Libya

Urbefolkningen i Libya består av berbere. Araberne kom på 700 tallet. Under det osmanske herredømmet var Libya delt. Tripolitania i vest og Kyrenaika i øst samt Fezzan i sør-vest. I dag er nesten alle berbere assimilert, og har en arabisk identitet. Det er lite som holder Libya sammen. Det var kolonimakten Italia som samlet landet da de slo tyrkerne i 1911.

Libya ble fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Han representerer ikke den største av klanene. Uten demokrater blir det lite demokrati. I Libya er det klanen som er viktig. Styresettet er diktatur slik som i nabolandene. Det store idealet er Gamal Abdul Nasser fra Egypt. Han er mannen bak den moderne og sekulære arabiske nasjonalismen som står sterkt i Libya.

Det er for tidlig å snakke om demokrati i nord-Afrika. Det er de militære som har den faktisk makta både i Tunisia og Egypt i dag. De valgte å stille seg på folkets side. Derfor falt diktaturene så lett. I Libya ble hæren splitta. Derfor ble det borgerkrig. Det er ikke hæren som kriger mot de sivile. Det er våpen på begge sider. Etter NATOs luftkrig ser det ut til at landet i første omgang blir delt. Benghazi kan bli øst-libyas nye hovedstad.

FN har svekket mulighetene for fred. Russland og Kina kritiserer vestlig aggresjon, men brukte ikke den vetoretten som de har. Derfor må de ta sin del av ansvaret for krigen. Det står ikke noe «verdenssamfunn» bak NATO i denne krigen. Ikke en gang NATO-land som Tyrkia og Tyskland slutter opp. FN-resolusjonen om flyforbudssone og beskyttelse av sivile gir vesten et uklart mandat, som tolkes på mange måter. Det mest sannsynlige scenario nå er okkupasjon. Alle arabere vet at det kommer korsfarere fra Europa og at disse må slås tilbake.

Store deler av verdenssamfunn tror at korsfarernes mål er Libyas olje. Britisk og fransk imperialisme er ikke noe nytt. Folk husker saker som Suezkrigen, og vet at stormaktene har sine egne interesser. Det var et hardt slag for Frankrike å miste den tunisiske eliten som sine klienter. Det kan ramme økonomien. Strategisk er Egypt viktigst for USA. Egypt er nøkkelen til kontroll over hele regionen. Det er et svekket vesten som nå tyr til desperate handlinger. Det mest blodige diktaturet i Nord-Afrika er Algerie. De har sterk støtte fra Frankrike. Kongedømmene i Jordan og Saudi-Arabia har mer støtte fra USA enn fra egen befolkning. Syria og Jemen kan falle som moden frukt.

Norge har som vanlig ingen selvstendig politikk. Vi hyller FN og følger USA i tykt og tynt. Noe av retorikken er beregnet på hjemmepublikum. Regjeringen har 100% oppslutning i stortinget for sin Libyakrig. I utenrikspolitikken har Norge et demokratisk underskudd da det mangler opposisjon. Mange er positive til krigen. De tror at sivile nå blir beskyttet av F-16 fly. Muhammar Gaddafi er demonisert i media. Det er selvsagt ikke riktig at det er de sivile som er regimets motstandere. Den lojale delen av hæren kriger mot en væpnet opposisjon. Det kalles for borgerkrig. I krig produseres desinformasjon som en del av kampen. Vår fremste kapasitet på spørsmål om fred, er professor Johan Galtung. Han blir ikke hørt. Det virker langt fram før vi har en sterk fredsbevegelse i Norge.

Verdenssamfunnet bør engasjere seg. Det bør etableres en global fredskomite. Store land som Sør-Afrika, India, Kina, Brasil og Russland er aktuelle kandidater. Små land som Cuba og Serbia kan bidra med spesialkompetanse. Nelson Mandela er en god venn av Muhammar Gaddafi og Mandela har også tillit i vesten. Det kan hende at USA får betenkeligheter, og da kan den afrikanske union (AU) mekle i konflikten. Mekling vil ikke bli forsøkt før USA er tilstrekkelig svekket av sine øvrige kriger, og det kan ta lang tid. Verdens eneste supermakt har tatt i bruk alle sine kapasiteter, og er skeptiske til en ny okkupasjon. I dette ligger det håp om fred.

