Under den kalde krigen kunne verden deles inn i tre. Det var vesten, Øst-Europa og den 3. verden. Slik er det ikke lenger. Noen snakker om ikke-vestlige, særlig i forbindelse med innvandring. Det er uklart hva de mener. Er Polen vestlig og Russland ikke-vestlig? Høy arbeidsledighet og sosial nedrustning har uansett aldri rettet opp økonomien i noe land. Snarere tvert om. Innstramming og kutt forsterker krisa og hindrer økonomisk vekst. Ikke minst i EU.

I etterkrigstida hadde de vestlige landa hovedsakelig negativ rente i 35 år. Stor statsgjeld fra krigens dager skulle betales. Ved hjelp av økonomisk vekst og en inflasjon som var høyere enn renta, forsvant gjelda raskt. En styrt inflasjon krever politisk kontroll med finanssektoren. Nå har finanskapitalen tatt makta fra industrikapitalen, og da er det slutt på inflasjon. Hellas, Spania, Portugal og Irland er land med mye statsgjeld. Det som framstilles som økonomiske nødvendigheter, er i realiteten politiske krav. Finanskapitalen støttet av Pengefondet og EU bedriver politisk utpressing. Finanskapitalen krever ekstreme politiske forandringer. Og de tar seg betalt for en risiko som de ikke tar.

Krisa brukes til å fjerne de offentlige tjenestene. I Hellas realiseres markedsliberalistiske drømmer. Flere hundretusen offentlige stillinger blir borte. Lønningene reduseres, betalte feriedager forsvinner, pensjoner kuttes. Offentlig eiendom og virksomhet selges billig. Arbeidsledigheten øker dramatisk. Indirekte skatter og avgifter, som rammer folk flest, skal økes. Det er åpenbart noen som tjener på dette og som gjerne ser at krisa fortsetter. I følge The Economist ser «reformivrige» grekere krisa som en anledning til å «ordne opp» i landet. Finanskapitalen skal ha sine krisepakker, og folket skal betale i form av tapte sosiale rettigheter.

Hellas hadde ingen stor offentlig sektor i utgangspunktet. Irland hadde behov for den arbeidsmiljøloven som nå er fjerna. Lønnskuttene for ufaglærte ble på 25%. Arbeidsledigheten i Spania var høy nok som den var fra før. Det er bare når folk arbeider at det kan skapes verdier. Nå er folk både sinte og redde. Økonomiske systemer som ikke sikrer folk arbeid, er ikke bærekraftige i lengden.

Demokrati betyr valgfrihet. Den friheten forsvinner når EU-kommisjonen og Pengefondet stammer skruen. Landene i eurosonen har ulike behov og interesser. EU har ikke medført noen sosial utjevning, men et demokratisk underskudd. Høyresida vil ha en «teknisk» økonomidebatt mens venstresida vil ha politisk og sosial kamp. Den kampen vil måtte rette seg mot EU og de fire frihetene. Enkelte steder er fagbevegelsen sterk nok til å gjøre en forskjell. Dersom høyrepopulistene klarer å utnytte krisa, kan det medføre fascisme og krig. Dette er situasjonen i Europa. Reallønna synker i to av tre EU-land og noen tjener på det.

Alle rike land har industri og høyteknologi. De som produserer mat og råvarer er fattige, eller mangler allsidighet i sin utvikling. De rikeste landa tjener på frihandel. De hadde selv proteksjonisme da de bygget opp industrien. Statens pensjonsfond- utland eller Oljefondet som det også kalles, er en del av årsakene til den globale krisa. Vi betaler finansmeklere million-bonuser for at de skal optimalisere avkastningen på fondet. Kravene til avkastning er større enn veksten i realøkonomien i dagens verden. Derfor vil boblene vokse og sprekke, og vi får økonomiske kriser, med norske bidrag.

I følge økonomen Erik S. Reinert så hadde de gamle perserne noe som kaltes for jubelår. Disse var sjeldne, men medførte sletting av gjeld og nullstilling av alle rentekrav. Noen ganger er det nødvendig å trykke på reset-knappen. Store demonstrasjoner samler seg i Aten, Madrid og andre steder. Dette er gjeldsopprør. Disse opprørerne fortjener vår støtte.

«Vi betaler ikke! Vi betaler ikke!» sa Nobelprisvinner Dario Fo. Den parolen er stadig like aktuell.