Arbeidslinja

Mange er i arbeid, men målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd, er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Det kalles for arbeidslinja og brukes mot folk. Arbeidslinja har et klart budskap; de som søker stønad vil ikke arbeide. Når markedsliberale økonomer prøver seg som hobbypsykologer så finner de individuelle forklaringer på strukturelle spørsmål. I sosiologien kalles dette for nivåfeilslutning. Det økonomene finner, finner de der de leter. Derfor vil markedsliberale økonomer lett miste noen perspektiver.

Trygden skal sikre utjevning og et fullverdig liv for dem som ikke får arbeid. Det står fortsatt i mange av fagbevegelsens prinsipprogrammer. Det er ingen tvil om at folk er positive til arbeid. Det å ha noe å stå opp til, det er bra. Selv om det noen ganger er slitsomt så finnes det en glede over å kunne bidra med noe som er alment nyttig. Arbeidsglede finnes i alle bransjer. Husk bare hva Prøysen sier i Griskokktrøsta:

Nei, æillslags ærlig arbe’ er like fint og bra,
så åffer skal du slutte med griskokkjobben da?

Det finnes i arbeiderklassen en yrkesstolthet som går ut på at det er tross alt er arbeidet som skaper verdiene. Dersom arbeidslivet tilrettelegges, vil flere kunne delta. Tilrettelegging slik at jobben passer med alder, kapasitet og kompetanse, finner vi lite av. Det stilles høye krav om effektivitet og lønnsomhet, ellers er det mange mekanismer som støter folk ut, dersom de ikke kan bidra med 100%.

Arbeidslinja representerer et historisk paradigmeskifte. Før var det utstøting som var problemet. Nå fremstilles alle ytelser som et problem enten ytelsene kalles for sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller sosialhjelp. Arbeidslinja bygger på mistillit til mennesket. Det skal «lønne seg» å jobbe. En tar utgangspunkt i at ”folk er late og må straffes økonomisk for at de skal velge å jobbe”. Derfor må alle økonomiske ytelser være dårligere enn den dårligst betalte jobben.

Det finnes en merkverdig forskjell på folk. Mens ledere i næringslivet trenger mer penger som insitament for å gjøre en bedre jobb, så er det stikk motsatt for syke og funksjonshemma. De skal liksom yte mer dersom de får mindre penger.

Det er «for lett» å få trygdeytelser. Velferdsstatens kostnader fremstilles ikke bare som et stort problem, men som en unødvendighet. Kostnadskutt framstilles som bra selv om det fører til privat forsørging og til frelserarmeens matstasjoner. De holdningene som ligger bak arbeidslinja, påfører følelse av skam hos de som søker ytelser. Dette kan øke helseproblemene. Det kan også bety at grupper som klare seg dårlig på arbeidsmarkedet vil godta underbetalte og utrygge jobber i neste omgang.

Retten til arbeid har vært et offentlig ansvar i hel etterkrigstida. Privat arbeidsformidling ble forbudt i 1947. Arbeidsformidlingen skulle være fri og uavhengig. Derfor ble den også skilt ut fra sosialdepartementet. Det fantes offentlig respekt for klasseinteressene den gangen. Rett og plikt til arbeid har alltid vært noe annet enn arbeidsplikt uten rett til arbeid.

NAV startet som et samarbeid. Nå har gamle Aetat overtatt føringen. Sosiale spørsmål henvises til arbeidsmarkedet som skal løse alle problemer. Når det ikke virker, er det «brukernes» feil. Arbeid er den viktigste kilden for deltagelse og inkludering. Derfor er det lett å bruke arbeidslinja som kamuflasje for sosial nedbygging, og det gjøres i stor stil.

Hva med motkreftene? De viktigste finner vi i fagbevegelsen. Fagbevegelsen har direkte interesse av at viktige rettigheter ikke blir borte. Kampen for sykelønna er et godt eksempel på fagbevegelsens styrke. Aksjonen «For velferdsstaten» er en sentral sosialpolitisk aktør og betyr mye for den politiske bevisstheten knyttet til sosiale spørsmål. Internasjonalt er det den økonomiske krisa som er påskuddet for å bygge ned velferden. Her hjemme er det klasseperspektivet som mangler i debatten.

Det er tid for å velge side i spørsmålet om arbeidslinja.

4 kommentarer om “Arbeidslinja

  1. Dette er en så riktig beskrivelse Thor. Respekten for enkeltmenneskets unike egnkunnskap er totalt fraværende i dagens arbeidslinje tenking. Nå skal du lystre de ordrer du får. Gjør du ikke det blir du uten hjelp og tiltak. Heldigvis finnes det fortsatt noen som tror på en kommunikasjon mellom bruker og hjelper, der hjelperen lytter og kommer med muligheter og bruker gjør valgene. Noen trenger lang tid, og noen greier det aldri. La oss jobbe for at de som trenger det får tilbake den muligheta de engang hadde til å prøve og feile. Første bud er da en inntekt de kan leve av, slik at bekymring for å skaffe seg det mest nødvendige ikke stopper denne tankeprosessen.

  2. NAV har hele tida jobbet i støpeforma til Aetat. Det er ingen ny politikk, det er arbeidslinja.
    Økning i utbetaling av ytelser fra NAV blir ofte forstått som et symtom på moralsk forfall i befolkningen, men en av de nærliggende forklaringene er heller endringen i demografi. Nå begynner de store kullene etter 2. verdenskrig å bli godt voksne, en del uføre og en del pensjonister. Mange av disse har slitt kroppen sin i tunge yrker. Videre er deltakelsen av kvinner i arbeidslivet i Norge verdens høyeste og dette fører med seg en del rettigheter for denne gruppen. Dobbeltarbeidende kvinner med ansvar for hus, hjem og omsorgsoppgaver for foreldre og svigerforeldre tilsier også en slitasje for mange kvinner som resulterer i utbetalinger av sykepenger og mer varige trygdeløsninger for en del.

    Marginalisering og utstøting må forebygges gjennom en velfungerende grunnskole der ungdom har nødvendig kunnskap til å fungere i videregående skole, noe en del faktisk ikke har. 1 av 3 fullfører ikke videregående og mange har store problemer med å få lærlingplass. Mange i arbeidslivet vegrer seg for å ta inn lærlinger på sin arbeidsplass, de kan for lite av det praktiske faget, samtidig som de etter reform 94 er fullt oppdatert på Ibsen og nynorsk. Dette samt den manglende integreringen av nye landsmenn i arbeidslivet, den økende andelen unge som er psykisk syke og arbeidsuføre er det som bør bekymre NAV. Ikke moralsk forfall som må løses med økonomiske incentiver av motsatt modell av det som nyttes i næringslivet. Forskning tilsier at det stort sett ikke fungerer å sultefore fattige for å få dem til å jobbe, men å ha lave trygder er kanskje noe som gjør at velferdsstaten holder på sin legitimitet også på den høyre fløy i Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s