Den som ønsker å lære seg noe om norsk politikk, bør studere Arbeiderpartiet. Et gresk ordtak sier at 80% av alle endringer kommer nedenfra. Partiet har en historie på 125 år. Den radikale Fagopposisjonen av 1911 tok makta i Arbeiderpartiet via Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Arbeiderpartiet blei da et revolusjonært parti som etter den russiske revolusjonen blei medlem av Komintern. På den tida sto Arbeiderpartiet langt til venstre for sine sosialdemokratiske søsterpartier i resten av Europa. Høyresida i Arbeiderpartiet brøyt ut og danna Det Socialdemokratiske Partiet i 1921. Etter striden om Moskvatesene, brøyt venstresida ut og stifta NKP i 1923, og Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern. Den revolusjonære perioden til Arbeiderpartiet var over, og sosialdemokratene samlet seg i 1927. I Gjøvik vant Arbeiderpartiet valget i 1922, og de har siden beholdt makta.

Regjeringen Hornsrud var et mellomspill i 1928. Det viste seg at Arbeiderpartiet fulgte spillereglene og samarbeidet bra med Stortinget og med kongen. 30-åra var preget av både klassekamp og klassesamarbeid. I 1935 inngikk Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon den første hovedavtalen med Norsk Arbeidsgiverforening. Samme høst tiltrådte regjeringen Nygaardsvold. Den politiske betydningen av hovedavtalen er undervurdert. Hovedavtalen var det store klassekompromisset som la grunnlaget for den sosialdemokratiske æra i norsk historie. Arbeiderne fikk retten til å organisere seg, velge sine egne tillitsvalgte, og å inngå tariffavtaler. Arbeidsgiverne fikk styringsretten og fredsplikt for arbeiderne i tariffperioden.

Allerede på 30-tallet var det et et nært forhold mellom Arbeiderpartiet og deler av utdanningseliten. Studentorganisasjonen Mot Dag besto av sosialistisk orienterte barn av embedsverket. Disse var i strid med studenter som stammet fra det øvrige borgerskapet. Den sosiale mobiliteten var liten. Studenter fra arbeiderklassen fantes i svært liten grad. Arbeiderbevegelsens fremste ledere fant seg vel tilrette blant landets øvrige eliter, både innen innen kultur, utdanning, embedsverk og ikke minst næringsliv.

Det store klassekompromisset varte etter min mening i 40 år. Med Gro Harlem Brundtland var det slutt. Den sosialdemokratiske eliten ble på denne tiden fullstendig fusjonert med det gamle embedsverket. Mange i Arbeiderpartiet var med rette stolte av det som var oppnådd. Norge var nærmest totalt forandret fra 30-tallet til 70-tallet. Etterpå er idealene om likhet og rettferdighet blitt svekket. Levestandard, sosiale og faglige rettigheter, er noe som må forsvares hver dag. Historien tar ikke slutt selv om Arbeiderpartiets ledelse endrer sin klassekarakter.

Sosialdemokratisk politikk blei erstatta av en administrativ tenkning. Velferdsstaten skulle ikke bygges videre, styring ble et mål i seg selv. Eliten tapte kampen om norsk medlemskap i EU både i -72 og -94. Nå står kampen om implementering av EUs mange direktiver som truer faglige rettigheter og medfører sosial dumping. Under den første regjeringa til Jens Stoltenberg fikk vi sykehusreformen og privatisering av Statoil. Siden har det blitt flere reformer av samme slaget. Markedsstyrte ledelsesteknokrater med bunnlinjen som høyeste verdi, er i ferd med å bygge ned velferdsstaten.

Den sosialdemokratiske eliten har andre interesser enn folk flest. Folk som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre er født inn i makteliten. Derfor øker spennet og motsetningene innenfor sosialdemokratiet. Det er derfor de taper valg og åpner for andre aktører. Fagbevegelsen har forsøkt å redde sosialdemokratiet gjennom det rødgrønne initiativet, og har lykkes med dette for en periode, men det virker ikke i lengden. Arbeiderpartiet kommer i konflikt med fagbevegelsen i stadig flere saker.

Nå er det Høyre som får de fornøyde velgerne og framstår som det trygge, konservative alternativet. Frp får de velgerne som ikke er fornøyde. Frp er det nye arbeiderpartiet rent sosialt. De er i mot kultureliten, utdanningeliten og makteliten generelt, men skjermer næringslivet og finanseliten. Frp er ellers flinke med populistiske utspill om innvandringspolitikk og kriminalitet. Det ser ut til at de rødgrønne vil tape valget til neste år. Med en ny borgerlig regjering vil det bli enda mer åpenbart at fagbevegelsen er den siste skansen i forsvaret av velferdsstaten. Til trøst kan vi tenke oss at en borgerlig regjering vil bli en svak regjering som neppe tør å utfordre fagbevegelsen og dermed pådra seg arbeiderklassens vrede.