3 kommentarer om “Libya

  1. Thor!
    Denne artikkelen er så god, informativ, klargjørende og så viktig at du bør sende dn inn til media som har en langt større lesegruppe enn twitter!
    At du påpeker et demokratisk underskudd i.f.t. utenrikspolitikk, gjør tsen om at der hvor alle tenker likt, der tenkes det ikke meget!

  2. Gaddafi (bruker din skrivemåte for å opprettholde konvensjonen, og fordi det ikke ser ut som noen i media er enige om hvordan de skal translitterere navnet) har styrt Libya nå i mer enn 40 år. I løpet av denne tiden har det vært mange store ord, brutte løfter, snuoperasjoner og ydmykelser. Det startet som et radikalt arabisk nasjonalistisk prosjekt, sterkt inspirert av den parallelle utviklingen i Nassers Egypt, og tok skritt for å få til en stor arabisk samlingsstat. Dette stoppet opp, på samme måte som forhandlingene om en samlingsstat av Egypt og Syria, på slutten av 70-tallet kom det til og med til en kort krig mellom Libya og Egypt, hvor Libya tok mesteparten av tapene. Da den konvensjonelle arabiske nasjonalismen ikke ga ønskede resultater ble fokuset retta mot Gaddafis personlige grønne ideologi på slutten av 70-tallet. Her blandes arabisk nasjonalisme, panafrikanisme, politisk Islam og en slags sosialisme til en egenkokt oppskrift nedtegnet av Gaddafi selv i hans grønne bok. Under 80-tallet var Libya preget av en langvarig territoriekonflikt mot nabolandet Tsjad i sør. Denne konflikten endte med tap for Libya og kostet landet mange liv og mer penger. Det var en ydmykelse for Gaddafis radikale visjon, og på 90-tallet ga han opp den radikale veien for landet sitt, det som gjenstod var å holde på makten, et viktig unntak er såklart panafrikanismen som de siste 10-20 årene er blitt framhevet sterkt i libyske medier og utdanning. Tanken er at Libya skal knytte seg og ha mer til felles med de afrikanske landene sør for Sahara enn de arabiske nabostatene.

    Motstand mot sitt styre er ikke noe nytt for Gaddafi. Helt i begynnelsen av sin makthavelse hamlet han opp med et sterkt libysk kommunistparti, senere har han møtt motstand fra militante sufigrupper (en slags etterkommere etter de som kjempet mest innbitt mot det italienske kolonistyret og en stund var kongens støttespillere) som han også har slått ned. Etter konflikten i Tsjad ble Gaddafis posisjon truet av et forsøkt militærkupp, han løste dette problemet for framtiden med å svekke militærets posisjon i samfunnet og øke makten til stammemilitser og militser av ideologiske tilhengere ved å utstyre dem med nye våpen, gi dem den beste treningen og tilby dem gunstige goder for fortsatt tjeneste. Gjennom mesteparten av sitt styre har Gaddafi måttet hamle opp med motstand og misnøye blant berberstammene (ikke-arabiserte berbere vel og merke) i det tynt befolkede og dårlig administrerte sør. Et av Gaddafis viktigste våpen her har vært den statlige propagandaen hvor han påstår at berberne ikke er et reelt folk, men en vestlig løgn for å delegitimisere arabisk nasjonalisme og Islam. En islamistisk opposisjon har også vært en tone i siden på Gaddafi, men han har til nå holdt seg ganske trygg med den og prøver å vinne støtte i verden ved å påstå at disse leder det nåværende opprøret mot ham. Gaddafi skaffet seg også mange fiender i utlandet gjennom det grønne Libyas (70-tallet til 90-tallet) radikale visjon som innebar at landet ble våpenforsyneren og treningsleiren for motstandsgrupper og/eller terrornettverk verden om, blant annet var IRA (og mange andre) hyppige kunder på Gaddafis våpenbasar anskaffet ved hjelp av landets oljerikdom.

