Den 15. september 2008 gikk den amerikanske banken Lehman Brothers konkurs. Det regnes som starten på den økonomiske krisa som har brakt nesten 50 millioner amerikanere under grensa for fattigdom. Nå berører krisa hele verden. Ikke minst EU-landene er rammet. Det er noe nytt at demokratiet settes til side og at de folkevalgte settes ut av spill. Demokratiet er avskaffet i Hellas og Italia. Disse landene er nå styrt av teknokrater, som er oppnevnt av finanskapitalen. Hva folket mener, er av liten interesse. De satser på et mer direkte styre hvor kreditorene bestemmer.
USA ikke kan hjelpe Europa ut av krisa, for de er i krise sjøl. Stor gjeld kan ikke behandles med flere lån. De som har skapt krisa, er satt til å løse den, og det går ikke. Arbeidsledigheten øker dramatisk og produksjonen faller. Det er ei systemkrise som ikke går over. Markedsliberalistene tror at mindre velferd hjelper. Det er i krisetider at folket har bruk for velferdsstaten. Det er et paradoks at det er nå velferden raseres. Dårlig velferd svekker statens legitimitet. Hvorfor betale skatter og avgifter når du ikke får noe tilbake?
Mange tror at Norge vil klare seg bra pga. oljen. Problemet er at oljealderen går mot slutten og at vi må regne med å bruke mer og mer penger på å finne mindre og mindre olje. Det er ikke først og fremst inntekten vi er avhengige av, det er aktiviteten i oljesektoren som er viktig for økonomien.. Ensidigheten i næringsstrukturen gjør oss sårbare. Salget av Elkem til Kina er beviset på at vi ikke har noen næringspolitikk. Det finnes ikke strategiske investeringer utenom oljesektoren. Overskuddet fra oljen brukes til spekulasjon i det globale finansmarkedet. Ingen kan svare på hva vi skal leve av i framtida.
Så er det vel en stor offentlig sektor som skal stabilisere økonomien å redde oss over krisa? Problemet er at offentlig sektors andel av økonomien synker. For 30 år siden var den på 50% av BNP. Nå er vi nede på 35%. Velferdsstaten er i fare. Våre markedsliberalister mener at vår sosiale standard må ned til det nivået som kriserammede handelspartnere ligger på. Dette henger sammen med det markedsliberale menneskesynet. De mener at vi først og fremst er vi individuelle egoister som vil karre til oss mest mulig, og at det bare er i konkurranse med andre vi er villige til å yte noe. De forstår ikke at mennesker kan samarbeide og være omsorgsfulle, og at vi kan være solidariske også med de vi ikke kjenner personlig.
En ny situasjon, med Kina som den ledende stormakten, framstår som et sannsynlig scenario. USAs økonomiske verdenshegemoni er over. Den Kinesiske eliten med partiet i spissen har styrt det markedsliberale og kapitalistiske Kina til nye høyder. Nå har Kina fått en arbeiderklasse, og det betyr at det blir klassekamp. At det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter til Asia svekker ikke kampen for en ny økonomisk verdensorden. Snarere tvert i mot. Flere vil se at vi trenger et helt nytt system.
Når kapitalismen er i alvorlig krise så øker faren for fascisme og krig. Det ser ikke lyst ut, men finnes det håp om en sosialistisk samfunnsutvikling? Et helt nytt system synes å være nødvendig. Det er viktig å lære av mislykkede forsøk på å bygge sosialismen i fattige land. Uten demokratiske tradisjoner går det ikke. Optimister mener at en ny verden er mulig. Folkestyre og menneskerettigheter må ligge til grunn for eventuelle nye forsøk på å bygge sosialismen. Håpet er at det som er nødvendig, kan kombineres med noe som er ønskelig.
Historisk har den faglige og politiske arbeiderbevegelse stått sterkere i Europa enn i USA. Bare rike land har en velutdannet og bevisst arbeiderklasse. I mange land er fagbevegelsen svekka. Relativt sett har Norge en sterk fagbevegelse. Sosialdemokratiske partier har ofte politikk som imøtekommer markedsliberalismen og som derfor er for lite alternativ. Dersom vi lykkes med å bekjempe fascismen og rasismen vil radikaliseringa gå mot venstre. Systemkritikken presser seg fram fordi kapitalismen ikke lenger virker. Den er ikke bærekraftig hverken i økonomisk, økologisk eller i politisk forstand. Hva er alternativet? Og hva med sosialismen?
