Etter at den norske Nobelkomitéen tildelte EU fredsprisen for 2012, har det kommet mange reaksjoner. Derfor er det grunn til å diskutere EU og freden. Komitéen selv har ingen problemer med å være kontroversiell. Sannsynligvis er det svært få i Norge som deler Nobelkomitéens syn på EU.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen så vestmakten et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant de største eksportører av våpen.

EU har ikke vært til hinder for krig. Frankrike fikk uhindret føre sine kolonikriger både i Sørøstasia og i Algerie. Frankrike tapte krigen i Vietnam i 1954 Det kostet mengder av menneskeliv. Så var det Algerie sin tur. Krigen varte fra 1954 til 1962. Mer enn 1,5 millioner mennesker ble drept. Herunder 30.000 franske soldater. Det sluttet med et kompromiss som ga Algerie selvstendighet. Storbritannia fikk ingen vansker med EU da de gikk til krig mot Argentina i 1982. EU har aldri hatt til hensikt å redde freden, hverken i Europa eller andre steder. Det har de da heller ikke gjort.

Beruset av Sovjetunionens oppløsning og sin egen samling, sto Tyskland i spissen for å løse opp Jugoslavia. Det var lett å spille på motsetninger mellom de rike republikkene i nord, og de fattige i sør, innen Jugoslavia. Slovenia og Kroatia meldte seg ut. En viktig sak var at EU sa at de republikkene som ikke meldte seg ut, skulle alene hefte for Jugoslavias gamle gjeld. Bosnia meldte seg ut, og da startet krigen. USA og NATO har bidratt til å rydde opp i det som EU var med på å starte på Balkan. Alle krigens aktører framstår som tapere.

Den største trusselen mot freden i Europa nå, kommer fra EU selv. Det markedsliberalistiske prosjektet har spilt fallitt. Den politikken som er årsaken til krisa er åpenbart ikke egnet til å løse problemene. EU er bunnet av sine fire friheter og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Det som startet som finanskrise har utviklet seg til å bli en overproduksjons krise av den typen vi kjenner fra 1929. Det er særlig Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland som er rammet av EUs politikk. De økonomiene som trenger stimulering, trues til innsparing og da blir det ingen vekst. Resultatene er enorm arbeidsledighet og sosial uro. Fremmedfrykt og rasisme blomstrer. Med så stor krise øker faren for fascisme og krig. Unionen kan gå i oppløsning og det kan bli farlig. Det gamle verdensbilde av det den frie vesten mot resten står for fall.

Eliten i det norske samfunn har ønsket seg medlemskap i EU gjennom mange år. Tanken om EU som et prosjekt for fred kan ha hatt betydning for noen. For andre er tanken om å lovfeste markedsliberalismen positiv. Ja til EU trøster seg med EØS- avtalen, da folket har sagt nei til medlemskap to ganger. EUs fire friheter splitter det norske folket i synet på EØS-avtalen. Fri flyt av industriprodukter er greit, men fri flyt av arbeidskraft kan lett føre til sosial dumping. Derfor er EØS-avtalen omstridt.

Ingen vil tro at Jagland og Nobelkomitéen tar taktiske og innenrikspolitiske hensyn, men det er et faktum at vår rødgrønne regjering har problemer med oppslutningen. Både SP og SV sliter på meningsmålingene og kan komme under sperregrensa ved neste valg. En ny og frisk EU-debatt kan være redningen for begge disse partiene. Det er ikke umulig at Nobelkomitéen med årets tildeling av fredsprisen også har gitt tilhengerne av norsk medlemskap i EU en bjørnetjeneste. SP og SV har grunn til å takke for det som framstår som en redningspakke.