Administrerende direktør Morten Lang-Ree i Sykehuset Innlandet har presentert tre ulike scenarier. Det første går ut på å fortsette som før. Det er uakseptabelt for det falleferdige sykehuset på Hamar. Det som kalles mellomløsningen, er ett hovedsykehus i hvert fylke. I klartekst betyr det døden for sykehuset på Gjøvik. Til slutt mener Lang-Ree at vi står tilbake med det store hovedsykehuset som skal ligge ved Mjøsas strand nær mjøsbrua. Det er det ikke er penger til. Styret i Sykehuset Innlandet har vedtatt å sende høringsdokumentet «Strategisk fokus 2025» på høring. Høringsperioden vil strekke seg over tre måneder, fram til 14. mai. Ledelsen anbefaler ett sykehus.

Det er liten grunn til å tro at Mjøsbrua sykehus noen gang blir bygd. Det finnes flere store og funksjonsrike sykehus på østlandet. Det er viktigere å sikre driften ved Ullevål og Ahus framfor å bygge fler av samme slaget. Vi har for mange sykehus rundt Mjøsa, og da er det ikke logisk å bygge mer her omkring. Det vil ta mange år å bygge opp nye fagmiljøer ved et nytt sykehus.

Omorganiseringen nærmer seg klimaks, og da kommer neste fase. Etter at sykehusene har blitt moderne bedrifter, er det tid for samhandlingsreformen. Utviklingen innen kirurgiske fag samt utviklingen av samhandlingsreformen, tilsier økt sentralisering. Spesialisthelsetjenesten skal reduseres med 10% i første omgang. Det som kan kommunaliseres, skal kommunaliseres. Dersom kommunene ikke klarer jobben, kan de privatisere tjenestene. Det er billigere enn å betale bøter eller dyre døgn på sykehus

Det er byråkratiet som preger sykehusene i dag. Av i alt 12.335 nye årsverk i spesialisthelsetjenesten siden sykehusreformen ble innført i 2002, er 6.145 ikke-medisinske stillinger. I den samme tidsperioden har antall legeårsverk økt med 1.983. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå er det 222 direktører i Helse sør-øst. Det er økonomien som er viktigst. Andre motiver er ofte supplerende eller vikarierende. Kommunal drift er og blir billigst. Pengene til drift av sykehus kan bare brukes en gang. De kan ikke både finansiere samhandlingsreformen og sikre drift av nytt storsykehus. Striden vil da stå om hva som kan reddes av våre gamle sykehus. Sykehuset på Gjøvik har kjempet for sitt liv flere ganger. La oss se litt på 80- tallet.

Jubileumsboken fra år 2000 omtaler tiåret under overskriften: Mer strid og flere kriser. Situasjonen beskrives som prekær i 1985 og 1986. Ytre press og indre splid tæret på samholdet og resulterte i et dårlig arbeidsmiljø. Sykehuset sto ved en skillevei. Presset artet seg som lengre ventelister, kortere liggetider og mange korridorpasienter. Det kom forslag om å redusere opptaksområdet. Lillehammer sykehus sto klar til å overta både oppgaver og ressurser fra Gjøvik. Gjøvik fylkessykehus hadde sine venner i og utenfor politikken. Startskuddet gikk tidlig i 1986 da avd.overlege Rolf Slaastad sa opp sin stilling i protest. Heldigvis stilte Oppland Arbeiderblad og mange andre opp for GFS. På årsmøtet i Oppland Arbeiderparti ble det slått fast at fylkets to sykehus skulle være likeverdige. Denne seieren førte til ny giv og bedre samarbeid selv om mange var slitne. Rolf Slaastad trakk tilbake sin oppsigelse.

Etter dette har vi hatt flere viktige sykehuskamper. En viktig seier var i kampen om fødeavdelingen på Gjøvik høsten 2003. I kampen om storsykehuset, så vant sykehusaksjonen første runde. Denne gangen ser det ikke lett ut. Får vi en ny sykehusaksjon? Gjøvik kan ikke påregne støtte fra OA og Oppland Ap i dagens situasjon. Kongsvinger vil neppe klare seg. På Hamar tror de at storsykehuset skal bli deres redning. De har støtte fra sentrale politikere, men det er pengene som rår.

Morten Lang-Ree legger opp til en åpen prosess. Det er derfor reelle muligheter for å påvirke resultatet. Det avgjørende spørsmålet er om folk bryr seg.