Jeg hører hva dere sier

Jeg-hørerDe store spørsmålene i sykehusdebatten bør inn i den nasjonale helseplanen. Hvor mange sykehus vil vi ha i Norge? Hvor skal de ligge? Og hva skal de inneholde? Dette er overordnede politiske spørsmål som hører hjemme i Stortinget. Spesialisthelsetjenesten trenger mer politisk styring og en tydeliggjøring av politisk ansvar. Politikerne skal tilrettelegge, og ikke styre sykehus i detalj.

Er det fornuftig å bygge ned lokalsykehus som best kan ivareta eldre pasienters behov? Lokalsykehusene ordner også de mest vanlige lidelser som krever sykehusinnleggelse med lavest ressursbruk. Å beholde disse vil også gi oss anledning til å ha akuttmottak nær der folk bor og arbeider. Svært få er tjent med store sykehus på steder det bor lite folk. Sykehusfusjoner har generelt dårlig prognose.

Legene har gjort opprør. Med professor Torgeir Bruun Wyller i spissen sies de rett ut at offentlige sykehus tvinges til å leke butikk. – Sykehusene styres mer og mer som produksjonsbedrifter med profittmål. New Public Management betyr et lekemarked med internfakturering og DRG-poeng (stykkpris), samt stalinistisk målstyring og rapportering. Legene kaller dette for det verste fra to verdener. Legeopprøret har bred støtte. Parolen er: Ta faget tilbake. Makta svarer som den pleier. «Jeg hører hva dere sier, jeg er langt på vei enig i deler av det, men ikke i alle forslagene.»

Det som trengs mest i helsevesenet, er yrkesetikken, de varme hendene, og den høye kompetansen. Det viktigste i livet lar seg ikke måle eller telle. Det å gi og motta omsorg, egner seg lite for økonomiske incitamenter eller byråkratisk kontroll. Måler vi utgiftene i forhold til inntektene våre, prioriterer ikke Norge helsetjenester spesielt høyt.

Dagens system er preget av mistillit. Grunnen er at vi har sykehusstyrer uten helsekompetanse, og markedsorienterte byråkrater som leker butikk med statens penger. Sykehusstyrene bør avskaffes i sin nåværende form. Helsearbeidere krever klare politiske rammevilkår. Bare da kan de utvikle sine fag og sin kompetanse.

Nå er det bred politisk enighet om å avskaffe de regionale helseforetakene (RHFene). Det er bare Arbeiderpartiet som fortsatt støtter RHF. Helseminister Gahr Støre sier at han ikke har prestisje knyttet til modellen. Det blir ikke mange i begravelsen til det forhatte Helse Sør-Øst. De resterende tre regionale helseforetakene vurderes også som unødvendige og fordyrende mellomledd, som ikke har noe og bidra med hverken faglig eller politisk. Vi har i dag 20 helseforetak som med fordel kan integreres i forvaltningen og/eller rapportere direkte til helsedepartementet.

Er det fortsatt noen som tror at psykiatrien i Oppland er tjent med å bli styrt av en «divisjon» som sitter på et hotell i Brumunddal? Alle sykehus må ha lokal stedlig ledelse. Slanking av sykehusenes eget byråkrati er også et poeng. DPS bør styres av de lokale sykehusene de tilhører. Ledelsen må være tilstede på arbeidsplassen, og ikke sitte i bilene sine på veien mellom mange lokasjoner.

Vi står ikke alene. Sykehuspolitikk angår folk over hele landet. Av partiene er det foreløpig bare Venstre og Rødt som formelt har støttet sykehusaksjonen i Oppland. Det er plass til flere partier, og det er valg til høsten.

3 kommentarer om “Jeg hører hva dere sier

  1. Jeg har utallige ganger etterlyst opposisjonens klare svar på sykehusraseringen i Norge. Erna sa en gang at mye skulle reverseres HVIS DET IKKE VAR FOR SENT ! Å bygge opp tar lang tid mens det går uhyggelig fort å rive ned.
    En får begynne med å sparke amatørene i helseforetakene og få fagfolk til å bestemme hvordan en skal behandle pasienter og skape nytt liv i lokalsykehusene som er langt billigere å drive enn storsykehus. Skrekkeksempel på kapitalsløsing er Helse Midt som har utredet nytt sykehus i Molde til 100 mill. for så å kaste alt i søpla. Det utredes fremdeles !

  2. Pasienten først

    Så enkelt bør det være. Jeg har «holdt på» i ett år, med å få en bitte liten operasjon i nesa (den er nesten tett), slik at jeg skal kunne bruke en «pustemaskin». Operasjonen, som ikke blir billigere av å vente, koster trolig under halvparten av det jeg har fått i sykelønn hittil.
    Sjansen for å dø av pustestopp + tett nese er ikke stor, men den er der.
    I fjor fikk jeg «4 måneders behandlingsgaranti», og etter 4 måneder på dagen fikk jeg hilse på en lege som bekreftet det henvisende spesialist hadde sagt. Jeg har fått skriftlig at dette oppfyller «behandlingsgarantien», som jeg nå oppfatter som å gjøre narr av folk.

    Jeg er gudsjelov ikke lege, men basert på det jeg vet er det ikke så stor forskjell på en operasjonssal og en annen. Jeg mener at det rette og beste, er at pasienten kommer på et sykehus så nær hjemmet som mulig, både for å få besøk og for å komme raskt under behandling.

    Alle sykehus, særlig de små, kan ikke ha alle slags spesialister, men leger (spesialist – kirurger) bør kunne pendle mellom flere sykehus, uten at det blir kostnader av betydning. En med hjerteproblemer kan da kjøres til nærmeste sykehus, og «holdes i live skadefritt» til hjertespesialisten kommer, i stedet for en lengre tur med blålys dit denne legen jobber.

    Noen eldre sykehus kan muligens ikke brukes slik, men det vil ambulansefolk vite. Med så lange helsekøer som vi har, er det helt på trynet å legge ned noen sykehus.

  3. Jaaa la helsearbeiderne være omreisende i stedet for å sende dødssyke rundt omkring for økonomiens skyld!!!
    Det burde være mye lettere for friske helsearbeidere å pendle For ikke å snakke om billigere. Selv har jeg hatt mange fæle opplevelser med helsevesenet i distriks Norge. Spesielt var det grusomt de siste årene mine foreldre levde. De var syke og gamle og bodde på Vestlandet i en distrikskommune uten sykehus. Hver gang de måtte til akutt ibehandling, var det usikkert om de skulle til Voss, lærdal, Førde eller Bergen. En gang kjørte jeg min alvorig syke mor først til Voss så tilbake til fastlegen, deretter til Lærdal hvor hun ble sendt videre til Bergen. Hun overlevde den gangen, men er nå død. Det samme skjedde mange ganger med min far. I tillegg var det et stort problem at man ble møtt med helsepersonell som mange ganger virket usikre og ville ha oss pårørende til å ta behandlingsmessig avgjørelse og ansvar. Det var en stor belastning og enda opp med mye skyldfølelse når det ikke gikk så bra til slutt Hvor ble det av det trygge sykehuset der man kunne overlate sine kjære i de beste hender?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s