Revidert statsbudsjett ble lagt fram fredag 13. mai. Det ble ingen overraskelser. Om finansministeren heter Per Kr. Foss, Kristin Halvorsen eller Sigbjørn Johnsen, ser ut til å bety lite. Embetsverket i finansdepartementet er kjent for å holde den politiske ledelsen i stramme tøyler. Alle utenlandske investeringer blir betraktet som sparing, og innenlands så skilles det ikke mellom investeringer og forbruk. All pengebruk innenlands regnes som forbruk. Den som tror at våre utenlandske investeringer er trygge, tar helt feil. Verdens største økonomier er fortsatt i dyp krise.

Norge går så det suser. Krigen i Libya holder oljeprisen høy. Arbeidsledigheten synker. I denne situasjonen må staten sette på bremsen. Dersom økonomien trenger stimulering, skal staten bruke mer penger, men nå er det tid for innstramning. Staten kutter bruken av oljepenger med 15,2 milliarder kroner. Oljepengebruken er dermed godt under den såkalte handlingsregelen.

Den «ansvarlige» høyresiden kritiserer regjeringen for ikke å kutte nok. De viser til at veksten i økonomien er så stor at skatter og avgifter i seg selv gjør bruken av oljepenger mindre nødvendig. Professor Hilde C Bjørnland ved BI hadde en kronikk i DN samme dag som revidert budsjett ble lagt fram. Hovedbudskapet hennes er at staten er for stor og ineffektiv, og kuttene for små. Mindre stat er det enighet om på høyresiden. Selv om statens andel av BNP stadig synker, så er de utålmodige og kravstore de som vil ha bedre rammevilkår for privat sektor. Slik argumenterer de som vil ha mer til de rikeste.

Frp har avholdt landsmøte og der var det «opprør» mot skatter og avgifter. Alle må få så de merkes, og det vil si minst 10.000 kroner til hver av oss. En slik stimulering av privat kjøpekraft er nesten revolusjonær. Deler av effekten ville bli spist opp av prisstigning og høye renter, men ellers hadde det blitt kjøpefest! Det er neppe meningen at dette skal gjennomføres. Samarbeidet med Høyre skal sikre «ansvarligheten». Frp driver med populistiske valgløfter som går hjem hos dem som ikke forstå så mye av samfunnsøkonomien.

Problemet er at de rødgrønne vil tape valget, både til høsten og om to år. Grunnen er mangel på politikk. Administrasjon har erstattet ideologien. Regjeringen fungerer nærmest som et forretningsministerium. Den økonomiske politikken likner på næringspolitikken. Det vil si at den ikke eksisterer. Det finnes i liten grad overordnede planer eller politisk retning som sier hva regjeringen vil.

Politikk er å velge. Hva slags samfunn vil vi ha? Velgerne er lei av den offentlige fattigdommen. Det handler ikke bare om hull i veiene. Hvorfor har ikke kommunen råd til noen ting? Det skinner ikke av eldreomsorgen, og hvorfor får ikke pleierne fulle stillinger slik som de ønsker? Hvorfor er det fortsatt forskjell på skift og turnus? Og hvorfor er kampen mot fattigdom avlyst? Ingeniører og økonomer er som oftest menn, og de jobber i privat sektor. Lærere og sykepleiere er som oftest kvinner, og de jobber i offentlig sektor. Slik har det seg at kvinnene tjener kr. 100.000 mindre pr år. En handlingslammet regjering klarer ikke å rydde opp i de mest åpenbare urimelighetene.

Dersom velferdsstaten skal bygges ut, må det skje på bekostning av privat sektor og privat forbruk. En skjerpet skattepolitikk og høyere avgifter vil redusere privat forbruk og skape rom for økt velferd. Dessverre tør ikke regjeringen å utfordre høyrepartiene i slike spørsmål. Derfor åpner det seg et rom for de private løsningene. De sosiale behovene eksisterer selv om staten krymper. Det popper opp med med private forsikringer og supplerende pensjonsordninger. En påtvungen privatisering som er unødvendig. Sosiale ordninger er bedre og billigere over skatteseddelen.

Ved hjelp av kompetanse og kapital skal privat sektor produsere flere varer og tjenester til lavere priser. Sysselsettingen i privat sektor må reduseres. Eksempelvis må både varehandelen og industrien avgi personell dersom omsorgen skal økes. Alternativt vil skikkelig skatt på formue og eiendom også kunne dempe veksten i privat virksomhet. Det er heller ikke krise dersom strøm og bensin blir dyrere. Avgiftene bør økes for å finansiere et økt offentlig forbruk.

Det er ikke alltid bunnlinja som teller. Innafor omsorg og velferd er det kvaliteten som er viktigst. Arbeid med mennesker er forskjellig fra annen økonomisk aktivitet. Økonomene bør slutte å tro at slikt arbeid kan effektiviseres på samme måte som industri.

Det skulle ha vært spørsmål om velferd og fordeling som skilte partiene fra hverandre. Derfor er det trist å høre på dagsnytt 18 at finansministeren er enig med Høyres Jan Tore Sanner om å styrke konkurranseevnen. Det var den prioriteringen. Revidert statsbudsjett er det siste før valget til høsten. Det er vanskelig å spore noen entusiasme for de rødgrønne partiene, men det går da alltids an å true med at alternativene er verre.