Norsk kultur etter 22. juli

Vi har sett dem på TV, i riktig rekkefølge. Først kommer kongen, så kommer stortingspresidenten og deretter statsministeren, regjeringen og opposisjonens ledere. De toger inn i domkirken, og ute følger folket opp. Rosetog med stor deltagelse over hele landet. Vi har valgt fellesskapet. Med eliten i spissen har vi bevist at i Norge er vi en samlet nasjon. Alle skal med, og det er få som står utenfor. Den fascistiske terroren har fått et klart svar.

Hvem er så våre motstandere? Dokumentasjonen er god, og analysene er mange. Da Nordahl Grieg skrev «Til ungdommen» i 1936, så var det på bakgrunn av starten på den spanske borgerkrigen. General Franco gikk til angrep på den spanske republikken og demokratiet fra sine baser i Marokko. Det var både muslimer og jøder med i Francos hær. Fascismen er som oftest rasistisk, men ikke nødvendigvis. Francos viktigste støtte var likevel den katolske kirken, og 5. kolonnen inne i Madrid.

Nordahl Grieg reiste ned til Spania som krigskorrespondent, og kjempet på republikkens side. Den gamle kommunisten står den dag i dag som et lysende eksempel i kampen mot fascistisk terror og vold. Høyres leder, Erna Solberg, har passet på å nevne at Nordahl Grieg var fra Bergen. Hun er stolt av ham, og nå er det flere som vil ha ham inn i salmeboka!

AUF fikk Utøya i gave fra fagbevegelsen i 1950. Ungdomsleieren har fungert som en møteplass mellom den sosialdemokratiske eliten og arbeiderungdom gjennom mange år. Noen av de som ellers hadde blitt våre politiske ledere, kan nå være drept. Traumer skaper dårlig samvittighet. Vi trenger et raust og åpent hjelpeapparat i lang tid framover. Kravet er et langvarig lavterskeltilbud til alle som er direkte eller indirekte traumatiserte. Som biprodukt får vi da en økt forståelse for traumatiserte flyktninger fra andre land.

Den som har interesse for norsk kultur, er klar over at arbeiderbevegelsen har spilt en dominerende rolle i norsk samfunnsliv siden 1930-tallet. Det finnes ingenting som er norskere enn sosialdemokratiet. Fra arbeiderbevegelsens kulturelle skattekiste skal vi kanskje plukke opp «det brukne gevær» som var populært i mellomkrigstida. Det heter jo ikke lenger «Aldri mer 9. april». Det heter, «Aldri mer 22. juli». Da kan vi ikke forsvare oss med nye bombefly. De bør avbestilles.

Enkelte mistilpassede fra Oslo vest har fått det for seg at Arbeiderpartiet har forrådt norsk kultur i over 30 år. De påstår mellom annet at regjeringen ser mellom fingrene på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Våre muslimske kollegaer og venner er langt bedre integrerte enn disse folkene. Det er noe fjernt over dem. Skal vi kalle dem for fjernkulturelle? Muslimhets og diskriminering er ut. I byer som Oslo trengs det forebyggende tiltak. Kommunale fritidsklubber med antifascistiske programmer.

Den historiske erfaringen er at høyrepopulistiske partier kan styrke seg når kapitalismen er i krise. Finanskapitalens herjinger kan skape grobunn for fascismen. Det fjernkulturelle høyre står sterkt i London og andre engelske byer. Arbeidsledigheten blant ungdom nermer seg 50% i flere EU-land. Det kan bli behov for syndebukker. Bare en sterk venstreside og en antifascistisk front kan snu denne utviklingen.

Ekstreme grupper som snakker om Eurabia, er nå helt politisk isolert i Norge. Krisa rammer ikke Norge særlig hardt, og den etablerte høyresiden slutter opp om fellesskapet. Politisk er vi nå sterkt rusta mot fascistisk terror og voldsbruk. La oss glede oss over det midt i sorgen over det som har skjedd. Vi har lov til å føle oss sterke på det kulturelle området.

Omfattende terror for å fremme et politisk manifest skjer ikke i et politisk vakuum. Individuelle forklaringer om sinnssykdom blir for lettvint. Om diagnosen blir antisosial eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse, kan vi overlate til de sakkyndige. Diagnostikk på bakgrunn av mediaomtale er en uvane hos enkelte fagfolk.

Politisk har vi en ny situasjon og et nytt trusselbilde, det krever en ny politikk.

