I debatten om samhandlingsreformen er det få som nevner at tverretatlig samarbeid ikke er noen nyhet. Pasient- og brukerrettighetsloven har som formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.

Pasient og bruker som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Dette er viktige rettigheter.

Det er vanlig at kommunene godkjenner og koordinerer individuelle planer. Bl.a. sykehusene sjekker behovet, og spør om pasienten ønsker individuell plan. Dersom pasienten får innvilget individuell plan, så opprettes det en ansvarsgruppe. De berørte etater inviteres til å delta på møter i ansvarsgruppa sammen med pasienten og eventuelt andre som pasienten vil ha med. Dette fører til et løsningsorientert og praktisk samarbeid mellom de aktuelle etater. Erfaringene med Individuell plan er positive.

Som eksempel kan vi ta en ung mann med diagnosen schizofreni. Han får diagnosen i forbindelse med en akuttinnleggelse. Pasienten trenger rehabilitering og det søkes om plass til ham på avd. for psykose rehab. på Sanderud/Reinsvoll. Videre skal han etter behandlingsplanen følges opp ved psykiatrisk poliklinikk i en periode. Pasienten fyller kravene til å få individuell plan. NAV og kommunale tjeneste må raskt inn i bildet for å få til en rehabilitering. Det er ikke nok at fastlegen har fått en epikrise. Alle må samarbeide. Dette er dagens modell, og den er til nytte for mange pasienter. Pasienten kan, om hun ønsker det, selv lede møtene i ansvarsgruppa. Tjenestene blir koordinert, og etatene samarbeider.

Samhandlingsreformen endrer på disse relasjonene. Liggetiden på sykehus er allerede kort, og den skal bli enda kortere. Spesialisthelsetjenesten får mindre tid til samarbeid i ansvarsgrupper. Store sykehus har mange kommuner å forholde seg til. Kommunene får et økt ansvar. Erfaringen er at både kommunen og NAV kan ha god nytte av samarbeid. Det spesialisthelsetjenesten har å bidra med er kompetanse. Det dreier seg ikke minst om prognoser og hva som er realistiske mål ved en rehabilitering.

Et storsykehus i innlandet må forholde seg til 47 kommuner. Da blir det i praksis umulig for spesialistleddet å delta på ansvarsgruppemøter eller samarbeide på andre måter. Individuell plan er ett eksempel på at stordrift ikke bare fører til fordeler for den enkelte pasient. Pasient- og brukerrettighetslovens positive intensjoner kan vanskelig ivaretas dersom sykehusene blir alt for store og sentraliserte.

Kommunene og pasientene vil bli stående som de store taperne dersom sike planer blir realisert. I store systemer kan enkeltindivider lett bli en salderingspost. Dette gjelder ikke minst pasienter med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester.

Den individuelle kjøpekrafta har økt betydelig i de senere år, men kommunene er omtrent like fattige som før. Det er satset betydelige midler på pleie og omsorg, men behovene øker, det blir stadig flere eldre som trenger helsehjelp. Samhandlingsreformen er ikke finansiert. Det er ikke satt av midler til forebyggende virksomhet. Kommunene er ikke klare til å møte kutt i tilbudet om psykiatrisk behandling. De kommunale tjenestene er allerede presset. Det hjelper lite med rettigheter når tilbudet blir for dårlig. Individuell plan er en slik rettighet.