Under det som ble kalt for opptrappingsplanen, hadde psykiatrien en viss vekst. Det tok slutt i 2008. Nå etterpå, er det nedtrapping som gjelder. Ny inntekstfordelingsmodell for helseforetakene i Helse Sør-Øst medfører at psykisk helsevern i Sykehuset Innlandet får en nedtrapping på 157 millioner kroner fram mot 2015. Fagutvikling og omstilling har preget psykiatrien i mange år. Omorganisering har alltid stått på dagsorden. Den gamle anstaltpsykiatrien er forlengst borte. Antallet senger i psykiatrien er dramatisk redusert. Ufaglærte pleiere er erstattet med velutdannet behandlingspersonell. Spesialisert behandling skal føre pasienten tilbake til kommunen og til oppfølging hos fastlegen. Det finnes ikke arbeidsledige leger i Norge. Det er bare i fantasien til de politisk høyrevridde at private står klare til å overta offentlige helseoppgaver der tilbudet er utilstrekkelig. Det er en stor utfordring å rekruttere og beholde fagpersonell.

Etter den store sykehusreformen som startet i 2002, er det byråkratiet som har vokst mest. Det er direktørene og avdelingsjefene med sine respektive staber som vokser. Nå koster det eksempelvis 300 millioner å administrere Sykehuset Innlandet. Sykehusreformen har medført en bedriftsøkonomisk tenking som er uforenlig med en helhetlig helsepolitikk. Det kan bli stygt når kommune og foretak skal kjempe om de samme ressursene. Styringsmodeller blir importert fra privat næringsliv. Tankegangen er at dette skal få fart på offentlig sektor. Herunder også psykiatrien. Resultatet er målstyring, som betyr flere regler, mer kontroll og sterkere fokus på bunnlinja. Dette blir ikke billig, og det blir heller ikke bra. Sykehus er ikke vanlig næringsvirksomhet. Det er helse, og ikke økonomi som er det ultimative målet. Planen er at kommunene skal overta 10% av sykehusenes oppgaver. Det er grunn til å spørre: ligger det planer bak? Hva med kompetanse?

Det finnes tendenser til et klassedelt helsetilbud hvor bedre stilte, som ikke får tilbud i de psykiatriske poliklinikkene, kan betale seg til tilbud hos privatpraktiserende psykologspesialister eller leger. Dette er rene unntak. I psykiatrien er det vilje til å prioritere de sykeste. Det er ikke sant at psykiatrien vil gjøre all smerte og strev til sykdom. De sykeste trenger i perioder senger på sykehusnivå. Det blir selvsagt dyrt med leger som skal gå i turnus, men de sykeste trenger en slik kvalitetsikring. Hverken akuttberedskap eller tvangsbehandling er egnet for sparekniven. Billige senger med lav bemanning er det lite bruk for dersom det er de sykeste som skal prioriteres.

Psykiatrien er basert på kompetanse. I utgangspunktet er det en medisinsk disiplin. Det er bred enighet om at tverrfaglig tilnærming er til pasientens beste. I en helhetlig tenkning kan flere faggrupper ha noe å bidra med. Det tar tid å bygge opp robuste fagmiljøer og det er mangel på psykiatere. Fagmiljøene må ikke bli for små, for da blir sårbarheten for stor. De forbedringene som kom under opptrappingsplanen bør tas vare på. De psykiatriske virksomhetene har ikke andre ressurser enn det som fins av kompetanse hos de ansatte.

På den kommunale siden er det pleie og omsorg som til nå har stått i fokus. Sosialsektoren har forsvunnet, men oppgavene finnes fortsatt. Sosialt arbeid benytter seg av teorier om menneskelig atferd og sosiale systemer for å intervenere på de punkter hvor mennesker samhandler med sine miljøer. Derfor bør det være en plass for sosialarbeidere på begge sider i samhandlingsreformen.

Dypest sett handler det om å ta vare på velferdsstaten. Psykiatriske pasienter er fra før av ofte blant de vanskeligst stilte. Det gjelder både de sykeste og andre med sammensatte problemer. Samhandlingsreformen er dårlig planlagt. Det finnes ingen piloter eller forsøk. Reformen er ikke finansiert, og målet er å spare penger. Kjenner du at det smaker av Bjarne Håkon Hanssen? Båten blir til mens vi ror.