Den største politiske gleden i mitt liv var seieren i EU kampen 1972. Reprisen i 1994 var også til stor glede. Men jeg har ikke noen glede av å ha rett i en del politiske vurderinger. Snarere tvert i mot er det ønskelig at jeg tar feil.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen så vestmakten et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen.

Den 15. september 2008 gikk den amerikanske banken Lehman Brothers konkurs. Det regnes som starten på den økonomiske krisa som har brakt 50 millioner amerikanere under grensa for fattigdom. Nå berører krisa hele verden. Ikke minst EU-landene er rammet. Det er noe nytt i vestlige land at demokratiet settes til side og at de folkevalgte settes ut av spill.

Politikerne håper at mer penger til de rikeste vil gi fler arbeidsplasser, men det er høyst usikkert, og har hittil ikke virket. Effektivisering og oppsigelser er mer lønnsomt enn nye arbeidsplasser. Finansnæringa, som brakte verden inn i den økonomisk krisa, klarer seg bra. Nyhetene fra EU-landa går ut på at folk flest skal betale for krisa i form av kutt og usosiale nedskjæringer. Arbeidsinnvandrerne får lett rolla som syndebukker. Fattigdommen er offentlig, og rikdommen er privat. EU-byråkratiet, med sine liberalistiske friheter, ønsker å bekjempe arbeidernes rettigheter. EU prøver å eksportere sosial dumping til Norge. Det er det vi kjemper mot.

Det markedsliberalistiske prosjektet har spilt fallitt. Den politikken som er årsaken til krisa er åpenbart ikke egnet til å løse problemene. EU er bunnet av sine fire friheter og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Det som startet som finanskrise har utviklet seg til å bli en overproduksjonskrise av den typen vi kjenner fra 1929. Det er særlig Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland som er sterkest rammet av EUs politikk, selv om tyske arbeidere også er ofre for sosial dumping. De økonomiene som trenger stimulering, trues til innsparing og da blir det ingen vekst. Resultatene er enorm arbeidsledighet og sosial uro. Fremmedfrykt og rasisme blomstrer. Med så stor krise øker faren for fascisme og krig. Unionen kan gå i oppløsning og det kan bli farlig. Det gamle verdensbilde av den frie vesten står for fall.

I Norge ser vi at arbeidere delvis har markedskreftene på sin side. Det er en fordel som arbeidsgivere ikke er så begeistret for. Noen ser behov for innvandring for å redusere arbeidernes markedsmakt. Det er fristende for norske arbeidsgivere å forsøke seg på sosial dumping. Norsk fagbevegelse kjemper tappert mot dumping, men EØS og de fagforeningsfiendtlige høyrekreftene representerer sterke interesser.

Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975 og den ble begrunnet med at sosiale problemer som mangel på boliger måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS området.

Innvandrere i Norge utgjør 12,2% av befolkningen i Norge, eller 600 922 personer (pr 1. januar 2011).[1]Innvandrerne kommer fra 216 ulike land. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak og Danmark. Mange innvandrere bor i Oslo, hvor innvandrere utgjør 28,4% av befolkningen.[2](Fra Wikipedia).

Flyktninger og asylsøkere regnes ikke som optimal arbeidskraft. De er primært ute etter trygghet. De som er traumatisert av krig eller tortur kan ha vansker på arbeidsmarkedet. Flyktninger er en utfordring for helsevesenet. Vi har for lite kapasitet og kompetanse til å bistå ofrene fra terroren 22. juli 2011. Da sier det seg selv at traumatiserte flyktninger også har for dårlige tilbud. Uansett er flyktninger og asylsøkere ikke det viktigste i debatten om innvandring. Som det framgår av statistikken, er det arbeidsinnvandringen som dominerer.

EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet medfører en rekke problemer. Fri flyt er mangel på reguleringer og passkontroll. Kriminaliteten er stimulert av manglende grensekontroll. Det er for lettvint for arbeidsgivere når de får ansatt flinke folk i midlertidige og dårlig betalte jobber. Markedet undergraves og det blir dårligere for de aller fleste. Det er bare en liten elite som tjener på dette systemet i lengden. Derfor er kampen mot sosial dumping så viktig og derfor bør vi si nei til EØS-avtalen.