Thors blogg 
Hei Tor! Du tar opp mange ting her, men jeg skal forsøke å svare.
Sosialister trekker ofte frem finanskrisen som bevis på at kapitalismen som system har feilet, og at «nå må vi få et helt nytt system». Det er jeg grunnleggende uenig i, og det er aldri tydelig hva dette nye systemet skal være.
Sannheten er ikke at kapitalisme har feilet som system – kapitalisme og markedsøkonomi danner mye av grunnlaget for velstanden vår, og har løftet millioner av mennesker ut av fattigdom. Kapitalismen er syklisk, og det vil alltid være naturlige svingninger mellom lavkonjunkturer og høykonjunkturer.
Du tar feil om kapitalisme – det er åpenbart at den virker. Hvis man ser på fattigdom globalt, så er det liten tvil om at verden har gått i riktig retning: Fra 1990 til 2005 falt antallet mennesker som levde for under 1,25 dollar om dagen fra 1,8 milliarder til 1,4 milliarder. Prosentvis gav det en reduksjon fra 46 prosent til 27 prosent. Prognoser fra Verdensbanken viser at andelen som lever under fattigdomsgrensen vil være på 15 prosent i 2015. Dersom prognosene fra Verdensbanken oppfylles, vil antallet mennesker som lever under 1,25 dollar om dagen falle under 900 millioner mennesker. Økonomisk vekst er
Du peker på at det er et problem at offentlig sektor svekkes. I beg to differ. Det har de siste tiårene vært en kraftig vekst i ofentlig forvaltning, og den sysselsetter i dag i underkant av 800 000, sammenliknet med bare 200 000 i 1962. Og offentlig forvaltnings andel av sysselsettingen har økt fra 13 til ca. 30 prosent. Det er ikke noe mål i seg selv å ha en størst mulig offentlig sektor, og det er all grunn til å stille spørsmål ved dagens pengebruk (vi bruker 2,5 ganger så mye per innbygger i Norge mot Finland eller Sverige).
Som en god liberaler tror jeg på utilitarisme, og naturligvis på individuell frihet – også frihet i positiv forstand. Jeg tror at alle mennesker har evne til å være medfølende og vise omsorg, men jeg tror også at alle er egoister i mer eller mindre grad.
Økonomisk frihet og mål om profitt driver verden framover. Nyvinninger blir funnet opp fordi noen tjener penger på dem – et sosialistisk samfunn med en gjennomregulert økonomi vil være et samfunn i stagnasjon.
Hei Christoffer
Takk for at du vil diskutere politikk her på Thors blogg. Det er en kjent sak at vi har forskjellig syn på hvordan verden er skrudd sammen og hvordan den virker.
Vi er uenige om alvoret i finanskrisa. Du tror at det er noe som går over, og at det vi ser er naturlige konjunktursvingninger. Historisk så fører så store kriser til verdenskrig. Det tåler ikke dagens klode. Sovjetunionen kollapset fredelig, men det gjorde ikke Jugoslavia. Hva nå med EU? Blir det krig når EU går i oppløsning? Det som er sikkert, er at ingen systemer har evig liv. Offentlig sektor har ikke ressurser til å redde systemet.
Jeg tror at oljealderen går mot slutten. Uten fossil energi så kollapser kapitalismen. Kapitalismen er meget effektiv, og det mest avanserte systemet fram til i dag. Det største problemet med kapitalismen, er at den ikke er bærekraftig. Ingen har noen sikker oppskrift på framtida. Jeg er usikker på hvordan et sosialistisk system vil arte seg. De nytter vel ikke å spørre en såkalt ikke-sosialist heller.
Håpet er at vi slipper unna krig, og at framtida kan basere seg på folkestyre og menneskerettigheter. Isåfall har optimistene rett i at en ny verden er mulig.
Det er to tall her som er interessant å se opp i mot hverandre. Thor skriver at offentlig sektor utgjør 35 % av BNP, mot tidligere opp mot 50 %. Christoffer Biong påpeker at offentlig forvaltnings andel av sysselsettingen har økt fra 13 % til 30 %. Dersom begge har rett – hva viser det?