Mange er enige om at det ikke er en enkel jobb å være helseminister. Deretter er det slutt på enigheten. Virkelighetsbeskrivelsen spriker i flere retninger Korrigert for det særnorske kostnadsnivå, og regna på samme måten, så bruker vi det samme på helse som våre naboland. Det kan bety at vi ikke er særlig spesielle, og at det er mye som fungerer bra.

Samhandlingsreformen er ikke finansiert, og det er en myte at omstilling ikke koster penger. Kommunene snur på hver krone de bruker, og mye tyder på at effektiviteten i hjemmebaserte tjenester er for høy. Det brukes for lite tid på hver enkelt pasient. Eldre pasienter som legges inn på sykehus kan ha dårlig allmenntilstand. Pasienter skal ikke være dehydrerte, forstoppede og underernærte når de følges opp i kommunen. Skal slike problemer forebygges må det brukes mer tid og penger på hjemmebaserte tjenester. Økt grunnbemanning og hele stillinger vil også heve kvaliteten på sykehjem. Nå løpes det for fort, og det er ikke forenlig med høy kvalitet eller forebyggende tiltak.

Hva så med spesialisthelsetjenesten? Sykehusene svikta ikke når terroren rammet oss 22. juli 2011. Et utmerket samarbeid kom raskt på plass. AMK-sentralene koordinerte innsatsen. Kortreist akuttmedisin på Hønefoss spilte på lag med Ullevål som nasjonalt traumesenter. Fritt for stykkpris og konkurranse, så ble ressursene maksimalt utnyttet.

Det er trygt med allsidige akuttsykehus lokalt som spiller på lag med store sykehus som ligger i de største byene. Ca. 5% av pasientene har behov for å bli sendt videre til mer spesialisert behandling. Bare storsykehus er en dårlig modell. Det finnes stordriftsulemper og mangel på breddekompetanse. Heldigvis er det bare i «innlandet» at det foreligger planer om å legge ned allsidige akuttsykehus. I Soria Moria-erklæringen står det at ingen lokalsykehus skal legges ned.

Vil den nye helseministeren lytte til folk med helsefaglig kompetanse? Foretaksmodellen har gitt for mye makt til helsebyråkratene. Det foreligger nå en gjensidig mistillit mellom foretaksbyråkratene på den ene siden, og helsepersonell på den andre. Helsefag innbyr til livslang læring. Fagutvikling og omstilling er en del av jobben. Det trengs ledere som har tillit, og som kan spille på lag med de ansatte.

Det som planlegges av kutt i psykisk helsevern i Sykehuset Innlandet, har lite eller ingenting med omstilling å gjøre. Det er en rasering. 40% av sengene legges ned uten kompensasjon i form av nye dagtilbud. Det henvises til DPS Gjøvik som jo sliter med sine egne nedskjæringer og ventelister. Hvorfor er det ingen som klager over at psykiatrisk poliklinikk på Lena legges ned?

Foretaksmodellen gir mange byråkrater og mangel på politisk styring. Samhandlingsreformen er ikke finansiert. Osloprosessen er en kostbar skandale, og det er urimelig at «innlandet» skal betale deler av den regninga. Raseringa av psykiatrien i Oppland viser at det er utfordrende å fokusere på kvalitet i helsevesenet.