Det er en selvfølge at offentlig virksomhet må omstilles, utvikles og moderniseres på mange områder. Men det er ingen selvfølge at det er tankegodset fra Ronald Reagan og Margareth Thatcher som skal bestemme. En dyp mistillit til alle offentlig ansatte preger mange av de som nå er satt til å lede deler av offentlig virksomhet. Det antas at ansatte bare tenker på egeninteresser. Det innføres styringsmodeller fra privat virksomhet i spesialisthelsetjenesten. Det kalles for New Public Management. Via Tony Blair spredde smitten seg til Arbeiderpartiet under den første regjeringa til Jens Stoltenberg. Da fikk vi sykehusreformen. Siden har det blitt flere reformer av samme slaget.

I Oppland fusjonerte våre tre sykehus og ble til Oppland sentralsykehus (OSS) på 90-tallet. Dette var ikke nok. Oppland sentralsykehus ble fusjonert med foretakene i Hedmark, og sammen ble de til Sykehuset Innlandet HF i januar 2003. Det var en tabbe.

Amerikanerne fusjonerte en rekke sykehus på 80-tallet. Dette spredde seg til Europa på 90-tallet. De internasjonale erfaringene er klare. Forskeren Soki Choi sier at tre av fire sykehusfusjoner er mislykket. Fordelene med stordrift overvurderes, og kostnadene undervurderes. Behovet for spesialiserte helsetjenester er beregnet til å øke med 40% fram til 2030. Samhandlingsreformen dekker bare opp for deler av dette. Det er ikke faglig forsvarlig med en stor reduksjon i antall sykehus. Det er de minste sykehusene som er mest populære hos pasientene.

Sykehusreformen er en fiasko, og Oslo-prosessen er en katastrofe. København har 17 og Oslo har 1 sykehus. Det er ikke i København det er krise, for å si det på den måten. Ullevål, Rikshospitalet, Aker og Radiumhospitalet fungerte som gode sykehus til for tre år siden. Da startet den beryktede Oslo-prosessen som har ført til dårligere organisering og ledelse, faglig svekkelse og gjeld på 2,4 milliarder. Nå vil også Høyre, som har støttet foresaksmodellen, kvitte seg med de regionale helseforetakene. Situasjonen i Oslo er så alvorlig at Helse Sør-Øst velter deler av den økonomiske fiaskoen over på andre foretak. Derfor må Sykehuset Innlandet spare så det svir.

Professor Rune Slagstad skriver i en kronikk i Tidsskriftet for Den norske Legeforeningen om Helsefeltes strateger: «Ved OUS er det en ny type profesjonsstrid som utkjempes: mellom sykehusets tradisjonelle faggrupper og et ekspanderende sjikt av markedsstyrte ledelsesteknokrater med bunnlinjen som høyeste verdi. For denne nye profesjon av bunnlinjefundamentalister er McKinsey en global avantgarde som trenger seg inn i rekken av samfunnsinstitusjoner, inklusiv mediehusene. Også Aftenpostens lederskribenter kan raskt få merke den nye profesjonsstrid.»

Det er ikke direktørene, økonomene og de øvrige byråkratene som vet best hva som er til pasientenes beste. Det er helsepersonell som står nærmest pasientene og som bør lyttes til. Brukerrådene er korporative organer som sitter sammen med ledelsen for å gi hverandre økt legitimitet.

Fagmiljøer er sårbare og vanskelige å flytte. Fagutvikling og fornyelse må være integrert i organisasjonen. Ledelsen må være tilstede på arbeidsplassen og ikke sitte i bilene sine på veien mellom mange lokasjoner. Alt som kalles for divisjoner og andre virtuelle enheter bør avskaffes. Den økonomiske tragedien som nå har rammet sykehusene bør brukes til å avskaffe hele foretaksmodellen. Alle bør ta vare på sitt sykehus. Det mener folk over hele landet.