Sykehusøkonom Arne Stramrud skriver om «Sykehusstruktur for framtida» i OA den 3. desember. Arne Stramrud er Financial Manager i Sykehuset Innlandet HF. Han er bosatt på Hamar, og har bakgrunn fra Sparebanken Hedmark og Norsk Tipping. Hva han mener om denne saken, er av interesse. Debatten om sykehusstruktur pågår mange steder i landet, og viktige beslutninger skal tas. Den nye regjeringen planlegger endringer, men det vil ta tid før en nasjonal helse- og sykehusplan er ferdig, og nytt styringssystem er på plass.
Stramrud mener at vi bør starte med å redusere antall sykehus, han anfører både faglige og økonomiske argumenter for sitt syn. De økonomiske argumentene virker logiske. Det er utvilsomt riktig at sentralisering vil redusere kostnader til vaktordninger og beredskap. Det vil også redusere kostnadene til vedlikehold og utstyr. Motforestillinger, med hensyn til sentralisering og nedleggelser, det har han ikke. Snarere tvert imot så påstår han at sentralisering fører til økt kompetanse og kvalitet på pasientbehandlingen. Disse påstandene kommer uten begrunnelse. Det samme gjelder påstanden om økte ressurser til pleie og omsorg. Erfaringene med store sykehus er at de ikke er billigere i drift. Eventuell gevinst ligger i redusert aktivitet. Som eksempel kan nevnes at kvaliteten på Ahus i beste fall ligger på linje med det som ble lagt ned. Det er en generell mangel på spesialister, og store sykehus er ikke spesielt gode til å rekruttere kompetente fagpersoner. Det er allerede lagt ned en rekke lokalsykehus rundt om kring i landet. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal begynne å legge ned lokalsykehus. Det er mer et spørsmål om vi skal slutte å legge ned lokale sykehus i en tid der vi trenger økt kapasitet.
Som økonom bør Stramrud interessere seg for hva OECD sier om norsk helseøkonomi. Allerede i 2000 hadde Norge en lavere helseandel av brutto nasjonalprodukt (BNP) enn 17 av 28 OECD-land. Norge lå klart under gjennomsnittet. OECD-rapporten viser at Norge har dårlig sykehuskapasitet til å ta seg av pasientene. Norge ligger nesten på jumboplass når det gjelder sykehussenger, og har et uforsvarlig høyt sengebelegg, noe som medfører korridorpasienter, fortetting på sengerom, dårligere behandling og fare for smittespredning. Liggetiden per pasient er blant de laveste i Europa. Bare Tyrkia har kortere liggetid i sykehus. Enda verre er det at OECD-rapporten avslører at bare 56 prosent av norske helseutgifter brukes til selve pasientbehandlingen i og utenfor sykehus. Her ligger vi klart under OECD-gjennomsnittet.
Stramrud avlegger en visitt hos lokale sykehusaksjoner. Slike aksjoner er tydeligvis noe han ikke liker. Likevel tillater han seg å karakterisere aksjonistenes motiver. Det er derfor grunn til å spørre hva slags motiver han selv har for å skrive slik som han gjør. Kan det ha noe med hans arbeidsgiver å gjøre? Eller hvor han bor? Det er uansett ikke lett å tolke andre menneskers motiver. Det er noe som også Stramrud bør merke seg. Det er når folk engasjerer seg, at vi får et levende demokrati. Det er ikke bra at all påvirkning skal komme fra profesjonelle lobbyister eller fra PR-bransjen. I et demokratisk samfunn er det viktig at de store spørsmålene forankres i folkevalgte organer. Derfor er det helt naturlig at det er Stortinget selv som fatter vedtak om hvor mange sykehus vi skal ha og hvor de skal ligge. Derfor bør sykehusstrukturen ligge fast til Stortinget har fattet sitt vedtak.
Vi eldre bør overlate gård og grunn i like god eller bedre forfatning til neste generasjon enn det den var i når vi selv overtok gården. Det er alle enige om. Da skal våre barn slippe å oppleve at gården er solgt, eller at jorda er forpaktet bort til en storbonde på Ringsaker.
Thors blogg 
Fra overlege Øystein Stubhaug har jeg mottatt følgende korrigering på epost:
Mulig du kan korrigere litt, Thor, til det bedre for en fusjonsmotastander. At det spares penger på vaktordninger ved å lage større enheter er nok ikke riktig. Finn et eksempel. Kun ved opphør av rene beredkapsordninger er det noe å hente.