    Økonomisk har Libya stagnert voldsomt i perioden under Gaddafis styre. Riktignok har det, på bakgrunn av oljerikdommen, blitt innført visse velferds- og utdanningsgoder som en del av regimets radikale politikk fram til 90-tallet, men mye penger ble sløst bort på våpenanskaffelser (særlig forsøk på utvikle atomvåpen på 70- og 80-tallet), krigen i Tsjad og slikt. Etter det har nesten all profitt gått til Gaddafis egen stamme og andre støttespillere, for å sementere regimets posisjon mot mulig motstand etter de mange tilbakeslagene i det grønne Libyas historie. Det fins få jobbmuligheter utenfor den offentlige sektoren, og denne er også dårlig utbygd og dårlig finansiert, de fleste andre jobber fins i oljesektoren hvor mange utenlandske selskaper er engasjert, blant annet italienske (de siste årene har Gaddafi knyttet et nært forhold til Berlusconi, og en må innrømme at de to er nesten som skapt for hverandre), men disse ansetter i stor grad afrikanske gjestearbeidere, som er billigere enn å ansette innfødte libyere. Utenfor oljenæringens sentre er infrastruktur dårlig vedlikeholdt og mange bygninger og veier er falleferdige. For innfødte libyere fins det få andre yrkesveier enn arbeidsledighet (om det kan kalles et yrke) eller arbeid i en temmelig utspredt uformell (kriminell undergrunns-) økonomi. Det finnes allikevel lite absolutt fattigdom i Libya, og som de fleste arabiske land (med unntak av Egypt) er ikke sult og underernæring noe stort eller merkbart problem. Men det finnes få framtidsutsikter og et liv med et falleferdig hus, en skraphaug av en bil, en hullbefengt vei, ingen jobb, og dårlig statspropaganda på TV er rett og slett trist og kjedelig. Det er på tide for Gaddafi å gå av, Libya trenger noe nytt. Spørsmålet er bare hva, og hvem.

    Opprøret i Libya er uten tvil inspirert og frambrakt av hendelsene i Tunisia og Egypt, men misnøyen sitter dypt i store deler av den libyske befolkningen, dette var rett og slett den gnisten som trengtes for å sette fyr på landet. Politistater virker alltid stabile inntil det øyeblikket fasaden rakner. Men hva vil opprørerne? Hvem er de? Dette er et vanskelig spørsmål, men svaret er rett og slett at det ikke finnes noe klart svar, de er veldig mange forskjellige mennesker, nesten uten organisasjon og en fast ideologi eller plan, Gaddafis politikk for å knuse intern motstand har vært vellykket i det henseende. Mange snakker om demokrati og frihet. Dette er nok ikke løgn, men på grunn av mangel på informasjon og erfaring er det nok ikke så mange som egentlig vet så mye om demokrati i virkeligheten (og det er jo også problem at Libya for øyeblikket mangler all den politiske og byråkratiske infrastruktur for å skape et fungerende demokratisk styresett), snakket om frihet er nok litt mer forståelig for dem særlig hva angår hva vi i vesten kaller ’sivile rettigheter’ da det tyder på at rundt om i den arabiske verden finnes et ganske dypt ønske om at staten slutter å blande seg inn i menneskenes privatliv og at man for en gangs skyld kan si det man ønsker og nyte den informasjonen og underholdningen man ønsker. Like mye snakker opprørerne om bedre fordeling av oljerikdommene, som i det siste mest har gått til å styrke makten og sikre lojaliteten til Gaddafis nære støttespillere, flere jobber, det betyr jobber for libyere, ikke afrikanske gjestearbeidere. Men, som sagt, finnes det ingen egentlig organisasjon, ingen ledelse, ingen struktur i det libyske opprøret, det er derfor vanskelig å si hva slags styre man ville fått i Libya om Gaddafi ble styrtet i morgen, langt mindre om de som tar makten i Libya er i stand til å faktisk styre landet. De mest pessimistiske visjonene ser for seg et militærstyre (forfektet av det mest svekkede og svakt stilte militære i den arabiske verdenen, bevisst fra Gaddafis side), en mislykket anarkisk stat, eller et delt Libya (denne er nok ikke like pessimistisk men kan bety et langvarig fiendeforhold mellom øst, opprørerne, og vest, Gaddafi).

