Traumer og integrering

Etter terroren 22. juli kan vi få en økt forståelse for psykiske traumer. Avisene skriver at flertallet av våre helter fra Utvika camping nå er sykmeldte. De satte eget liv og helse i fare for å redde ungdommer, men det er ikke gratis. Terrorens ofre er de drepte og de mange andre som er berørt på ulike måter. I tillegg kommer at også andre traumer kan reaktiveres av det som har skjedd nå i sommer.

Terrorens umiddelbare psykiske skader arter seg som sjokk og kriser. Folk tror ikke dette er sant, og tar ikke inn over seg det som faktisk har skjedd. Gradvis tas realitetene inn, og først da kommer de følelsesmessige reaksjonene. Foruten angst er sinne, sorg og skyldfølelse vanlig. Det tar tid før folk kan orientere seg i en helt ny virkelighet. Vi snakker om før og etter 22. juli 2011.

Ikke alle blir ferdig med sitt mareritt. Lidelsen kalles da for posttraumatisk stressyndrom. Plagene er alvorlige og kan vare i årevis. Noen utvikler tilleggsproblemer knyttet til rus eller liknende. Vi trenger et raust og åpent hjelpeapparat i lang tid framover. Det vi har hatt til nå, er ikke bra nok.

Kravet er et langvarig lavterskeltilbud til alle som er direkte eller indirekte traumatiserte av det som skjedde i Oslo og på Utøya. Som biprodukt får vi da en økt forståelse for traumer generelt, herunder traumatiserte flyktninger fra andre land. Hjelpeapparat bør rustes opp uansett.

I innvandringsdebatten blir ulike grupper ofte sauset sammen. En arbeidsinnvandrer er ute etter jobb, mens en flyktning som søker trygghet, kan være psykisk knekt, og trenge mye hjelp. Noen av disse vil aldri komme i arbeid. Det er opplagt at mange flyktninger fungerer langt dårligere enn vanlige innvandrere.

Behandlingen har som mål at de rammede skal forsone seg med virkeligheten gjennom å sørge ned eller akseptere det som har skjedd. Selv om det trengs et profesjonelt hjelpeapparat så er det private nettverket og familien av aller største betydning. Den traumatiserte skal tilbake til samfunnet og integreres i arbeidslivet. Det kan ta kortere eller lengre tid. For enkelte kan det likevel bli uførepensjon og en følelse av å falle utenfor.

Det er ikke bare de traumatiserte som kan bli stående utenfor. Selv om vi er gode på å kombinere mangfold og fellesskap, så har vi de som er fylt av hat og aggresjon. Hatefulle tapere, som liker tanken på å ligge i krig med andre mennesker og religioner, finnes dessverre. Du kan si de har valgt å stå utenfor fellesskapet, men dypest sett har også de et behov for integrering. Det er en utfordring at mennesker som det ikke er lett å like, også kan ha et legitimt hjelpebehov. I byer som Oslo trengs det forebyggende tiltak som f.eks. kommunale fritidsklubber med antifascistiske programmer.

Det norske fellesskapet, slik vi har opplevd det i sommer, skal være et romslig sted. Ulikheter og forskjellige meninger er ikke farlig. Fellesskapet skal omfatte både syke og friske, unge og gamle, fra ulike kulturer og bakgrunner. Vi blir alle påvirket av hverandre. Kultur er noe dynamisk som stadig endrer seg over tid. Vi håper og tror at verden skal gå framover og at livet etter 22. juli skal by på nye muligheter.

I debatten om integrering er det ofte snakk om utlendinger. Det blir for snevert. Det kan være mange grunner til utenforskap. Det å integrere de som faller utenfor, er noe vi alle ønsker. Det er riktig som statsminister Jens Stoltenberg har sagt: Alle skal med. Det er Norge på sitt beste!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s