  • Mer demokrati og mer åpenhet
  • Tettere fellesskap og mindre forskjeller
  • Ny sikkerhetspolitikk med vekt på truslene fra fascismen

2 kommentarer om “Norsk kultur etter 22. juli

  1. «Enkelte mistilpassede fra Oslo vest har fått det for seg at Arbeiderpartiet har forrådt norsk kultur i over 30 år.» Dette er nok et mye større fenomen enn at det omfatter «enkelte mistilpassede fra Oslo vest».
    Det er en noe avdempet og «folkelig» versjon av det som innebærer fremmedfrykt og skepsis eller en viss angst for det multikulturelle samfunn. En del eldre folk er i denne gruppen, helt vanlige pensjonister, men også en del marginaliserte voksne i alle aldre.
    Mange mener at utlendinger får og får, men at de selv får lite – det gjelder spesielt den siste gruppen.
    I tillegg til hverdags-rasismen og hverdagsangsten for det multikulturelle så fins det mer radikale grupperinger med en del oppslutning. De er lite synlig i offentlig debatt, men i forum på nettet yngler de, se for eksempel facebookgruppen SIAN (Stopp islamisering i Norge). De har over 11.0000 medlemmer… Ellers er det jo mange andre forum og kanaler med den type retorikk. Noen av dem har kanskje gått under jorden eller moderert seg etter de fikk sitt søkelys på seg pga terrorangrepene.
    De som ytrer seg med disse meningene har kanskje rett i noe: Deres meninger blir ofte «kneblet» på den måten at det er lite interesse for å få dem på trykk og på tv, og når de i visse tilfeller står fram med sine meninger så er det fort et negativt stigma som følger dem. Hvordan Stoltenberg og co + media skal følge opp med «mer demokrati» for å løse alle dilemmaene rundt dette blir interessant å følge med på. Det politisk korrekte Norge må begynne å innse at selv om vi framstår som et land av tolerante og konsensusorienterte mennesker så fins det også en del av det motsatte. Kanskje må vi godta at ytringsfriheten og demokratiet som vi setter så høyt, også vil brukes til å spre holdninger som kan sees på som både uetiske og usolidariske. Men vi kan aldri godta terror, diskriminering, mobbing og vold – uansett politisk farge eller hudfarge.

  2. Aldri mer 22. juli

    Etter at Innlegget «Norsk kultur etter 22. juli» ble publisert, har signaturen Diana skrevet en kommentar som det er helt nødvendig å svare på. Det er viktig å ta vare på det brede fellesskapet som oppsto etter terroren den 22. juli.

    Det er ekstremt å mene at Arbeiderpartiet har forrådt norsk kultur i over 30 år. Det finnes historiske erfaringer med dette som tema. Nasjonal Samling mente at det var Kongen og Arbeiderpartiet som hadde forrådt landet. Quisling ble skutt, og vanlige medlemmer av NS fikk fengselstraffer for sine meninger. Dette var ikke til skade for ytringsfriheten, men styrket demokratiet. Nasjonal Samling ble banket opp på torvet her på Gjøvik allerede i 1936. Jøde-bolsjevikene var nazistenes fiendebilde. Muslimer og kulturmarxister er i fint selskap, sett med historiske øyne.

    Lovlig valgte myndigheter må respekteres. Det er demokratiets spilleregler. Det fjernkulturelle høyre klarer ikke dette. De er ikke mange, men de er dårlig integrert i det norske samfunnet. Det blir feil å kalle dem for radikale. Radikal betyr å gå til roten, og det passer dårlig på de mistilpassede høyrefolk.

    Et nettsamfunn som SIAN (Stopp Islamiseringen Av Norge) har 147 registrerte medlemmer. Et lite antall kan gjøre stor skade. Hatefulle tapere, som liker tanken på å ligge i krig med andre mennesker og religioner, finnes dessverre. En ny sikkerhetspolitikk vil kunne registrere disse og sjekke dem ut mot våpenregisteret og lister over hvem som har tilgang på bomberåstoff. Dette er forebyggende arbeid.

    Det er mange som er redde for fremmede mennesker. Det er ikke langt fra angst til fiendtlighet. At en del av de samme menneskene klager over dårlig service og ytelser fra velferdsstaten, er positivt, for det styrker fellesskapet. Rasister forsøker å spille på fremmedfrykten fordi de vet at fakta ikke virker mot angst. Vi har i Norge 90 000 muslimer fordelt på ulike menigheter med røtter i mange ulike land. Det finnes ingen konspirasjoner, og muslimer er like forskjellige som andre mennesker.

    Debatten om innvandring har vert dominert av fremmedfiendtlige elementer. Hallgrim Berg fra Høyre, Hege Storhaug fra Human Right Service og Christian Tybring-Gjedde fra Frp, er alle eksempler på den islamfiendtlighet som dominerer i media. De gir næring til de fjernkulturelle som i gitte situasjoner kan være farlige. Den etablerte høyresiden, representert ved Erna Solberg og Siv Jensen, slutter opp om fellesskapet, og det er veldig viktig. Så kommer den reaksjonære sutringen om politisk korrekthet, Da er det deilig å tilhøre det store fellesskapet.

    Arbeiderbevegelsen har stolte tradisjoner i kampen mot fascismen, slik den framstår som representant for de sosiale taperne på ytterste høyre fløy. Fra 1935 har sosialister, kommunister og borgerlige gått sammen mot fascistisk terror. Det vi har opplevd de siste ukene er ikke noe nytt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s