    Like fullt er det klart at fra et militært standpunkt så har ikke opprørerne noe særlig å stille opp mot Gaddafis styrker. Det finnes erfarne og disiplinerte krigere i deres rekker, blant annet deserterte soldater fra hæren og veteraner fra Afghanistan, Irak og Balkan (ja… jihadister), disse har ofte holdt fronten mot Gaddafis styrker (de har også trent de uerfarne men ofte ivrige forøvrige opprørerne), men de er for få og for dårlig utstyrt, mangelen på overordnet organisasjon og klare mål svekker også opprørerne i kamp. Det er helt klart at uten den vestlige intervensjonen hadde opprøret vært militært sett knust, men misnøyen ville fortsatt å eksistere.

    Mange er skeptiske til den vestlige intervensjonen, enten fordi man mener at man vet for lite om opprøret man støtter eller fordi man er mistenkelig til de involverte landenes motivasjoner, ’er de ute etter olje, innflytelse, kolonier?’, osv. Selv tror jeg at det ikke ligger noe særlig tanke bak intervensjonen, og det er et problem, den er drevet fram av en impulsiv og forvirret idealisme. Særlig for USA var idioti av en annen verden å involvere landet i nok en krig da tilbaketrekningen fra Irak er i gang, og det foreligger planer for det samme i Afghanistan, har de uflaks må amerikanske skattebetalere (bortsett fra de rikeste) tynes for å opprettholde nok en krig som ikke betyr noe overhodet for amerikanske sikkerhet. Frankrike er nok et unntak her følger Sarkozy en klar arv fra de Gaulle hvor mulig er å hevde fransk uavhengighet og rykte i verden som en stormakt (men dette passer godt under begrepet ’forvirret idealisme’ det også). Hva gjelder interesse for olje, er få vestlige land avhengige av olje fra Libya, unntaket er Italia som får 25 % av sin olje derfra. Men dette var gjennom vennskap med Gaddafi. Italia er derfor ikke tjent med det libyske opprøret, sett fra et ’oljestandpunkt’.

    Den utenlandske intervensjonen er populær blant de libyske opprørerne, da de hadde vært fortapt i et militært henseende uten den, selv om det er stor enighet om at den kom altfor seint. Særlig er den franske innsatsen populær, det er inntrykk av at NATO bare kompliserer og er ineffektive, mens Frankrike (eller ’Sarkozy’ som opprørerne kaller alt fransk) er bestemt og avgjørende i sine handlinger. De tilfeller hvor utenlandske fly har drept opprørere gjennom gale opplysninger eller skjødesløshet, skyldes på NATO, ikke Sarkozy. Tyrkere og tyskere, som motvillige NATO-medlemmer har blitt mistenkelige i opprørernes tanker og tale

    Hvilken vei dette kommer til å gå er vanskelig å si… Jeg tror at Gaddafi kommer til å falle etter hvert uansett, han har ikke mer å tilby Libya, det er kanskje bedre å få det unna nå enn å la det eksplodere med et enda verre sinne og voldsutbrudd seinere. Og her skal jeg være uenig med deg og si at den som i alle fall ikke har svaret er Johan Galtung, som jeg ikke har noe annet inntrykk av enn at han lever oppe i skyene med hva han tror er hans gave til verden, seg selv. Men det er en annen diskusjon. Dette blei jo mer som et nytt innlegg enn som en enkel kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s