Kamerater, det er en gammel tradisjon at vi samles her i Minneparken på 1. mai. Det er over 70 år siden krigen kom til Norge. Det er nødvendig å tenke over hvor relevant og hvor viktig erfaringen er fra den gangen. Det begynner å bli lenge siden, og verden har forandret seg. De som husker krigen er i ferd med å bli borte. Det er i år 64 år siden Minneparken ble etablert. Dette er stedet vi kan gå til når vi skal minnes dem fra vårt lokalmiljø som ga sitt liv under 2. verdenskrig. Vi har lovt hverandre å aldri glemme. Vi akter å holde det løftet.
Leif Skumlien
Sverre Moen
Harald Davidsen
Trygve Hansen
Martin Odberg
William Stubberud og
Odd Olsen
Alle falt under felttoget i Norge våren 1940.
Tyskland var den gangen verdens sterkeste supermakt. Ingen kunne stoppe Tyskland på den tida. De unge menn som her er nevnt, er et bevis på at Norge ikke ga seg uten kamp. Okkupantene møtte motstand fra første stund.
Det tok tid å komme i gang med motstandskampen. Tyskland seiret på alle fronter, og det var politisk usikkerhet. Men krigslykken skulle snu seg noen steder. I kampene ved Stalingrad raste slaget fra august 1942 til februar 1943. Det var et avgjørende vendepunkt i krigen, og blir ansett som historiens blodigste slag. Etter dette gikk det den rette veien, og mange forsto at tyskerne ville tape til slutt.
Nasjonal Samling ble banket opp på torvet her på Gjøvik allerede i 1936. Jøde-bolsjevikene var nazistenes fiendebilde. Men motstandskampen fikk ei brei plattform som vokste hele tida. Arbeiderklassen og kommunistene sto ofte i spissen, men til sist var nesten alle imot nazismen og okkupasjonsmakta. Det var ikke bare en holdningskamp. Det var også en mer aktiv motstandskamp. Jødene ble tatt av ideologiske grunner, med hjelp fra det norske politiet.
I Gjøvik tok de familien Jaffe – Samson og Ruth, barna Mendel, Robert og Arnold – til utryddelse i Auschwitz der de ble drept i 1942.
Motstandskampen kostet mye. Særlig i 1944 ble mange fengslet eller drept.
Willy Lund
Ragnvald Nilsen
Karl Johan Nikolaisen
Rolf Arebø og
Kjell Skogly
Alle lokale patrioter og motstandsfolk som ble skutt i kamp med tyske soldater i 1944.
Kristian Andresen ble henrettet
Harald Knutsen døde av tortur
Arne Austeen døde i strid over Tyskland i 1945.
I full respekt for dem som ga sitt liv, må vi spørre om hva som gjelder i dag.
Krig har forandret seg mye siden den gangen. Først fikk vi den kalde krigen, men den er også over. NATO har fått nytt formål, og kan benyttes over hele verden. Det heter ikke krig lenger. Nå heter det humanitær intervensjon. Det var krigen vår mot Serbia som fornyet språket. Det er høyteknologien som gjelder. Krigens ofre er nesten bare sivile. Bombekrig er best. Ingen folk liker å være okkupert. Det er motstand i alle okkuperte land. Kriger løser ingen problemer. Afghanistan, Irak og Libya preges av borgerkrig med utenlandsk innblanding. Etter mitt syn bør vi si nei til disse krigene. Vi må huske at vi også ble angrepet og okkupert av en fremmed makt.
Det sies ikke stygge ting om norske jøder i media i våre dager, og det er bra. I en globalisert verden er det enda viktigere enn før å bekjempe fremmedfrykt og rasisme. Terror er kriminalitet og må møtes med strafferettslige midler. At vi på 9 år går til krig mot tre muslimske land, reiser flere spørsmål om årsaker til rasisme her i landet. Mye tyder på at muslimene er vår tids jøder. Slik holdningene til muslimene er hos enkelte norske borgere i dag, minner det om holdninger til jødene som fantes på 1930-tallet.
Kampen under krigen var for et fritt land, der folk ikke bare kunne tenke det de ville, men også organisere seg fritt, og utøve sin religion. Det var en kamp for nasjonal sjølråderett, og en kamp for politisk frihet og rettferdighet. Dette har ikke gått ut på dato. Dette er like viktig i dag som under krigen.
Jeg vil sitere fra en gammel arbeidersang:
Frem kamerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari.
Slå tyranniet våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri.
Vi hedrer dem som falt i krigen, og gjentar det gamle løftet om aldri å glemme.
Gratulerer med dagen.
Thors blogg 
Skulle gjerne lagt igjen en liten kommentar her. Den har ikke så veldig mye med artikkelen å gjøre (som ser ut til å handle mer om krigen og sånn), men den har å gjøre med påstanden ’muslimene er vår tids jøder’ som kommer fram i artikkelen og som du nevnte når vi snakka sammen forrige gang, og som i utgangspunktet er en historisk parallell som dras fram temmelig ofte.