Frp later som de er kritiske til innvandringspolitikken. Det er bløff. De serverer tåkeprat om integrering og islamisering. I realiteten støtter de fri innvandring gjennom EØS, og fri flyt av kriminalitet gjennom Schengenavtalen. Sammen med andre borgerlige partier, vil Frp svekke arbeidsmiljøloven. De vil bruke EU-direktiver for å fremme sosial dumping.

Krisa brukes til å fjerne de offentlige tjenestene. I Hellas realiseres markedsliberalistiske drømmer. Flere hundretusen offentlige stillinger blir borte. Lønningene reduseres, betalte feriedager forsvinner, pensjoner kuttes. Offentlig eiendom og virksomhet selges billig. Arbeidsledigheten øker dramatisk. Indirekte skatter og avgifter, som rammer folk flest, skal økes. Det er åpenbart noen som tjener på dette og som gjerne ser at krisa fortsetter. I følge The Economist ser «reformivrige» grekere krisa som en anledning til å «ordne opp» i landet. Finanskapitalen skal ha sine krisepakker, og folket skal betale i form av tapte sosiale rettigheter.

Hellas hadde ingen stor offentlig sektor i utgangspunktet. Irland hadde behov for den arbeidsmiljøloven som ble fjerna. Lønnskuttene i Irland for ufaglærte ble på 25%. Arbeidsledigheten i Spania var høy nok som den var fra før. Det er bare når folk arbeider at det kan skapes verdier. Nå er folk både sinte og redde. Økonomiske systemer som ikke sikrer folk arbeid, er ikke bærekraftige i lengden. Det internasjonale pengefondet, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken er ikke demokratiske organer. Derfor bør vi si nei til EØS-avtalen.

Hverken i Norge eller i EU representerer sosialdemokratene noe som er alternativt til EUs politikk. Frankrikes sosialistiske president starter kolonikrig i Mali slik som hans forgjenger gjorde det i Libya. I likhet med sine norske kollegaer stiller han seg bak EUs fire friheter og finanskapitalens behov for støtte. Tyskland og de øvrige EU-land stiller seg bak Frankrikes militære omsorg for økonomiske interesser i nord-Afrika.

Her hjemme prøver Arbeiderpartiet å kneble EØS motstanden hos sine rødgrønne partnere. Kampen om EU-tilpasningen er ikke slutt. Jernbanepakke 3 og det nye helsedirektivet, framstår som kampsaker i nær framtid. EU truer med mer privatisering, vi sier nei.

Trondheimskonferansen har maner til samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter. Konferansen krevde at regjeringen stanser innføring av nye direktiv og EU-vedtak som undergraver velferdsordninger og norsk lov- og avtaleverk.
LO-kongressen må avvise at EU/EØS kan gripe inn mot norsk lov- og avtaleverk eller begrense mulighetene for nasjonal lovgivning i arbeidslivet og kreve endringer i avtalen som sikrer dette. Trondheimskonferansen mener EØS-avtalen må erstattes med en handelsavtale.

En ny situasjon, med Kina som den ledende supermakten, framstår som et sannsynlig scenario. USAs økonomiske verdenshegemoni er over. Den Kinesiske eliten med partiet i spissen har styrt det markedsliberale og kapitalistiske Kina til nye høyder. Nå har Kina fått en arbeiderklasse, og det betyr at det blir klassekamp. At det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter til Asia svekker ikke kampen for en ny økonomisk verdensorden. Snarere tvert i mot. Flere vil se at vi trenger et helt nytt system. Det er viktig å lære av mislykkede forsøk på å bygge sosialismen i fattige land. Uten demokratiske tradisjoner går det ikke. Optimister mener at en ny verden er mulig.

Superoptimister tror stadig at EU har ei framtid. En stadig tettere union med mer makt til byråkratene i Brussel skal angivelig redde unionen. Det demokratiske underskuddet er allerede stort og bidrar til å destabilisere situasjonen i EU.