Mvh Ø. Stubhaug
Er dette et innlegg mot en sentralenhet i Sykehuset Innlandet? For en som de siste årene har jobbet i et annet helseforetak fortoner kranglingen i innlandet om plassering av sykehus, teater og høyskole/universitet seg som tragikomisk. Innlandsbefolkningen er flinke til å komme i bakleksa fordi de har interne fiender. Hvem kan mene at det faglig er holdbart å tviholde på små enheter i sykehustjenesten mens medisinen blir mer og mer (sub)spesialisert? Det sier seg selv at man ikke kan ha vaktlag i flere sjikt i alle subspesialiteter flere steder i innlandet. Verken økonomisk eller personellmessig er det mulig. Heller ikke når det gjelder kvalitet. Jeg trodde de fleste hadde fått med seg undersøkelsene som viser at man må ha et stort volum av samme pasientkategori (særlig målbart i canserkirurgi) for å få de beste resultatene. Pasientorganisasjonene har skjønt det. Selvfølgelig er ikke de store sykehusene billigere i drift. De driver betydelig mer høyspesialisert medisin enn de små. Såvidt meg bekjent er holdningen i Helse sørøst og Sykehuset Innlandet at alt som bør sentraliseres skal sentraliseres, og alt som kan desentraliseres skal desentraliseres. Det er vanskelig å forstå at man kan være uenig. Angående norske helseutgifter sammenlignet med andre land, så har vi et veldig stort BNP i forhold til befolkningen. Derfor kan du ikke bare se på helseutgiftenes andel av BNP. Det er bare USA som bruker mer på helse per innbygger enn Norge. Les http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/oa_201202/hernes.pdf
Ellers er jeg helt enig med deg i at det er bra med engasjement og diskusjon. Men ikke kom trekkende med gjetninger om bosted etc. som motiv. Da gjør du det samme som du beskylder Stramrud for. Jeg tilhører dem som beklager at sentralenhet i Sykehuset Innlandet ble skrinlagt for en del år siden (10? 15?). Husk at det tar mange år fra man vedtar til sykehuset står ferdig. På den tida har medisinen utviklet seg enda mye lenger, med tilbud vi vil ha, som ikke kan gis på hvert nes.
Takk for at du deltar i debatten på Thors blogg. Mitt innlegg om sykehusstruktur bærer preg av å være et svar til Arne Stramrud. Det er derfor ingenting spesifikt om innlandet i dette innlegget. Jeg ser at vi også trenger store sykehus. Hensynet til små grenspesialiteter tilsier større sykehus. Jeg er tilhenger av en differensiert sykehusstruktur. De store fagene som indremedisin, trenger breddekompetanse og flere senger. De fleste pasientene trenger ikke større sykehus. Det er heller ikke mangel på store sykehus i østlandsområdet. De store universitetssykehusene blir bedre hvis de slipper å være lokalsykehus for veldig mange. Vi tenger ikke færre senger og kortere liggetid enn resten av Europa.
Ser vi på innlandet spesielt, så har vi 6 somatiske akuttsykehus. De to minste ligger i Hedmark og de to største ligger i Oppland. De to fylkene har ulik historie og sykehusstruktur. De aller fleste fylker har ett eller flere helseforetak. Det kan være en god idé at fylkene Hedmark og Oppland skiller lag. Behovene er ikke like.
Foretaksmodellen er omstridt. Personlig liker jeg debatten på AJA (uavhengig debattforum utgått fra den sentrale helsetjenesteaksjonen) Her er det engasjement og diskusjon. Pasientorganisasjonene har ulike synspunkter og kan ikke tas til inntekt for et bestemt syn. Mange deltar i sykehusaksjonen i Oppland.
https://www.facebook.com/fortresykehusioppland?fref=ts
Takk for svar.
Jeg tror du tar helt feil når du sier at de fleste pasientene ikke trenger større sykehus. Min mor på 80 år ble nettopp skrevet ut fra sykehus. Hun er operert for nyrekreft ( i sommer), ble lagt inn for forgiftningssymptomer pga overdosering av hjertemedisin (svært vanlig hos eldre), og fikk en dobbeltsidig lungebetennelse med respirasjonssvikt. Vanligere kan det ikke bli. For ikke mange år siden ville hun garantert dø av dette. I dag er diverse subspesialister inne i behandlingen og redder henne gjennom krisen. Hun får fortsatt avansert medikamentell behandling nå, men den skjer på kommunalt sykehjem, hvor lege går visitt hver dag. På sykehuset er det bare grenspesialister i indremedisin. Ingen indremedisinere er generalister lenger. «Generalisten» befinner seg på sykehjemmet.
