Hva betyr samhandlingsreformen? Det dreier seg om å spare penger, og da må vi være på vakt. Den viktigste forskjellen fra dagens modell, ligger i arbeidsfordelingen mellom kommunene og helseforetakene. Modellen går ut på at kommunene må betale for de helsetjenester de selv ikke kan produsere. Lokalsykehus kan tappes for funksjoner eller overlates til kommunene. Problemet er at det vil innføre et nytt klasseskille i helsenorge.

Kronikere, trygdede og eldre mennesker skal få utvidede kommunale helsetjenester. Rehabilitering, rus og psykiatri skal kommunaliseres. Det utvidede kommunale ansvar vil komme på områder hvor kommunene har betydelig ansvar fra før. Begrepene 1. og 2. linje tjenester vil få et nytt innhold. Behovene for sykehustjenester vil bli redusert, og i noen grad bli avhengig av kommunens økonomi.

Yrkesaktive skal få rask helsehjelp. Økonomien tilsier at disse ikke bør vente. «Helseeliten» skal få «finkirurgi» og andre høyspesialiserte tjenester på sykehusnivået. Ny teknologi legger føringer for helsepolitikken. Trenden er at sykehus blir mer spesialiserte. En del medisinsk teknologi, tilsier store enheter med et stort befolkningsunderlag. Dersom samhandlingsreformen parkerer indremedisinen i kommunene, så kan den høyt spesialiserte kirurgien få den sentraliseringen som mange ønsker seg.

Konsekvensene for psykiatrien er uklare. Kommunene har lenge drevet med psykiatrisk omsorgsarbeid. Hvor langt vil de gå i å overta behandling fra spesialisthelsetjenesten? De distriktspsykiatriske sentrene (DPS) ligger lagelig til for kommunalisering. Antallet privatpraktiserende psykiatere og psykologspesialister er stigende, og det truer det faglige nivået i den offentlige psykiatrien.

Rus er et stebarn. Mange ruspasienter er blant de sjukeste pasientene som finnes. De lever ofte på kanten av stupet, og underforbruker helsetjenester. Denne gruppen kan rammes hardt av innsparingen som følger samhandlingsreformen. Hva som forebygger rusproblemer, er omstridte, politiske spørsmål.

Den viktigste gruppa er de syke eldre. De har ofte et veldig komplisert sjukdomsbilde med mange lidelser samtidig, og eldremedisin er en spesialitet som krever god kompetanse på mange felt for å gi riktig behandling. Mange eldre er overmedisinerte, underdiagostiserte, feil- og underbehandlet. De trenger innleggelse på en faglig god avdeling med høyt kompetent personale for utredning og behandling.

Det er ikke bra at eldre går i skytteltrafikk mellom hjem og sjukehus med dagers mellomrom uten at det skjer noe annet enn at de kommer ut med enda flere inadekvate piller – så der har reformen et poeng, men hvordan skal kommunene skaffe seg denne kompetansen. Hvorfor kan ikke eldre få fullverdige helsetilbud på sykehus?

Så er det forebygging, som jo kommunene skal være eksperter på. Forebygging er begrunnelsen for å gjøre kommunene økonomisk ansvarlige for innleggelser. Forebygging tar tid. Du høster ikke samme året som du sår. Kunnskaper om hva som virker forebyggende på sjukdom, er på gruppenivå, ikke individnivå. Helsearbeidere og byråkrater vet ofte ikke hva som forebygger sjukdom. Derfor er det politisk innsikt og ikke økonomiske incitamenter som er viktig for forebyggende arbeid.

Konklusjonen er at samhandlingsreformen er mer av det som ikke virker. Antagelig blir det mer New Public Management og det betyr flere regler, mer kontroll og enda sterkere fokus på bunnlinja. Ansatte, pasienter og pårørende er bekymret. Mange tror at reformen betyr flere nedlagte lokalsykehus, og det er sannsynlig. Det stilles mange spørsmål og de gis få betryggende svar.