Jeg kommenterte det ikke da (fordi jeg bare hoppa over det antar jeg), men jeg har altså en kommentar til dette. Den første delen av denne er at jeg i stor grad er temmelig skeptisk til historiske paralleller som valide argumenter, de kan være interessante for å analysere på et overfladisk nivå men lite ellers. Men jeg mener også at denne spesifikke parallellen er litt upassende, av det grunnlaget at den i stor grad går ut på det at du har en minoritet som er uglesett i majoritetens øyne, og som (til en viss grad, denne passer nok ikke i alle tilfeller da jødehatet i Europa kulminerte i en tid da mange jøder var integrert i europeiske samfunn) lever segregert fra majoritetsbefolkningen (enten ved egen innsats eller av storsamfunnet, men oftest et samspill). Er dette kriteriene kan en likeså godt si at sigøynerne er jøder, de irske vandrerne er jøder, taterne er jøder, muslimene er jøder også videre.
Nei, jeg mener at jødene fortsatt er ”jødene”. Det gamle jødehatet har blitt noe utdatert siden det var så effektivt at det har skremt (for ikke å si slaktet dem ned) så og si alle de europeiske jødene vekk fra samfunnene sine at de nå lever i USA og Israel, kun Storbritannia og Frankrike har i dag betydelige jødiske befolkninger i Europa. Det gamle europeiske jødehatet finner vi igjen i dagens Midtøsten i ganske stor grad, hvor det begynte sin inntogsmarsj på begynnelsen av 1900-tallet, og ble forsterket av Israels tilblivelse og ydmykelse av de arabiske statene og palestinerne. Men til og med ikke her er det noe jødisk befolkning igjen da så å si alle flyktet til Israel på grunn av disse holdningene (dette bidro forresten til å nesten doble Israels jødiske befolkning på 10 år). Det gamle jødehatet ser jeg på som det preget av at jødene er del av en internasjonal konspirasjon mot resten av verden, og dette med dem som grådige og forræderiske og alt det der.
Uansett, hovedpoenget mitt her var ikke å snakke om jødehat, da jeg mener dette er en dårlig historisk parallell til moderne europeisk motstand og mistanke (kall det gjerne hat om du vil) til muslimske innvandrere. Det jeg gjerne vil snakke om er det jeg mener er en bedre historisk parallell til den muslimske innvandringen til Europa, og det er nemlig den katolske innvandringen til USA fra andre halvdel av 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, og hvite amerikanske protestanters holdninger hva angår denne innvandringen.
Denne innvandringen kom hovedsakelig fra Sør-Tyskland, Irland, Sør-Italia og Polen. Tyskerne og irene kom på grunn av omfattende hungersnødkatastrofer, italienerne og polakkene var motivert av arbeidsmuligheter og hva dette betydde for muligheten for å forsørge familien i hjemlandet. Som europeere ble de klassifisert som hvite og nøt de samme institusjonelle rettighetene som hvite i USA, dette betydde for det første at de kom i konkurranse med hvite amerikanere om arbeid. De kom i store antall og brakte ofte med seg familien sin på et senere tidspunkt, mange kvinner kom seg også inn i landet med å gifte seg med menn som allerede var bosatt i USA (i mange tilfeller slektninger, ofte så var det ekteskap på papiret, men ikke alltid). De fleste av disse ankom også de store byene, og bosatte seg der i etniske enklaver, hvor få kunne engelsk og det var utbredt fattigdom og kriminalitet.
Det er her analogien begynner å gjøre seg litt mer gjeldene (er vel også verdt å nevne at det nevnt overfor også gjaldt det enorme antallet jødiske innvandrere fra Øst-Europa på samme tid som italienerne og polakkene). Fordi til tross for at USA var grunnlagt på europeisk innvandring hadde denne innvandring fram til nå bestått nesten utelukkende av protestanter fra Nord-Europa (særlig de britiske øyer), da det kom katolikker, og dette gjaldt særlig katolikker fra kontinentet (og da særlig fra Sør-Europa, som mange hvite ikke anså som ’hvite nok’). Det oppstod bred mistanke i den hvite protestantiske befolkningen som fryktet disse nye fremmede, som var i hovedsak analfabeter fra fattige kår i autoritære og korrupte land. Det blei pekt på at de tok arbeid fra hvite menn fordi de var villige til å ansettes på langt mindre lønninger. Det ble også vist til høyst synlig gjengkriminalitet i de etniske bydelene som et tegn på at disse menneskene ikke nærte noe kjærlighet til sitt nye land. Men det som var spesifikt for holdninger til katolikker var oppfatningen at de ønsket å endre grunnstrukturene i det amerikanske samfunnet og erstatte sekulær republikk med autoritært pavestyre. De var del i en omfattende ”snikkatolisering” av det amerikanske samfunnet.
Det ble også opprettet flere politiske organisasjon som betegnet seg som ’nativists’. De mente at (hvite protestanter) født i USA skulle ha forrang over andre (fremmede), de var også for en mye strengere innvandringspolitikk, særlig overfor katolske land. Disse partiene hadde ganske stor folkelig appell, men grunnet det amerikanske topartisystemet så ble det vanskelig for dem å få representasjon da de sto utenfor de store partiene. Men til tross av det er jo dette et ganske klart historisk sidestykke til dagens høyrepopulistiske partier i Europa, ja?
Så det er hva jeg hadde og si om dette (selv om det er mer og si, blant annet hvordan disse holdningene tidde og døde ut opp mot andre verdenskrig). Grunnen til det er at selv om historiske analogier (tror det er et bedre ord enn ”paralleller”) er overfladiske og kommer til kort, så tror jeg man kan ta litt lærdom av å anvende de riktige historiske analogiene heller enn de som er sterkest fordi de er følelsesladde og representerer historie som er mer allment kjent.
Kos dere i Spania!