Store forandringer skjer i Nord-Afrika. Regimene har falt i Tunisia og Egypt. I Libya er det krigshandlinger. Det er ungdommen som gjør opprør. Kravet er frihet og brød. Religionen spiller liten rolle. Sosiale medier bidrar til å organisere revolusjonene. Fra en europeisk synsvinkel kan det være vanskelig å se hvor ulike disse landene er, og hvordan det som skjer angår oss.
Tunisia er det nordligste landet i Afrika. Landet og økonomien er moderne. Etter afrikansk målestokk er Tunisia et rikt land. Infrastrukturen er god, og utdanningsnivået er høyt. Folket snakker tunisisk-arabisk, som er et eget språk. I tillegg kommer fransk. Tunisia har sterke bånd til sine gamle koloniherrer. Landet har en omfattende handelsavtale med EU, og en helt åpen økonomi. Tunisia har et underskudd på handelsbalansen med utlandet. Det dekkes delvis med inntekter fra turisme, lån og støtte, særlig fra EU. Frankrike er største bistandsyter. Tunisia kan beskrives som en av Frankrikes afrikanske klienter. Dette er normalt til fordel for eliten i begge land.
Globalisering og liberalisme har ført til økte forskjeller. Arbeidsledigheten er på 15% i gjennomsnitt, og mye verre for ungdommen. Dette har ført til misnøye med det vestligorienterte diktaturet. Det var en ungdom som startet opprøret. Han hadde akademisk utdannelse, men ingen jobb. Han ble nektet å selge grønnsaker, og tok sitt liv i full offentlighet som en politisk aksjon. 14. januar flyktet presidenten til Saudi-Arabia. Tunisierne lever nå i et politisk vakuum, og ingen vet hvor veien går.
Egypt har en annen historie. Egypt er det språklige og kulturelle sentrum i den arabiske verden. Det var her den arabiske nasjonalismen oppsto. Arven fra Gamal Abdul Nasser er sekulær. Nasjonalismen rettet seg mot de vestlige stormaktene, og hadde arabisk enhet som mål. Historisk var kolonimaktene en fiende, og Sovjetunionen en venn. Arabisk enhet og sosialisme står ikke lenger på dagsorden, og Egypt har i mange år vært en viktig klient for USA.
Sammen med Saudi-Arabia, har Egypt sikret USAs herredømmet i midtøsten. Markedsøkonomien har kjørt Egypt i grøfta. De eksporterer landbruksprodukter, men har blitt avhengige av amerikansk hvete som ble solgt til subsidierte priser. Økte matvarepriser på verdensmarkedet har betydd mye for Egypt. Eksportrettet landbruk gir valuta til eliten, men matvareprisene økte med 40% høsten 2010. Egyptisk olje har tatt slutt. Særlig konfeksjonsindustrien har tapt i konkurransen med Kina og India. Den egyptiske fattigdommen er bunnløs og dødelig. Det er ikke nok å kvitte seg med diktaturet til Hosni Mobarak Det må også komme en økonomisk revolusjon dersom noe skal bli bedre i Egypt.
USA og Frankrike har ikke klart å ivareta sine interesser i Nord-Afrika. Deres klienter er styrtet, og de har rømt fra sine land. Libya har en helt annen historie. Landet har ikke hatt noe klientforhold til noen vestlig stormakt. En av grunnene til dette, er at Libya er en gammel italiensk koloni, og at Italia tapte alt under andre verdenskrig. Den viktigste forskjellen mellom Libya og de andre diktaturstatene i Nord-Afrika, er at Libya er selvstendig. Muhammar Gaddafi har trygget selvstendigheten ved hjelp av oljepenger. De føydale strukturene hemmer nå samfunnsutviklingen. Det er stort behov for endringer.
Det finnes folk som fortsatt snakker om en global offentlighet. De kaller det for «verdensamfunnet». Det er bare et annet ord for vesten. Store land som Kina, India, Russland og Brasil har ikke foreslått militære tiltak mot Libya. De vestlige stormaktene er svekket, og det er derfor de kvier seg. Sporene fra Afghanistan og Irak frister ikke. Det er grunn til å håpe på at USA forstår at hvete til Egypt er mer lønnsomt enn bomber til Libya. Tunisia har gjort alt riktig etter rådende økonomiske teorier. Det hjelper ikke stort. Egypt er en sosial og økonomisk katastrofe. Vesten er i ferd med å miste grepet, og bør ligge unna.
Det som trengs, er en ny økonomisk verdensorden, og det betyr mer revolusjon. Ikke bare i Nord-Afrika, men i store deler av den fattige verden. Den globaliserte økonomien har økt forskjellen mellom rike og fattige. De fattige må slutte å eksporterte landbruksprodukter. Avtaler om varebytte er et alternativ til frihandel. De trenger proteksjonisme mens de industrialiserer. Gamle kolonistater må kvitte seg med sin klientstatus og stole på likeverdige relasjoner.
