Stortinget har akkurat vedtatt et helsedirektiv som vil åpne bakdøra for privatisering av sykehusvesenet. Hvordan EUs regler skal implementeres, gjenstår å se. I mellomtiden er det valgkamp. Helseminister Jonas Gahr Støre og Høyres Bent Høie reiser land og strand rundt for å promotere hverandre som hovedmotstandere, men hvem er redd for Høyres helsepolitikk?

Høyresidens narrativ om norsk helsevesen handler om en pasient som står i kø for å få et operativt inngrep, slik at han eller hun kan friskmeldes og gå tilbake til jobben. Høyre vil utnytte ledig kapasitet ved private sykehus slik at køen blir borte. I tillegg skal pasientene velge fritt mellom private og offentlige helsetilbud. Slike pasienter finnes, men er ikke representative. Den typiske pasienten står ikke i kø, venter ikke på operasjon og skal ikke tilbake til jobb. Pasienten er en pensjonist som er innlagt som øyeblikkelig hjelp og som utredes og behandles for de sykdommene som følger av alder og livsstil. Alle leger i Norge har jobb. Det finnes ikke ledig kapasitet av betydning i de private delene av våre helsetjenester. Dette er realitetene i helsenorge, og derfor er ikke Høyres helsepolitikk spesielt skremmende på dette punktet.

Ut fra bedriftsøkonomiske betraktninger er beredskap ikke lønnsomt. Beredskap betyr at dyrt personell har vakter med lite oppgaver, og det koster penger. Allsidige akuttsykehus må derfor reduseres mest mulig. Sentralisering og nedleggelser av lokale sykehus er en direkte følge av foretaksmodellen. Sentraliseringen fører til færre senger og for kort liggetid. DRG(Diagnose Relaterte Grupper)-poeng betyr stykkprisfinansiering, som er en forutsetning for privatisering. Ulempen med dette er at enkelte grupper av pasienter blir ulønnsomme. Alle de tre store partiene er for stykkpris og konkurranse, og støtter varianter av foretaksmodellen.

Helseministeren sier at han ikke har noen prestisje knyttet til foretaksmodellen. Han påstår at han lytter og hører på hva helsearbeidere har å si. Det er få som føler at de blir hørt. Stykkpris og internfakturering er stygge ord blant helsepersonell. Bestiller/utførermodellen oppleves som en forbannelse. Helsearbeidere må kunne få snakke sammen på telefon uten at det skal sendes faktura. Kravet er at foretaksmodellen avvikles, at politikerne tar tilbake makta, og at helsearbeidere får tilbake fagene og yrkesetikken sin. Det er positivt at Høyre og alle andre partier (unntatt Arbeiderpartiet) nå går inn for en nasjonal helseplan som behandles i Stortinget og som revideres en gang i året. Det betyr også at de regionale helseforetakene kan legges ned, og at noen store helsespørsmål flyttes fra styrerommene og inn på Stortinget hvor de hører hjemme.

I årene rett etter 2. verdenskrig ble det født spesielt mange barn. Disse kullene er snart 70 år og om ca. 10 år vil de kreve store mengder av ulike helsetjenester. Da blir det også behov for mange flere senger ved norske sykehus. Her er det den såkalte samhandlingsreformen kommer inn. Høyre var enig i reformens intensjon om å bedre «samhandlingen» mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten og å satse mer på forebygging. Samhandlingen består av økonomiske transaksjoner. Vi kan kalle den for faktureringreformen. Både sykehus og kommuner utsettes for pisk og gulrot på en måte som setter medisinske hensyn til side. Høyre mener at regjeringen legger opp til et for byråkratisk system, som skaper usikkerhet for kommunene og uforutsigbarhet for pasientene. Høyre er imot ordningen med kommunal medfinansiering av innleggelser, og det er bra. Det som virkelig skremmer, er Høyres manglende forståelse for kommunene og deres økonomi. Kommunene er ikke først og fremst for små, de preges av fattigdom og gjeld. Det er problemet. Derfor er det farlig å overlate mye av helsetjenestene til kommunene uten å finansiere reformen som krever store omstillinger.

Hovedskillet går mellom ulike markedsinspirerte modellene, inkludert både Høyres/Frps og den nåværende regjeringens feilslåtte modell, på den ene siden, og en demokratisk styrt forvaltningsmodell på den andre siden. Alle de små partiene har bedre helsepolitikk enn de tre store. Det er de eldre med kjente og sammensatte helseplager som i praksis kan bli nektet innleggelse på sykehus av økonomiske grunner.

Så lenge Høyres alternative modell åpenbart dreier seg om mer marked, mer omfattende stykkprisfinansiering (DRG), noe høyere egenandeler og noe mer privatisering, så representerer ikke Høyre et reelt alternativ. Det er bare mer av det som ikke virker. Sentralisering og færre sykehussenger er ikke bra uansett hvem som regjerer. Folk må stille opp for å forsvare sine lokale og allsidige akuttsykehus. At helseministeren nå har garantert for akuttsykehuset på Tynnset er et tegn på at det nytter.