder i AKP. Likevel blir boka omtalt i hatefulle og sjikanøse ordelag på VG nett og i andre sammenhenger. Det betyr at Steigan skriver både interessant og aktuelt.

Pål byr på seg selv i denne boka. Han beskriver en barndom og oppvekst som var svært vanskelig til tider. Noen mener han skriver for lite, og andre at han skriver for mye om familiære forhold. Boka er på 480 sider, hva som skal med, er avveining. Pål vedgår at han er sjenert og beskjeden som type. Han er ikke en karismatisk leder, han kan ikke synge, og er ikke morsom. Han sier at han drives av pliktetikk, men det finnes folk som ikke tror på det han sier. Han kaller seg  jack of all trades, master of none. Det er enighet om at han har en meget stor arbeidskapasitet, og at han er grundig og etterrettelig.

Det er det politiske virket som er viktigst for leserne, og Pål begynte tidlig. Bakgrunnen for den tidlige radikaliseringa på 60-tallet, var frykten for krig. Det startet med Nei til atomvåpen, og fortsatte med at Arbeiderpartiets utenrikspolitiske opposisjon ble ekskludert. De ekskluderte laget sitt eget parti, Sosialistisk Folkeparti (SF). SF stilte til valg, og fikk inn to på stortinget i 1961. Såvidt jeg husker så ble SF sin ungdomsorganisasjon, Sosialistisk Ungdoms Forbund (SUF) stiftet i peisestue 15 på Sogn i 1963. Da møttes ungdomslag fra mange steder i landet for første gang, og vi fra Oslo hadde styringa. Ole Kopreitan ble den første formannen.

Laget på Bryn/Hellerud kom i gang, og det ble den første kjerna i den kommende Marxist- Leninistiske bevegelsen i Norge. Det var Tron Øgrim som forklarte meg hva Mao hadde å tilføre Marx og Lenin. Bevegelsen vokste raskt, og på få år tok den kontrollen over SUF og brøyt med SF i 1969. Kampen mot Apartheid var en viktig sak. Unge Høyre sto sammen med «hundegutta» til Anders Lange for å bryte idrettsboikotten av rasistregimet i Sør-Afrika. Skipsreder Staubo ledet tennisforbundet som skulle spille Davids Cup på Madserud tennisbane. Demonstranter stoppet kampen, og saken fikk internasjonal oppmerksomhet.

Kampen mot krig utviklet seg til å bli en kamp mot USA-imperialismen. Ettersom USA trappet opp krigen i Vietnam, vokste også motstanden. FNL-grupper ble oppretta over hele landet. Da USA begynte med teppebombing av Nord-Vietnam, så knuste demonstranter ruter i ambassaden på Drammensveien.

Etter bruddet med SF, så satset den unge ml-bevegelsen på studier som en viktig del av den politiske praksisen. Mengder av studiesirkler tok for seg av klassikerne Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Utover i 70-åra ble også sitatboka, Maos lille røde, populær. 70-åra regnes som ml-bevegelsens sterkeste 10 år. Mest imponerende er rotasjonspresse og Klassekampen som dagsavis. AKP greide å bite seg fast på viktige arbeidsplasser i industrien, og økte sin innflytelse i fagbevegelsen. Etter at Tron Øgrim lanserte en kampanje mot høyreavvik i partiet, så overtok Pål Steigan som partileder etter Sigurd Allern i 1975.

AKP er historie, og Pål har nå fortalt sin versjon av denne historia. Av de feilvurderinger som er begått, så bør de mest sentrale folka ta det største ansvaret.

Det var en feil å se på den Kinesiske kulturrevolusjonen som et positivt uttrykk for klassekampen under sosialismen. Kulturrevolusjonen var mislykket fra starten av, og Kina er nå kapitalistisk, med KKP som en del av den herskende klassen.

Det var feil å framstille Albania som sosialismens fyrtårn i Europa. Da var det bedre å gjøre som Mao sa: Reis hjem og gjør deres egne greier.

Det var feil å tro at verdenskrig var en helt nødvendig følge av Sovjetunionens kommende sammenbrudd.

Det var feil å gjøre store deler av partiorganisasjonen så hemmelig at den gikk i politisk passivitet. Den demokratiske sentralismen trenger fornyelse og forbedringer.

Til sist vil jeg si: Jeg har aldri vært medlem av AKP. Jeg har mitt ståsted på venstresiden i fagbevegelsen og har sett AKP bare fra utsiden, riktignok med gode kontakter og til tider bra samarbeid. Jeg har bare såvidt møtt Pål Steigan på 60-tallet og har bare deltatt på ett møte i Bryn/Hellerud lag av SUF.

Pål Steigan er 4 år yngre enn det jeg er. Han skriver bøker. Det er i tillegg til 100 innlegg på bloggen sin i året. Da snakker vi om gode og veldokumenterte innlegg. «En folkefiende» er ei god bok. Den er godt skrevet, spennende og interessant. Jeg ble sittende oppe å lese ei natt fordi den var vanskelig å legge bort. Pål skriver med ydmykhet og respekt for det stoffet han behandler. Slik kan han også leses.