Sykehusreformen, pensjonsreformen, NAV-reformen og samhandlingsreformen er motivert ut i fra et ønske om å spare penger. Det er ansatt er stor mengde informasjonsmedarbeidere for å selge disse reformene som forbedringer, og ikke som sparetiltak. Det er for lite kapital til å ruste opp infrastrukturen og velferdsstaten. Det omorganiseres for å spare penger. Det som skulle ha vært sosiale reformer, har blitt til New Public Management. Styringsmodeller fra privat sektor innføres i virksomheter som før var en del av forvaltningen. Resultatet av alt dette kan bli en tillitskrise som stikker dypere enn til et regjeringskifte.

I den norske modellen for lønnsdannelse står frontfagmodellen sentralt. Den betyr at partene i konkurranseutsatt industri forhandler først, og legger føringer for resten av lønnsoppgjøret. Under lønnsoppgjøret våren 2012 fikk vi en uventet streik. Staten mente at frontfagmodellen måtte vike, og at lærere og sykepleiere ikke kunne sammenligne seg med oljeingeniørene. Ansatte i offentlig sektor har tidligere kritisert frontfagmodellen for at den sementerte etterslepet, og var til hinder for likestilling mellom kjønn, og mellom offentlig og privat sektor. Plutselig ble alt dette snudd på hodet. Frontfagmodellen ble til hinder for å øke forskjellene.

Så lenge arbeidsledigheten er på rundt 3 % eller lavere, så må staten være forsiktig med å stimulere samfunnsøkonomien. Når nesten alle er i jobb, så vil bruk av flere penger bare føre til inflasjon. Det er dette som er hovedbegrunnelsen til den berømte handlingsregelen. I denne situasjonen er det redusert politisk handlingsrom. Ingen politikere tør å foreslå reduksjon i oljeaktiviteten. Oljeindustrien selv har aldri vist evne eller vilje til å omstille seg. Der er det bare vekst som gjelder.

Det er ikke overskuddet fra oljesektoren som stimulerer norsk økonomi. Snarere tvert om, så er det investeringene i olje som presser økonomien. Den økonomiske krisa i Europa medfører at oljeprisen synker. Mangelen på olje demper prisfallet. Norsk produksjon av olje nådde toppen i 2001. Produksjonen synker for hvert år. Nå er det investeringene som øker. Nye funn vil forlenge oljealderen. Et scenario er at vi vil bruke den siste oljekrona til å lete etter den siste dråpen med olje.

Oljeindustrien tar føringen, ved å presse opp kostnadsnivået. Derfor er det dårlige tider for den industrien som ikke er relatert til olje. Ikke får de tak i de beste fagfolkene og ikke får de nødvendige investeringer. Eksportmarkedene svikter på grunn av den økonomiske krisa. Salget av Elkem til Kina er et av mange bevis på at det for tiden ikke finnes alternativer til økt avhengighet av olje.

Når oljealderen går mot slutten internasjonalt, så blir olje dyrere. Det trengs olje til å produsere solcellepaneler og til å smøre vindmøller. Det ser ut til at det er god økonomi å spare på oljen. Dersom oljeprisen fortsetter å synke, vil deler av den norske produksjonen bli ulønnsom. Det er angsten som styrer markedet.

Med en oljesektor som støvsuger markedet for kapital og kompetanse, er det naturligvis slik at avhengigheten av olje øker. Et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet gir ikke automatisk økt handlefrihet. Overskuddet fra oljen brukes til spekulasjon i det globale finansmarkedet.

For å sette det på spissen: Her hjemme har oljerelatert industri konkurrert ut både industrien, veiene, jernbanen og sykehjemmene. Ute i verden representerer Norge finanskapitalen. Gjennom urealistiske krav til avkastning, skaper finanskapitalen bobler som brister. Her ligger årsakene til den økonomiske krisa som rir store deler av verden som ei mare. Det ser ikke bra ut verken for Norge eller verden.