
I disse dager ser vi at sykehusene har problemer. Nøkkelpersoner sier opp sine stillinger, og protestene kommer fra alle kanter. Ledelsens viktigste oppgave er å rekruttere og beholde fagfolk. Her har ledelsen sviktet og det nærmer seg full krise. Direktør Astrid Millum skriver i OA under tittelen «Våre beste muligheter». Hun har stor tro på at et nytt hovedsykehus vil samle høy kompetanse i robuste fagmiljøer. Hva hun bygger sin tro på, får vi ikke vite. Til høsten skal Sykehuset Innlandet søke HSØ om tillatelse til å planlegge et nytt sykehus. Ett av kravene er at det da skal foreligge flere alternativer, og det gjør det ikke i dag.
Astrid Millum har kompetanse hva angår sentralisering og nedleggelser. Hun er divisjonsdirektør for habilitering og rehabilitering. Sykehuset Innlandet har hatt tre små og velfungerende Ambulerende rehabiliteringsteam. Planer fra desember 2011 sier at ambulerende rehabiliteringsteam bør få en enda mer framskutt rolle framover for å imøtekomme kommunenes behov for kompetanseheving i forhold til utvidet oppgaveansvar. Fra 01.01.12 ble disse teamene slått sammen til ett og underlagt avdeling for Fysikalsk medisin og rehabilitering, Ottestad.
Før sammenslåingen til ett ambulerende team, hadde rehabliteringsteamene til sammen 12 stillinger. I dag er dette redusert til sju stillinger. Altså har divisjonen de siste årene redusert ambulant virksomhet innen rehabilitering med hele 40 %. Det har ført til redusert tverrfaglighet, og nå er det bare en halv sosionomstilling og en halv fysioterapeutstilling i teamet. Disse halve stillingene skal gi tjenester ambulant i alle 47 kommunene i innlandet, så her gjelder det å være sterk i trua. Det finnes flere eksempler: I forbindelse med flytting av Familieenheten Hov, fra Hov i Land til Reinsvoll har ti erfarne sosionomer, barnevernpedagoger og sykepleiere sagt opp sine stillinger. Og hvor ble det av fagfolkene da alderspsykiatrien skulle flyttes ut av fylket? Er sentralisering en metode for å redde en virksomhet? Eller er neste skritt å legge ned restene?
Byråkratiet vokser. I følge Ukeavisen Ledelse, så forholder helsevesenet seg til 285 mål og skal føre 69 ulike statistikker. Da blir det lite eller ingen prioriteringer. Det kuttes der det er lettest, som for eksempel i rehabilitering og psykiatri. Samtidig får dysfunksjonelle strukturer bestå i mange år. Det er lett å se at hele systemet må endres.
I innlandet har vi spredt bosetning og store avstander. Derfor er det lokalsykehuset som gir folk trygghet. Et stort fylke som Oppland bør få sitt eget helseforetak. I Oppland har vi to allsidige akuttsykehus innen somatisk medisin, og denne strukturen er tilferdsstillende. Hedmark har en annen historie, og har fire somatiske akuttsykehus som alle er mindre enn Opplands sykehus.
Dersom akuttfunksjonene ved Hamar sykehus flyttes til Elverum, får vi en vinn-vinn situasjon for begge fylker. Elverum vil bli Innlandets største sykehus. Hamar sykehus vil kunne drive med elektiv behandling og poliklinikk i den utstrekning nåværende lokaler egner seg. Tynset og Kongsvinger vil fortsatt være små, men populære akuttsykehus. Sykehusene i Oppland vil fortsatt være likeverdige slik de har vært siden 1986. Sykehusene i Gjøvik, Lillehammer og Elverum er store nok til å avlaste store sykehus som Ullevål og Ahus. Denne modellen krever ikke investeringer i nye bygninger, og vil bli billigere å drifte uten tap av kvalitet. Da kan ressursene brukes på både faglig bredde og spisskompetanse, samt til nødvendig og oppdatert medisinsk utstyr. Samlet sett er det dette som er vår beste mulighet.
De som vanskjøtter våre sykehus med bruk av såkalt ostehøvel, er ikke i stand til å legge ned ett akuttsykehus. De tror det er lettere å legge ned mange akuttsykehus samtidig. Med den nåværende politikken vil det ikke være mye å flytte til Mjøsbrua en gang i framtida. Det er på tide å innse at dette ikke går. Situasjonen er akutt. Vi kan ikke vente i 15 år på noe som er høyst usikkert og forbeholdt de som er sterke i trua. Det må tas politiske grep for å avløse det inkompetente styret og ledelsen nå. Det må skapes en ny tillit og tro på framtida. Sykehuset på Gjøvik må få penger til å sikre drifta. Og så må vi be pent om at Øystein Stubhaug trekker sin oppsigelse tilbake.
Hva slags utdaning har disse menneskene som bestemmer slikt? Ikke kan det være matte, Ikke økonomi og iverfall ikke faglige begrunnelser. For å imøtekomme kommunenes behov for kompetanseheving i forhold til utvidet oppgaveansvar skulle det ha vært styrket sies det: Å gå fra tre til ett er etter gammel regning et minus på 2 . I min skoletid var 12 – 5, 7 tilbake: Altså ennå en minus i regnestykket. Er det noe rart at jeg klages på mattekunnskaper når to regnestykkene som skal styrke tilbudet blir kalkulert ut i minus. Skal en eller annen lærer sette disse menneskene på skolebenken snart? Vi har alt for lenge sett at å kutte ned på stillinger har vært den eneste måten å drive offentlig tjeneste på, på lik linje med det private næringsliv. Forskjellen er bare at menneskekunnskap aldri kommer til å kunne behandles eller erstattes av maskiner.