De to små sykehusene i Hedmark burde etter min mening vært nedlagt. Kongsvinger burde slås sammen med AHUS av geografiske grunner. Tynset burde omgjøres til interkommunal sykestue/sykehjem (tilsvarende det på Otta). Om det største sykehuset ligger i Oppland eller Hedmark er jo en definisjonssak, siden Hamar – Elverum har vært ett sykehus i mange år. Men det er ikke det viktige. Viktigst er det at sykehusstrukturen planlegges ut fra behovet nå og i framtida, ikke ut fra historien. De fleste fylker har ett helseforetak, men bare ett fylke har to (Nordland). I de andre fylkene hvor det er mer enn ett, er det et samarbeid med annet fylke. Og viktigere: utviklingen går mot større enheter, mer samarbeid. Av faglige og økonomiske grunner, som selvfølgelig er vevd inn i hverandre. Vestfold har ett helseforetak. Fylket har en befolkning på 50.000 flere enn hvert av våre innlandsfylker. Likevel er det nå på trappene å funksjonsfordele med Telemark. Det er altfor mange pasienter som må sendes til Oslo, pga den spisskompetansen som finnes nå for helt vanlige sykdommer, og som ikke kan bygges opp på et så lite sykehus som Vestfolds eneste er (all somatisk aktivitet bortsett fra litt av den elektive ortopedien og en rehabiliteringsavdeling er på ett sted i Tønsberg, dvs. godt over dobbelt så stort sykehus som Gjøvik og Lillehammer til sammen). Jeg jobber på Sykehuset i Vestfold (somatisk barneavdeling). Jeg hører ingen røster der hevde at utviklingen mot funksjonsfordeling er unødvendig eller uønsket, selv om de fleste selvfølgelig ønsker seg sine funksjoner lagt til Tønsberg. Det forundrer meg hvordan diskusjonene i innlandet, selv blant fagfolk, blir så helt annerledes.
Til slutt: foretaksmodellen er en helt annen diskusjon, som må ses uavhengig av sykehusstrukturen. Jeg er ingen svoren tilhenger av foretaksmodellen. Jeg har ikke fulgt med på debattforumet du nevner, men pasientorganisasjonene i innlandet har da gått inn for en sentral sykehusenhet. Det kan ikke benektes.
Det finnes gode faglige argumenter for store sykehus, men Norge er et lite land. Vi kan aldri få tilstrekkelig spisskompetanse i innlandet. Ullevål er nasjonalt traumesenter. De største brannskadene skal til Haukeland. Kirurgisk behandling av cancer prostata gir i Norge så dårlig overlevelse at det er best å bli behandlet i utlandet. Etter mitt syn bør det være rom for både store og små sykehus. Norge har store avstander og en aldrende befolkning. Ulike hensyn må veies mot hverandre. Vestfold er et lite fylke rent geografisk. Innlandet er nesten like stort som resten av Helse Sør-Øst. Ett sykehus mellom Oslo og Trondheim er en dårlig ide. Som et eksempel på god løsning andre steder, vil jeg heller peke på Nord-Trøndelag. Fylket er litt mindre enn Oppland, men har to sykehus og et eget helseforetak. Store sykehusfusjoner er som regel ikke vellykkede. Derfor støtter jeg reåpning av Aker sykehus.
I sin tid ble Gjøvik fylkessykehus til Oppland sentralsykehus sammen med Lillehammer. Funksjonsfordelingen ble balansert etter politiske vedtak allerede i 1986. Jeg mener at Oppland har en god sykehusstruktur med likeverdige og allsidige akuttsykehus beliggende i våre to største byer. Medisinsk avdeling på Gjøvik, tar imot 25 pasienter i døgnet. Det er mye i norsk målestokk. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Få pasienter sendes videre til større sykehus. Spisskompetanse og breddekompetanse kombineres. Tre profilerte overleger fronter motstanden mot nytt hovedsykehus sammen med øvrig personell. Problemene er få senger og kort liggetid. Det er også beklagelig at en del funksjoner ved sykehuset er flyttet til Hamar.
Dersom akuttfunksjonene flyttes fra Hamar til sykehuset på Elverum så ville Hedmark ha løst sine strukturproblemer. Elverum vil da bli innlandets største sykehus. Jeg tror at det grepet er politisk vanskelig. Hamar er lovet nytt sykehus, og det løftet er forankret i tunge politiske miljøer. I Oppland ønsker vi at sykehusene skal få være i fred. Det passer dårlig for Hamar som synes de bør ha et nytt og større sykehus utenfor sentrum, da dette passer bedre med ønsket om å være innlandets hovedstad. Hamar er ikke en fiende. Hamar er en nabo som i hovedsak bør klare seg selv.
Det er det korporative brukerrådet som ønsker nytt hovedsykehus. Hos organisasjonene er bildet mer sammensatt. Som eksempel kan nevnes at lederen for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Oppland sitter i styret for sykehusaksjonen «Vi som er for 3 akuttsykehus i Oppland – Reinsvoll, Gjøvik og Lillehammer».
Til sist vil jeg si at det er foretaksmodellen som er til hinder for demokratisk styring. Det skjer på flere måter:
1. Modellen bygger på aksjeloven og regnskapsloven. Det betyr en økonomisk tenkning som ikke vektlegger hverken fag eller politikk, bare bedriftsøkonomi.
2. Beslutningene tas i styrerommene, og ikke i demokratisk valgte organer.
3. Det bedriftsøkonomiske perspektivet ødelegger debatten om en funksjonell sykehusstruktur. Derfor passer det bra at Helsetjenesteaksjonen har en parole som sier: «Ta faget tilbake».