De arabiske revolusjonene i Nord-Afrika kan vise vei. En ny verden er mulig.
Thors blogg 
Høyst interessant det som skjer i den arabiske verden nå, ja. Nå har det jo vært forsøk på organisere likende demonstrasjoner i andre muslimske land, men man får likevel et inntrykk av at dette er et arabisk fenomen. Og et lenge etterlengtet ett sådan.
Ville nok ha vegret meg litt for å gi globalisering og liberalisme hele skylda for de økonomiske problemene (blant annet i Egypt). Da det har blitt gjennomført minst like katastrofale landreformer og forsøk på å organisere økonomien mer som en kommandoøkonomi. Men jeg er helt på samme side med deg hva gjelder utarmingen av Egypts matproduksjon når vestlige land (særlig USA og Frankrike, selv om jeg er ikke helt sikker på om Frankrike eksporterer så mye til Egypt) sterkt subsidierer sin matproduksjon, til en såpass stor grad at den kan eksporteres og utkonkurrere og ødelegge matproduksjonsnæringen i et hvilket som helst u-land.
Vil nok også være litt uenig med å plassere disse lederne i en klar leir hva angår vestlige politiske ideologier. Nasser var egentlig aldri helt i sovjetleiren, og i begynnelsen av sitt styre prøvde han å opprettholde forholdet til USA (som ble skadet sterkt da USA tok et veldig klart standpunkt på Israels side på begynnelsen av 70-tallet) og den sosialistiske komponenten i den arabiske nasjonalismen er nok mange steder overvurdert. Dette gjelder også for ledere som populært oppfattes å ha mer liberalistiske tilbøyninger (fordi de er USAs allierte).
Kanskje en av de mest overhengende trendene i arabisk etterkrigshistorie er den arabiske nasjonalismens spektakulære fiasko i å bringe den arabiske verden inn i det 20. århundret. Deres økonomiske politikk var katastrofal, rettigheter forsvant helt ut av vinduet, det lille det fantes av opposisjon ble marginalisert gjennom omfattende undertrykkelse og voldsbruk, og de mislyktes spektakulært i å utslette Israel. På 90- tallet var de aller fleste av dem, med Egypt som det mest lysende eksemplet, ikke mer enn Vestens noe motvillige nikkedukker.
Nå grer jeg mye med samme kam her, men det tar plass å analysere hver lille bit. Og du forstår nok hvor jeg vil hen uansett.
Selv om opprørene kom som en overraskelse for nesten alle. Er det ikke noe mysterium at det finnes stor folkelig støtte for å fjerne slike regimer som ikke har noe å tilby innbyggerne, bortsett fra brutte løfter og inkompetanse. Når det gjelder hva som vil skje forover er jeg rolig, mildt optimistisk, avventende. En av mine største bekymringer er om de vil klare å gå over til et mer inkluderende og liberalt styresett (ikke bli sur nå, det finnes en forskjell i ordene liberal og liberalistisk), eller om de vil falle i den samme gamle fallgruven med militærstyre og omfattende korrupsjon og inkompetanse atter en gang. Men jeg er som sagt mildt optimistisk, det er mye vanskeligere å stenge for meningsutveksling og nyheter om hjem og utland nå med internett og slikt, og folket vet nå at det er regjeringene som skal frykte dem, ikke omvendt. De vil ikke godta å forrådes nå som de har gjort og ofret så mye.
Libya er en litt annen sak, der tror jeg vi vil se mer blod før det hele er over. Jeg tror ikke Vesten kommer til å gripe inn. Kanskje stenge av luftrommet, vi får se. Uansett hva som skjer så håper jeg at det ender med Gaddafis avgang. Han er en farlig og uberegnelig mann, særlig for dem han bestemmer over. Når alt kommer til alt så er han kanskje litt som en dummere og voldeligere versjon av Silvio Berlusconi (som er interessant da de to hadde et godt forhold). Nå har det også vært et par stygge tendenser blant opprørerne særlig gjelder dette oppfatninger og handlinger mot svarte afrikanere (de fleste av de ofte nevnte leiesoldatene kommer fra sørligere afrikanske land), dem er det mange av i Libya (landets relative velstand, grunnet olje, i afrikansk sammeheng, sammen med Gaddafis afrikanske snarere enn arabiske tilnærming, har brakt mange av dem som innvandrere til Libya) og det kan hende de går en uklar framtid i møte om opprørerne ikke tar seg sammen her.
Jeg synes at den siste paragrafen din kanskje blir litt mye. Jeg er ikke på langt nær like kritisk og usikker når det gjelder den totale økonomiske utviklingen i verden, som du er. Sikkert best å ikke diskutere det, da vi ikke kommer noen vei.
Takk for gode svar. Det du mener er av interesse. Det er ikke et krav at du er enig med meg i alt. Det er optimisme å si at en ny verden er mulig.