Myter om næringspolitikk

Vi har ingen næringspolitikk. Norge oppfører seg som en nasjon som skal gå av med pensjon, sier økonomen Erik S. Reinert om Orklas utsalg av Elkem til Kina.

Klassesamarbeidet kalles for den nordiske eller den norske modellen. Det vises da gjerne til samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. I fagbevegelsen bruker vi begrepet frontfagsmodellen. Det betyr at det er konkurranseutsatt eksportindustri som setter standarden for de nasjonale lønnsoppgjørene både i privat og offentlig sektor. Sammen med velferdsstaten er dette den norske modellen.

Det er en myte at venstresiden er negativ til privat næringsvirksomhet. Historisk kan det være et poeng at den revolusjonære arbeiderbevegelse i sin tid ønsket å overta produksjonsmidlene. I det sosialdemokratiske klassekompromisset ligger det et ønske om medinnflytelse og blandingsøkonomi. Det er ikke revolusjonær, men praktisk politikk. For frontfagene er velferdsstaten et konkurransefortrinn.

Norge er et land med høye kostnader. Vi er ikke best på lave lønninger og dårlige arbeidsforhold. Fagbevegelsen har aldri vært teknologifiendtlig. Vi har tradisjoner for avtaler om produktivitetsutvikling som går tilbake til 50-tallet. Langsiktige eiere høster frukter av et samarbeid med sine ansatte om økt produktivitet. Vi må jobbe smartere. Finanssektoren skaper ingen verdier. Når kapitalens krav til avkastning er større enn veksten i realøkonomien, vil krisene komme og boblene sprekke. Kortsiktige turbokapitalister kan true den norske modellen.

Det sies at innovasjon er en forutsetning økt verdiskapning. I tillegg til råstoff, er det blandingen av teknologi, kapital og kompetanse som legger grunnlaget for verdiskapning. Norske kommuner er veldig opptatt av å tilrettelegge for privat næringsvirksomhet. De stiller opp med gratis tomter og skattelettelser i håp om nye arbeidsplasser. Det er aktiv konkurranse om lokalisering av ny næringsvirksomhet. Da snakker vi ikke om vikarbyråer med sugetut inn i offentlig virksomhet, men om produksjon av varer og tjenester som skal selges i et marked.

Statens oppgave er å styre økonomien. Staten er ikke et AS. Staten trenger ikke penger. Snarere tvert i mot. Staten trykker penger og inndriver skatt og avgifter for å regulere økonomien. Særlig Frp og andre skattevegrere har vondt for å forstå at det er dette som er økonomisk styring. Som eksempel vil et for høyt press i økonomien kunne gi inflasjon. Pengepolitikkens formål er å påvirke realøkonomien slik at arbeidskraften styres. Det er nødvendig å prioritere. Det er en myte at kapitalismen kan klare seg uten statlig styring.

Alle forstår at når bemanningen på bussen er redusert fra sjåfør, billettør og kontrollør til bare en person, så vil neste innsparing gå utover lønns- og arbeidsvilkår. Personalintensive virksomheter som f.eks. omsorg og pleie kan ikke effektiviseres på samme måte som i teknologibedrifter. Det vil ramme kvaliteten.

Det eneste du trenger for å tjene penger i Norge, er penger. De rike gjør det bra. Forskjellene øker så raskt at det er en trussel mot det sosialdemokratiske klassekompromisset. Likevel klager kapitaleierne over dårlige rammevilkår. Antallet milliardærer øker like raskt som klagene. Samtidig øker fattigdommen og medfører politiske problemer for regjeringen.

Det er en myte at staten ikke bruker oljepengene. Det store valutaoverskuddet vi får fra oljen er investert. Staten eier aksjer og obligasjoner rundt om kring i verden. Det er stor spredning på investeringene slik at bare noe av kapitalen vil gå tapt. Kapitalen brukes og står ikke på «bok», slik finansministeren vil ha oss til å tro.

Det er en myte at det ikke kan investeres i Norge. Spørsmålet er om pengene kan brukes bedre enn i dag. Hva slags virkning vil de få for den norske økonomien? Norge skal ikke pensjoneres. Derfor trenger vi ikke noe Pensjonsfond utlandet. Det kan med fordel skilles bedre mellom bruk eller forbruk på den ene siden, og investeringer på den andre siden.

Det som trengs, er noe å leve av i framtida. Oljealderen går mot slutten. Investeringer i teknologi, infrastruktur og kompetanse vil ikke gi inflasjon, men redusere kostnadene i mange tilfelle. Bedre kommunikasjoner gir billigere varer. Slike investeringer er også tryggere enn å bruke penger på amerikanske obligasjoner. Investeringene bør vris i retning av bærekraftig virksomhet. Vi mangler ikke kapital eller råstoff. Vi kan forske og bygge mer kompetanse. Det er ingenting som hindrer oss i nyskaping, men det trengs en næringspolitikk som kan frigjøre arbeidskraft til bruk i offentlig sektor samtidig som vi styrker verdiskapningen på flere områder. En dempet vekst i privat konsum vil kunne sikre velferden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s