Bakgrunn for statsbudsjettet 2012

Det store problemet, er at det økonomiske systemet som dominerer i verden ikke er bærekraftig. Kapitalismen som system, går fra krise til krise. Det er særlig USA og EU som er hardt ramma. USA er stadig verdens eneste supermakt, og eliten dominerer verden militært, politisk og kulturelt. Et råttent økonomisk system vil undergrave USAs posisjon i løpet av få år. Manglende statlig styring, store skattelettelser og dyre kriger, tvinger USA i kne.

I EU ser den økonomiske unionen ut til å rakne. Politikken med stadig flere lån til stater med for mye gjeld, virker ikke. Felles valuta og pengepolitikk passer ikke for stater med ulik økonomi. Lavere bruttonasjonalprodukt, økt arbeidsledighet og ytterligere nedskjæringer, øker ikke evnen til å betale gjeld.

Den vestlige verdens hegemoni er i fare. NATOs erobring av Libya er ikke nok til å erstatte de vest-vendte klientregimene som har falt i Egypt og Tunisia. Det kostbare og mislykkete eksperimentet i Afghanistan er snart over. Land som Kina, India og Brasil er på veg til å ta over verdenshegemoniet. Det er i denne situasjonen at regjeringa skal legge fram sitt statsbudsjett.

Statsbudsjettet legges fram om høsten for så å bli revidert på våren. Det betyr at statens økonomiske politikk bestemmes to ganger i året. For å få mer ekspertstyre og mindre demokrati, har politikerne overlatt til Norges Bank å bestemme renta. Renter er ikke det eneste instrumentet for økonomisk styring. Staten har til sin disposisjon er rekke andre økonomiske virkemidler. Hva Norges Bank bestemmer seg for, har likevel politiske konsekvenser. I Norge er det viktigste å ha en politikk. Det betyr å ha et mål. Paroler som å «skape og dele» må få et konkret politisk innhold.

Det skapes ikke mye. Det eneste positive er at sysselsettinga er rimelig høy på kort sikt. Strategisk viktig industri som Elkem, er solgt til kineserne. De store investeringene går til en oljeindustri som uansett går mot slutten. Det investeres lite i framtida. Hverken utdanning eller infrastruktur får store løft. Næringspolitikken imponerer ikke fagbevegelsen. Det er bare gjennom arbeid at verdier skapes. Regjeringa har ingen svar på hva vi skal leve av i framtida. Vår felles formue av oljepenger står ikke på bok. De brukes til spekulasjon i internasjonale verdipapirer og aksjer. Dette er ekstremt usikkert.

Det deles ikke mye heller. Antallet fattige barn er fordoblet under det rødgrønne styret. Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Det kalles for arbeidslinja og brukes mot folk. Pensjonsreformen har svekket folketrygden og gitt den en mye dårligere fordelingsprofil.

Nå kommer samhandlingsreformen fra 1. januar. Det er helt naivt å tro at store omstillinger ikke skal koste penger. Norske kommuner preges av fattigdom og mye gjeld. De starter ikke med noe nytt uten at pengene ligger på bordet. I spesialisthelsetjenesten er situasjonen krisepreget. Det er stadig et demokratisk underskudd etter sykehusreformen av 2001. Store reformer som ikke er finansiert ser ut til å danne et mønster. Slik går det når administrativ tenking har erstattet den politiske ideologi.

Hvor mye penger bør staten bruke i 2012? Nedgangen i de internasjonale konjunkturene er et argument for bruk av mer penger. Norsk økonomi er så åpen at motkonjunkturpolitikk er nødvendig av hensyn til den inernasjonale situasjonen. Samtidig er det ingen problemer med å bruke penger på en fornuftig og framtidsretta måte. Norges Bank holder renta lav, og det stimulerer privat forbruk, varmer opp økonomien og boligprisene. Dette er et argument for et stramt statsbudsjett. Uansett så bør det prioriteres. Litt politikk bør det være plass til.

Det private forbruket bør ikke økes så mye som det gjør nå. Mens økt moms på mat rammer de fattigste, så rammer økte avgifter på flyreiser, drivstoff og strøm mer rettferdig. Renter på boliglån bør ikke kunne trekkes fra på skatten ubegrensa. Her trengs det et tak, da dette ellers bare øker prisene på boliger. Et stort antall kommunale utleieboliger vil kunne korrigere den ville veksten i boligprisene. Det bør skaffes rom for flere jobber i offentlig sektor. Kommunene er ikke klare for noen eldrebølge.

Det ser ut til at vår regjering skal sitte i to år til. Den kunne med fordel skape noe mer og dele noe bedre. En kommuneøkonomi som får eldreomsorgen til å skinne ville skape entusiasme i egne rekker.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s