Den Kinesiske kulturrevolusjon startet i 1966 og var Maos forsøk på å stoppe kapitalismen. Det var et paradoks at ordre om å storme hovedkvarteret, kom fra hovedkvarteret. Ledelsen hadde mistillit til seg selv, da måtte det gå galt. På 1980 tallet skjedde det samme med det norske embedsverket. Byråkratene definerte seg selv som problemet og lot seg inspirere av storheter som Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Det ble starten på kulturrevolusjon innen den norske forvaltningen, også det måtte gå galt.

Det er lenge siden at eliten i Arbeiderpartiet fusjonerte med embetsstanden og ble til den klassen som styrer landet. Den forsiktige starten var hovedavtalen av 1935, men selve blomstringen av den sosialdemokratiske epoken kom med bygging av velferdsstaten i etterkrigstida. Så kom Gro Harlem Brundtland og tapte alle valg. Kravet om fornyelse økte i styrke. Forvaltningen ble opptatt av målstyring. Metoden skulle sikre ledelsen styring og kontroll over et byråkrati som ikke lenger hadde tillit i samme grad som før.

Politisk var det bred enighet om at staten måtte moderniseres. Inspirasjon, metoder og ledere ble hentet inn fra privat sektor. Alt måtte telles og måles for å sikre kontroll fra toppen. Kanskje var det påvirkningen fra New Labour, kanskje var det andre forhold som spilte inn. Forvaltningen ble utsatt for en rekke reformer. Privatiseringen skjedde ikke over natta. Ting tar tid og en prosess har flere stadier. Televerket, postverket, NSB, Statoil og sykehusene ble i tur og orden til frittstående statlige foretak. Foretaksmodellen sikrer normalt en grei overgangen til børsnotert selskap. Pensjonsreformen holder til salt i såret for de som er fattige og syke. Nå lønner det seg å være frisk og leve lenge. I tråd med samme type tenkning kom så NAV-reformen og samhandlingsreformen. Etter bruk av internasjonale konsulentfirmaer kommer reformene, dårlig planlagte og uten nødvendig finansiering, signert selgeren Bjarne Haakon Hansen.

Motstanden mot sykehusreformen var sterk fra starten av. Hoppet i retning av privatisering ble stoppet midt i svevet. Staten har valgt politikere inn i foretakenes styrer etter at politiske nødvendigheter tvang ulike helseministere til å gripe inn i de ellers så frittstående foretak. Helsearbeiderne i spesialisthelsetjenesten jobber ikke innenfor statens lønnsregulativ og har ikke tilgang til statens pensjonskasse. Ikke er de privatisert heller. De henger i løse lufta. Av hensyn til Arbeiderpartiet har Fagforbundet bestemt at foretaksmodellen ikke skal vurderes før etter valget. LO kongressen har sluttet seg til dette synet.

22. juli kommisjonen knuste prinsippene om målstyring. Den som kjenner prisen på alt, forstår ikke verdien av noen ting. Overdreven registrering, telling og rapportering, er ikke forenelig med beredskap, initiativ og selvstendig tenking. Hele New Public Management viser seg å være et politisk feilgrep. Arbeiderpartiet står uten et troverdig alternativ.

Den norske eliten kommer ikke til enighet. Familien Bruun Wyller (helsetjenesteaksjonen) kan ikke gjøre opp med familien Gahr Støre på kammerset. Derfor er konfliktene nå et politisk anliggende. Den rødgrønne regjeringa ser ut til å tape valget av flere grunner. Helse og omsorg burde være en vinnersak for arbeiderpartiet siden høyresiden har så lite å komme med. De som satser på empati og yrkesetikk vil vinne i striden mot bunnlinja og markedstenkningen. Hvordan sykehusene skal organiseres og drives er en sak for stortinget, og ikke regionale foretak. Forvaltningen bør gå i fredsforhandlinger med seg selv. Skottland står som eksempel på hvordan man kvitter seg med arven fra Tony Blair og forkaster foretaksmodellen. Det trengs et ja til statlig styring og forvaltning. Velferdsstaten er viktig for norsk identitet og bør styrkes. Det er en god sak i valgkampen.