Det er valg til høsten. Det ligger an til en klar seier for Høyre, og tilbakegang for de rødgrønne partiene. For å finne den underliggende dynamikken og konfliktlinjene, er det av interesse å vurdere slikt som klasse, kjønn og etnisitet i forhold til partiene.

Det finnes ulike modeller for klasseanalyser. I følge den klassiske marxismen er det en dynamisk konflikt mellom arbeid og kapital som driver samfunnet framover. Kapitalen akkumuleres, arbeiderklassen vokser og vil til slutt ta over makta. Den sosiologiske klasseanalysen dreier seg om lagdeling. Det er forskjell på folk utifra ulike variabler som utdanning og inntekt. Svakheten med denne analysen er at den ikke er dynamisk. Det finnes også andre klassebegreper som er mye brukt. Slike som overklasse, middelklasse og underklasse, eller elite og folk flest.

Senterpartiet er opptatt av sentrum-periferi-temaet og distriktenes framtid. Røttene til landbruket er fortsatt tydelige. Landbrukets betydning blir stadig redusert. Næringa har avgitt arbeidskraft til industri, handel og service i hundre år. Færre folk produserer like mye mat til en relativt sett lavere pris. De er både i posisjon og opposisjon til landbrukspolitikken. De er et smidig parti med mange ordførere, men Senterpartiet er på vikende front.

SV er inne i regjeringsvarmen for første gang, og det kan være krevende. Historisk er partiet tuftet på utenrikspolitisk opposisjon hos noen intellektuelle sosialdemokrater. Sosialt har SV utviklet seg til å bli et kvinneparti. Kjernevelgeren er en velutdannet kvinne som jobber i offentlig sektor. SV er ikke et arbeiderparti, og velgerne betrakter seg selv som middelklasse. Norge deltar i to imperialistiske kriger, noe som sikkert sliter på SV internt. Regjeringssamarbeid både koster og smaker. Det ligger ikke an til et bra valg for SV.

Arbeiderpartiet er ørnen blant partiene og statsbærende i det meste av etterkrigstida. Sosialt og politisk har partiet en stor bredde. Arbeiderpartiet kan ses som et stort politisk veikryss som ligger sentralt, og hvor sakene blir avgjort. Administrasjon har erstattet ideologien. Regjeringen fungerer nærmest som et forretningsministerium uten at det plager Arbeiderpartiet. Det er fortsatt et arbeiderparti, men ledes av en elite med høy utdanning og formue. Det er en lang avstand mellom dem som styrer og dem som blir styrt.

Høyre mener at det som er bra for eiere og ledere i privat næringsliv, det er bra for alle. Høyre har alltid benektet klassesamfunnets realiteter. Det er staten mot individet, og de store selskapene er å betrakte som enkeltindivider. Partiet går til angrep på offentlig sektor og på arbeiderklassens rettigheter. Privatisering, fleksibilitet samt angrep på velferdsstatens ordninger og arbeidsmiljøloven. Det er Høyres politikk, selv om de nå vil fremstå med mykere profil og ikke bare som et skatteletteparti. Lite stat og mye marked er ikke alt. Det er ikke lenger bare rike og mektige som stemmer Høyre. Høyre er konservativt og en garantist for status quo. Menn med utdanning som jobber i privat sektor stemmer ofte på Høyre. For tiden ser Høyre ut som en vinner.

Frp har sin egen klasseanalyse. De er partiet for folk flest. Folk skal bestemme selv og ikke overlate alt til den politiske eliten. De vil redusere skatter og avgifter. Samtidig skal staten betale for sosiale tjenester som skal leveres av private tilbydere. De er også skeptiske til kultureliten som snylter og lever på kunstnerstipend. Så er de i mot offentlig sektor og alt byråkratiet der. Frp mener at integreringspolitikken er mislykket, og at den har ført til at ikkevestlige innvandrere er blitt snyltere på velferdsstaten. De advarer mot snik-islamisering. Sosialt er Frp et arbeiderparti. Frps klasseanalyse irriterer venstresida. Den økonomiske eliten i næringslivet rammes ikke av Frps samfunnskritikk, men sentrale tariffavtaler og arbeidsmiljøloven er under angrep. Frp er for EØS avtalen med fri flyt av kriminalitet og sosial dumping. Den historiske erfaringen er at høyrepopulistiske partier kan styrke seg når kapitalismen er i krise. Faren er da fascisme og krig. Norge har klart krisa, og Frp er ikke i posisjon til å vinne valget.

Ved kommunevalget er Krf og Venstre av mindre betydning. De har et håp om renessanse ved valget i 2013 da de kan komme på «vippen» mellom blokkene i Stortinget. Partiet Rødt har hittil ikke klart å utnytte det store politiske vakuumet som finnes til venstre i norsk politikk.

Den klassiske arbeiderklassen er ikke lenger så stor. Det er Arbeiderpartiet og Frp som kjemper om disse velgerne. De fleste velgerne ser nå på seg selv som middelklasse. Høyre og SV kjemper om utdanningsgruppene. Høyre appellerer til breie grupper, mens SV må prøve å vinne tilbake kjernevelgere i offentlig sektor.

Klasseperspektivet kommer ikke til å stå sentralt i valgkampen. Fagbevegelsens innflytelse i Arbeiderpartiet er svekket. Nå har vi en arbeiderklasse med høy kompetanse og brukbare lønninger. Kvinner arbeider ofte deltid i offentlig sektor. Kommunene har ikke klart å redusere ufrivillig deltid i nevneverdig grad. Likelønn er et område hvor de rødgrønne ikke har levert. Det svekker kvinnepartiet SV.

Pensjonsreformene svekker Arbeiderpartiet. Det er de med lang utdanning og høy lønn som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50 åra eller går av med tidlig alderspensjon. Dette er dødens klasseskille, arbeiderpartiet prioriterer feil og det vil straffe seg.

Vi får flere milliardærer og flere fattige. Forskjellene øker i takt med regjeringens løfter om å bekjempe fattigdommen. De solidariske fellesskapsløsningene viser seg å ikke bli prioritert. Alle sosiale spørsmål henvises til arbeidsmarkedet.

Det skulle ha vært spørsmål om velferd og fordeling som skilte partiene fra hverandre. Dessverre har de rødgrønne manglet en klar politisk profil, og vil derfor ikke klare å mobilisere til en valgseier.