Det er ingen tilfeldighet at Jonas Gahr Støre ble den nye helseministeren. Han er Arbeiderpartiets mest populære politiker, og blir av mange sett på som partiets kronprins. Det forventes at han skal kunne løse de største utfordringer. Han trenger også bredere erfaring for å kunne overta som statsminister når den tid kommer.

Støre peker på at mye er bra i helsevesenet. Det er åpenbart riktig. Vi bruker ikke spesielt mye penger på helse, og pasientene er fornøyde med den behandlingen de får. Fastlegeordningen er vellykket. Den bidrar sterkt til at hele folket har tilgang på legetjenester uansett hvor de bor. Private helsesentere som inngår i offentlige helseplaner og er en modell som passer utmerket i Norge. Fastlegen er populær.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene sliter. Det skinner ikke av eldreomsorgen, og samhandlingsreformen er ikke finansiert. Høyre og Frp har ikke planer om å bruke mer penger på kommunene, og mangler en alternativ helsepolitikk på lokalt nivå. Snakket om private løsninger og valgfrihet virker ikke relevant når tjenestene er ustabile eller mangelfulle. Tempoet er for høyt, og bemanningen er for lav uansett hvem som styrer i kommunen. Den som i denne situasjonen snakker om mer helse pr. krone, har meldt seg ut av virkeligheten.

I spesialisthelsetjenesten er situasjonen uavklart. Nestleder Helga Pedersen i Arbeiderpartiet kan mistenkes for å ville ødelegge for helseministeren når hun sier at det som er bra på sykehusene, skyldes sykehusreformen. Foretaksmodellen er i krise. Folket har tillit til sine sykehus, men ikke til de nye helsebyråkratene. Erfaringen fra Osloprosessen er klar: Fusjonen førte til dårligere organisering og ledelse, faglig svekkelse og gjeld på 2,4 milliarder. Lederne bak dette prosjektet har politisk støtte inntil videre. Den samme ledelsen preges av dyp mistillit til alle offentlig ansatte. Svært få vil savne Helse Sør-Øst dersom de regionale helseforetakene legges ned.

Høyre og Frp har ikke alternativer til foretaksmodellen. De snakker om ventelister som knapt eksisterer. De aller fleste pasienter blir innlagt som øyeblikkelig hjelp. Det finnes ikke private sykehus som står klare til å overta offentlige oppgave. I Norge har helsepersonell jobb. Det finnes foreløpig ikke arbeidsledige leger. Høyre og Frp drømmer om privatisering og økt konkurranse, men det vil altså løse perifere problemer som knapt finnes. Småpartiene er mer kritiske til foretaksmodellen, men også de mangler et klart alternativ.

Det virker sannsynlig at vår neste statsminister heter Erna Solberg og at hun begynner i ny jobb til høsten. Det er liten grunn til å tro at dette betyr store helsepolitiske endringer. Det er stor grad av konsensus i helsepolitikken. Fortsatt skal sykehus driver som en blanding av fabrikk og butikk. Økt vekt på mer konkurranse, stykkpris og valgfrihet, vil ikke endre dagens situasjon i nevneverdig grad.

Folk er lei av sentralisering og stadige trusler om nedleggelse av sykehus. Så mye som en tredel av landets lokalsykehus kan være i fare. Det er helsebyråkratene med sin markedstenkning som står bak. Støtten kommer fra politisk hold og fra smale medisinske spesialiteter. Samspillet mellom sykehus og fastlege/kommune svekkes dersom sykehusene blir for store. De store universitetsykehusene fungerer bedre dersom de avlastes av allsidige akuttsykehus lokalt (jf. 22. juli 2011).

I Oppland var det LO-GLTE som tok initiativet til den nye sykehusaksjonen. Sykehussaker vil komme på den politiske dagsorden som en følge av stort folkelig engasjement. Det vil bli flere eldre med sammensatte helseproblemer. Det øker kravene til breddekompetanse. Behovet for helsetjenester vil øke. Samhandlingsreformen vil kunne lette presset på spesialisthelsetjenesten, men vil bli krevende for kommunene.

Modeller fra privat næringsliv passer ikke på sykehus. Det som trengs, er mer samarbeid på alle plan. Sykehusene må få ledere som viser tillit til helsepersonellet og som ønsker samarbeid om organisering av tjenester og utvikling av fag. Store og små sykehus må samarbeide slik at de utfyller hverandre. Det er mange som håper på at vår nye helseminister vil lytte til helsepersonellet og ikke til direktørene. Målet må være å fornye helsepolitikken. Det vil glede mange, ikke minst i fagbevegelsen.